Det som er skeptiske til begrepet «globalisering» som en ny tilstand, fokuserer mer på økonomiske og sosiale prosesser knyttet til kapitalismens dynamikk. De mener at dagens globalisering ikke innebærer en ny og enestående æra, men at det bare er noen dimensjoner som er nye, slik som farten og skalaen på forflytninger.
Antropologen Jonathan Friedman (2003) hevder at det er voksende enighet om at verden ikke er mer globalisert i dag enn rundt år 1900. Et eksempel Friedman nevner er at andelen av direkte utenlands investeringer nådde ni prosent av verdens utbytte i 1913, og at denne ikke ble overskredet før i 1990-årene.
Sosiologen Ronaldo Munck nevner at ti prosent av verdens befolkning flyttet permanent i den første globaliseringsperioden, mens kun to prosent i dag lever i et annet land enn det de ble født i. I den første perioden flyttet arbeidskraften på seg, mens i dagens verden flyttes produksjonen, slik at store deler av verdens fattige befolkning er mindre mobil enn noensinne.
Dagens moderne informasjonsteknologi analyseres av sosiologen Manuel Castells som det teknologiske grunnlaget for dagens økonomiske globalisering. Også det enestående ved denne blir av andre betvilt, i lys av de enorme konsekvensene av tidligere teknologiske nyvinninger som jernbanen, telegrafen, radioen, telefonen og bilen (Harvey 1995).
Til og med den såkalte virtualiseringen av økonomisk aktivitet kan allerede ses i innvirkningen av telegrafen på internasjonal dagshandel og prissetting i internasjonal handel fra 1860-tallet. Den førte også til at internasjonal obligasjonshandel og lån i stor skala ble vanlig (Arrighi 1997).
Antropologene Sidney Mintz og Eric Wolf har også vist hvordan flere dimensjoner av den ikke-europeiske verden var globalisert for flere århundrer siden, gjennom handel, kolonialisme og globaliserte råvarer. Disse kritiserer altså det enestående ved dagens situasjon ved å se det som en videreutvikling av det kapitalistiske verdenssystemet.
Det som først og fremst er nytt ved dagens globalisering, kan sies å være desentraliseringen av produksjon og kapital, samt størrelsen på finansmarkedene i forhold til produksjonen.
Siden 1980 har den totale verdien av finansielle besittelser økt mye raskere enn det samlede bruttonasjonalproduktet til verdens rike industrialiserte økonomier (Arrighi 1997).
Kommentarer (2)
skrev Lars Nygaard
svarte Kjetil Fosshagen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.