Heidegger skrev i en karakteristisk stil, rik på suggestive ordspill og metaforer, men lite entydig. Værensbegrepet (das Sein) er sentralt i hans filosofi. Han søker tilbake til den før-sokratiske opplevelsen og forståelsen av væren og eksistens i sin såkalte fundamental-ontologi og mener at filosofien fra og med Platon (427–347 fvt.) var på avveier i «værens-glemsel» (Seinsvergessenheit).
Menneskets spesielle form for væren, Dasein (tilstede-værelse), er kjennetegnet blant annet av det Heidegger kaller die Sorge. Denne «omsorgen» skal ikke forstås som bekymring i hverdagsmeningen av ordet. Det dreier seg om vår uomgjengelige opptatthet av den menneskelige tilværelsens muligheter, av det som kunne ha vært og det som ennå kan bli virkelighet – i frustrasjon, håp, angst og forventning. Det er slike begreper som utgjør de fundamentale kategoriene i Heideggers filosofi, kalt eksistensialer, og gjerne uttrykt ved en spesiell ordbruk, for eksempel Befindlichkeit (befintlighet), hvorav frykt er en viktig modus.
Forståelsen av tidens betydning for menneskets værensform forblir hos Heidegger ufullstendig bearbeidet tross tittelen på hans hovedverk Sein und Zeit (Væren og tid) fra 1927. Verket forble en torso. Den planlagte utarbeidelsen av tidsfilosofien i et bind to av hovedverket kom aldri til utførelse, noe som kan ha sammenheng med en vending i Heideggers senfilosofi mot andre problemer, hans såkalte Kehre.
I skriftet Brief über den Humanismus fra 1947 (norsk utgave i 1968) finnes noen av Heideggers sentrale tanker om menneskets vesen knyttet sammen med hans fundamental-ontologi. Begreper som angst og intethet får en viktig plass hos Heidegger, og dette har gjort det nærliggende å trekke sammenligninger med andre eksistensfilosofer, for eksempel Jean-Paul Sartre (1905–1980), som også har skrevet om humanismen. En slik sammenligning kan imidlertid ikke føres særlig langt uten å bli villedende. Sartre er ikke så gjennomgående opptatt av ontologiske problemer som Heidegger er, og Heidegger er ikke opptatt av sosiale og politiske spørsmål tross sin bestemmelse av Dasein som «In-der-Welt-sein» («væren-i-verden»). Det viser kanskje også hans problematiske forhold til den tyske nazismen.
For Heidegger er mennesket noe annet enn et «fornuftig dyr»; det realiserer sitt egentlige vesen ikke ved rasjonell, logisk-teoretisk tenkning, men ved en virksomhet som på samme tid er både handling og tenkning fordi mennesket ikke bare har væren, men også bevissthet om sin egen væren (igjen et berøringspunkt med eksistensialismen). Bare derved kan mennesket gjennom eksistensialet «forståelse» og dets «utkast» mot fremtiden, nå frem til «egentlighet» i sin «væren-til-døden» (Sein-zum-Tode): Uten døden, ingen forståelse av livet.
I Heideggers senere forfatterskap etter die Kehre, uttrykkes et nytt syn på både tenkning og væren. Tenkning og væren står hverandre nå nærmere enn før, og diktningen blir like viktig som filosofien for å klarlegge «der Sinn vom Sein», værens mening. Språket blir nå et sentralt tema (Unterwegs zur Sprache fra 1959): «Språket er værens hus».
Intet forsøk på å utlegge Heideggers filosofi kan regne med å bli akseptert som autoritativt: Hans tenkning er mangetydig, sterkt personlig, fantasivekkende og påkaller både bifall og motstand. Likevel synes det rimelig å si at Heidegger søker å begrunne filosofien på nytt i en vesens-intuisjon av ontologisk art. Denne intuisjonen tar sitt utgangspunkt ikke i den ytre verden, i «tings» eller «substansers» eksistens, men i menneskets særegne væremåte. At mennesket er til, er en forutsetning for ethvert mulig verdensbegrep, og i dette viser Heidegger sitt slektskap med fenomenologien. Heideggers ontologi er forsåvidt antroposentrisk (menneskesentrert).
Til å begynne med hadde hans filosofiske prosjekt vitenskapelige pretensjoner som imidlertid i hans senere tenkning erstattes av en tilnærming til eller vending mot diktningen heller enn vitenskapen. De før-sokratiske filosofene han bevisst søker tilbake til, for eksempel Heraklit (544–475 fvt.) og Parmenides (515–450 fvt.), har ikke systematiserende siktemål for sine erkjennelsesforsøk, men de er likevel erkjennelse uttrykt nettopp i et suggestivt, dikterisk og «uvitenskapelig» språk.
Derfor kan man kanskje ane både den heideggerske filosofis kontaktpunkt med Ludwig Wittgenstein (1889–1951) og dens betydning som inspirasjonskilde for visse moderne psykoterapeutiske retninger (eksistensialanalyse) samt dens betydning for teologer som Rudolf Bultmann (1884–1976) og Paul Tillich (1886–1965).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.