jegere og sankere

For 10 000 år siden levde alle mennesker på Jorden som jegere, sankere og fiskere. Rundt år 1500 fvt. hadde spredningen av jordbruk og husdyrhold ført til at andelen av jegere og sankere blant verdens befolkning var falt til én prosent. I dag er andelen antakelig mindre enn 0,001 prosent.

Blant de nåværende jeger- og sankerfolkene er disse de mest kjente: agta på Filippinene, semang i Malaysia, kubu i Indonesia, birhor, paliyan og pandaram i India, inuit og en del sibirske grupper (blant annet jukagirer) i Arktis, baka i Sentral-Afrika, san-folk i det sørlige Afrika, okiek/dorobo i Øst-Afrika, hadza i Tanzania, og – i sin tradisjonelle livsform – amerikanske urfolk, samt urbefolkningen i Australia og aino i Japan. Mange av disse gruppene, for eksempel san-folket i Kalahari, er blitt fortrengt fra sine opprinnelige områder til mindre fruktbare strøk, og ytterst få av dem lever nå utelukkende av jakt og sanking. Bytte av varer og arbeid med omkringboende folkegrupper, og derved en viss grad av integrering i videre økonomiske og politiske systemer, er karakteristisk for dagens jeger- og sankergrupper.

Selve begrepet er kommet under sterk kritikk i antropologiske fagkretser i de seneste årene, idet det har vært stilt spørsmål ved om jegere og sankere fortsatt er en meningsfull kategori. Imidlertid har ingen andre alternativer festet seg, og det knytter seg stor vitenskapelig interesse til disse folkegruppene, til tross for deres lave antall. I størsteparten av menneskehetens kulturhistorie har vi vært jegere og sankere, og dette har ført til fokusering på kulturhistorisk så vel som samtidig materiale om denne ervervsformen. Politisk og menneskerettslig er også disse gruppene kommet i søkelyset i de senere årene, da de sliter med en særdeles vanskelig minoritetssituasjon (se urbefolkning).

Til tross for store forskjeller mellom de ulike jeger- og sankersamfunnene, har de en del grunnleggende fellestrekk i sin sosiale og politiske organisering. De lever gjerne nomadisk, og hver lokalgruppe er knyttet til et bestemt geografisk territorium som de benytter i fellesskap uten privat eller eksklusiv rett til ressursene. Mellom lokalgruppene foregår det samkvem i form av giftermål, besøk, bytte, samarbeid og lignende. Redskaper og ferdigheter er likelig fordelt i samfunnet, og hvert hushold kan selv lage de tingene de trenger.

Lokalgruppene er svært fleksible i sin sammensetning, alt etter hvilke krav naturmiljøet og de sosiale omgivelsene stiller. Internt preges lokalgruppene av en høy grad av deling, samarbeid og ansvarsfølelse medlemmene imellom. Samtidig kjennetegnes jeger- og sankersamfunnene av respekt for individualisme. Sammenlignet med jordbrukere og husdyrfolk har de lite av kjønnsbestemt arbeidsdeling, men regelen er at bare menn jakter, mens sanking er kvinnenes hovedansvar. I tropiske strøk er det kvinnenes sanking som gir det største bidraget til husholdningen.

Det har vært vanlig å fremheve den utbredte antiautoritære holdningen mange av disse samfunnene utviser, og at de ikke har institusjonaliserte lederposisjoner som høvdinger og lignende; derimot har de ofte mekanismer som utjevner forskjellene mellom folk. Dette kan være riktig nok, men et noe mer nyansert bilde er nødvendig, blant annet med tanke på de sterkt lagdelte samfunnene blant indianerne på vestkysten av USA og Canada eller det utpregede hierarki basert på alder og kjønn hos aboriginene i Australia. En del arkeologiske studier kan tyde på at også mer lagdelte jeger- og sankersamfunn var vanlig i tidligere tider da dette var den dominerende livsformen på Jorden.

Jeger- og sankersamfunnet er blitt betegnet som det opprinnelige overflodssamfunnet. Hvis overflod måles i fritid og ikke i akkumulert materiell rikdom, kan jegere og sankere sies å være mer velstående enn folk i jordbruks- og industrisamfunnene. Bortsett fra i krisetider trenger de ikke å bruke mer enn noen få timer per dag for å finne sitt utkomme.

I de senere årene er det blitt vanlig å peke på et interessant trekk ved religionen hos mange nålevende jeger- og sankergrupper, blant annet de indiske, inuiter, indianere, san, baka og aboriginer. Man ser at disse gruppene uttrykker menneskets forhold til naturen som et nært slektskapsforhold. Naturen er full av åndevesener som styrer dyr, været, helse, hell og uhell og så videre. Åndevesenets relasjon til menneskene kan sammenlignes med forholdet mellom foreldre og barn eller mann og kone. Derved er forholdet til naturen preget av tillit; de er trygge på at omgivelsene vil skaffe dem et utkomme. Takket være åndene kommer dyrene til den ventende jegeren. Dårlig jaktlykke og mislykket sanking tolkes som tegn på at menneskenes handlinger har gjort åndene sinte, og at man bør iverksette rituelle handlinger for å blidgjøre dem. Dette synes å være så dypt forankret at forholdet kan sies å karakterisere gruppenes etos og hele deres måte å forholde seg til omverdenen på.

Det har også vært hevdet at den økende kontakten med moderne økonomiske, politiske og religiøse krefter håndteres innenfor den samme forståelsesrammen. I en viss forstand er de også her trygge på at de vil få tilgang til ressurser, og til forskjell fra jordbrukere og husdyrnomader finner de liten grunn til å investere i allianser, forbindelser og posisjoner for å sikre seg. Nye samfunnsmessige betingelser blir å regne som sesongens skiftninger, noe disse gruppene forholder seg fleksibelt til. Denne fremstillingen kan imidlertid bare delvis være riktig, blant annet med tanke på den aktive politiske mobiliseringen omkring land- og ressursrettigheter og selvbestemmelse som har utviklet seg blant inuiter, indianere, aboriginer og flere andre jeger- og sankerfolk.

• urbefolkning