Tysklandsbrigaden

De politiske drøftingene i London under krigen ble holdt hemmelige. Også den politiske prosessen i Norge etter krigen var forbundet med hemmelighold.

Forhandlingene i London tok til høsten 1943, og fortsatte gjennom 1944. I januar 1945 framsatte den britiske regjering et hemmelig tilbud om leveranser av forsvarsmateriell til norske styrker i Norge – og for utrustning av en norsk divisjon i Tyskland, så vel som hjelp til trening av det nye norske forsvaret. Den norske regjering vedtok i prinsippet tilbudet i mars 1945, og Stortinget ga 12. juni regjeringen myndighet til å videreføre forhandlingene. Forsvarsdepartementet (FD) opererte tidlig med et plantall på rundt 4000 soldater, altså godt under en brigade (da på cirka 5500), og langt mindre enn den divisjonen (på minst 12 000) Storbritannia hadde ønsket. Det var en slik redusert brigade FD innstilte på, og som Stortinget, i et hemmelig møte 14. mai 1946, ga aksept for å sluttføre forhandlinger med Storbritannia om. Resultatet ble deltakelse av en brigadegruppe, og anskaffelse av britisk materiell for å utruste norske styrker tilsvarende to divisjoner.

Til bildet hører også inngåelse av en avtale med USA i 1947, innenfor rammen av Marshallplanen, som blant annet medførte tilførsel også av amerikansk militært materiell til det norske forsvaret.

Det var ikke full politisk enighet om norsk deltakelse i Tyskland. Motstanden var dels sikkerhetspolitisk begrunnet, dels økonomisk – i en tid med store gjenreisningsbehov, både sivilt og militært i Norge, og med en stram økonomi inklusive mangel på utenlandsk valuta.

I regjeringen var forsvarsminister Jens Christian Hauge den fremste forkjemper for avtalen, og mente at Norge måtte stå ved løftene gitt britene under krigen. På Stortinget var lederen for militærkomiteen (forsvarskomiteen), Sven Nielsen, den fremste motstander, og mente at beredskapsmessige hensyn tilsa at deltakelse måtte avventes. Blant motstanderne var også forsvarssjefen, general Otto Ruge, som ville prioritere oppbyggingen av en sterk mobiliseringshær i Norge heller enn å bruke ressurser på okkupasjonen av Tyskland.

Den første Tysklandsbrigaden, Brig 471, ble overført til Tyskland fra 10. januar 1947, med ankomst Tyskland 13. januar. Overfarten fant sted med et fartøy anskaffet for formålet: Den tyske hjelpekrysseren M/S «Togo» tilfalt USA som krigsbytte, og ble kjøpt fra amerikanske myndigheter, og ombygd til troppetransportskipet KNM «Svalbard». Sjøtransporten gikk til Cuxhaven, hvorfra soldatene med tog og bil ble befordret til brigadens hovedkvarter i Northeim, og til respektive tjenestesteder. Troppetransporten skjedde på samme vis, men med flere havner og skip, under hele innsatsperioden. Luftforsvaret satte dertil opp regelmessig flytransport.

Tysklandsbrigaden var satt opp etter normal brigadeoppsettingsplan, med ledelse, manøveravdelinger og støtteavdelinger. Oppsettingen ble noe endret underveis, men besto i hovedsak av tre infanteribataljoner og en oppklaringseskadron (senere erstattet av et luftvernbatteri), og støtteavdelinger, inklusive et artilleriregiment og et ingeniørkompani, så vel som blant annet et militærpolitikompani og et sikkerhetslag, forsyningstjeneste og sanitet. I Brig 512 inngikk også for første gang et luftvernbatteri.

Brigadens samlede styrke var i utgangspunktet rundt 4200 mann, altså i overkant av rammen Stortinget først fastsatte, men mindre enn en normal brigade. Dette ble løst blant annet ved at manøveravdelingene ble redusert, og styrken ble gjerne kalt en brigadegruppe.

Tysklandsbrigaden var en okkupasjonsstyrke, og i praksis en ordensstyrke. Brigaden bisto britiske okkupasjonsmyndigheter i å opprettholde ro og orden i eget tildelt operasjonsområde, innenfor deres ansvarsområde, og etter pålegg fra dem. Oppdraget ble løst vesentlig gjennom vakthold og patruljering. Situasjonen i området var preget av store ødeleggelser og fortsatt nød, med mangel særlig på mat, husvære og brensel, som ble forverret av et stort og voksende antall tyske flyktninger som søkte seg til området. Nøden førte til kriminalitet, ikke minst svartebørshandel, som også norske soldater tok del i, og tyverier fra militære styrker. Sikkerhetssituasjonen ble fulgt blant annet for å avdekke eventuelle nazistiske nettverk og – etter hvert – spionasje for Sovjetunionen.

En hovedoppgave gitt gjennom Tysklandskommandoen var å fullføre den militære utdanningen påbegynt i Norge, i den hensikt å gjøre soldater og avdelinger skikket for kamp i Norge, men også i Tyskland. Utdanningen var tilrettelagt ved bruk av anlegg stilt til disposisjon av britene, og ble ansett som bedre enn i Norge; ikke minst på grunn av rikelig tilgang på ammunisjon.

Fra 1950 fikk de norske styrkene i Tyskland utvidet sitt oppdrag; forsvar av Danmarks sørgrense. Fra 1951 ble Tysklandsbrigaden underlagt NATOs nye nordkommando. Tysklandskommandoens sjef fikk operativt ansvar for NATOs forsvar av Schleswig-Holstein, med de britiske, danske og norske styrkene som var utplassert i området. Disse inngikk da i en alliert dekningsstyrke kalt The South Jutland Land Covering Force. Forsvaret av den dansk–tyske grense skulle baseres på Kielerkanalen (Nord-Ostsee-Kanal), og det ble lagt planer for forsvar mot en sovjetisk framrykking her.

Fra 1. april 1951 ble dekningsstyrken med Tysklandsbrigaden formelt tildelt NATOs øverstkommanderende i Europa (SACEUR). Den første SACEUR var den amerikanske general Dwight D. Eisenhower, som i mai samme år inspiserte den norske styrken. I desember 1951 overtok den nye Nordkommandoen i Oslo det operative ansvaret for styrkene i Schleswig-Holstein.

Tysklandsbrigaden ble satt opp som en selvstendig infanteribrigade, ledet av en brigadesjef med brigadestab. Operativt inngikk den i en britisk divisjon (5. Yorkshire Divisjon), som i Tyskland var del av den britiske Rhinarmé (British Army of the Rhine, BAOR). Senere kom den under den britiske distriktskommandoen i Hannover, deretter i Hamburg.

Administrativt var brigaden underlagt en norsk general; sjefen for Tysklandskommandoen. Gjennom Hærens overkommando (HOK) representerte han norske myndigheter overfor britiske militære myndigheter i Tyskland så vel som de norske hjemme.

Tysklandsbrigaden sto som én avdeling fra innsettingen i 1947 til uttrekkingen i 1953, men besto formelt av tolv brigader der en ny avløste den forrige etter seks måneders operasjonsperiode. De ulike brigadene (kontingentene) ble benevnt med et nummer, der de to første sifrene anviste året den var innsatt, det tredje sifferet om det var første eller andre kontingent det året. Den første brigaden i 1948 ble således, eksempelvis, benevnt Brig 481.

Tysklandsbrigadens første sjef (Brig 471) var oberst Arthur R. Hauge; den siste (Brig 522) oberst Finn Fougner. Mange offiserer med erfaring fra krigen hadde lederstillinger i Tysklandsbrigaden; blant disse var brigadesjefene oberst Ivar Hyldmo (Brig 512) og oberst Nils Hunstad (Brig 521), som ledet avdelinger under kampene ved Narvik i 1940, og oberst Odd Lindbäck-Larsen (Brig 491), som ved krigsutbruddet var stabssjef i 6. divisjon, og som ledet den norske motstanden i Nord-Norge. Blant menige soldater ble to senere norsk statsminister – Odvar Nordli og Kåre Willoch – og én ble forsvars- og deretter utenriksminister: Thorvald Stoltenberg. Tre tysklandsveteraner ble norsk forsvarssjef; generalene Herman Fredrik Zeiner-Gundersen, Sverre Hamre og Fredrik Bull-Hansen.

Tysklandsbrigaden hadde ansvar for et område tildelt gjennom den britiske Rhinarmé. Brigaden ble først satt i Harz-området, på grensen til det sovjetiske okkupasjonssonen i øst, for i 1948 å omgrupperes til Schleswig-Holstein. De tre første brigadene holdt til i Harz, resten i Schleswig-Holstein. Der var brigaden forlagt i Flensburg, Schleswig, Husum og Rendsburg i nord, og Kiel, Neumünster og Itzehoe sør for Kielerkanalen.

Omgrupperingen høsten 1948 var sikkerhetspolitisk betinget. Med økt spenning vokste frykten for en militær konfrontasjon. Samtidig ble, før Norges (og Danmarks) tilslutning til NATO i 1949, mulighetene for et skandinavisk forsvarsforbund drøftet. Omplassering av den norske og den danske styrken i BAOR nær den tysk-danske grensen i Schleswig-Holstein ville passe med et slikt forsvarssamarbeid, og som brigaden ville også komme bort fra en potensiell frontlinje mot østsonen i Harz. Det skandinaviske forbundet ble ikke noe av, men en forflytning av brigaden til Schleswig-Holstein ble sommeren 1948 avtalt med britiske myndigheter, under forhandlingene om videre deltakelse i okkupasjonsstyrken.