globalisering

Begrepet «globalisering» ble vanlig på 1980-tallet. Det ble først tatt i bruk i finanspressen, for å vise til informasjonsteknologiske nyvinninger og mindre regulerte finansielle systemer som gjorde flyt av kapital enklere og reduserte stabiliteten i internasjonale finansmarkeder.

Senere har begrepet fått en videre betydning, og ifølge sosiologen Ronaldo Munck (2000) har begrepet blitt så vagt at det kan bety nærmest hva som helst.

Det er ulike oppfatninger av når en prosess preget av globalisering startet. Statsviteren David Held med kolleger skiller i 1999 mellom tre analytiske perspektiver på globalisering:

• hyperglobalister
• globaliseringsskeptikere
• transformasjonalister

Hyperglobalistene hevder at verden i dag er et sammenkoblet system som utgjør en positiv utvikling fra nasjonalstatenes periode.

Skeptikerne mener tvert imot at verden ikke har forandret seg vesentlig fra tidligere faser.

Transformasjonalistene argumenterer på sin side for at verdenssystemet i de siste tiårene er i ferd med å endres på vesentlige måter.

Mange historikere og samfunnsvitere i den marxistiske tradisjonen er skeptikere, og ser på dagens prosesser som en fortsettelse av det moderne kapitalistiske verdenssystemet som oppstod fra 1600-tallet. På denne tiden forflyttet verdens økonomiske sentrum seg fra Midtøsten og Middelhavet til Nordvest-Europa.

Hvis vi avgrenser oss til moderne globaliseringsprosesser etter 1600, er det vanlig å dele opp i ulike perioder eller bølger, men det er uenighet om detaljene.

Mange betrakter tiden fra 1600-tallet som en periode med tidligmoderne globalisering. Historikerne Antony G. Hopkins og Christopher Bayly har for eksempel kalt prosessene i denne perioden for «proto-globalisering» fordi handelsruter, slavehandel og forflytning av planter og råvarer knyttet verden sammen i nettverk av stadig større skala.

Andre analytikere skiller mellom to moderne globaliseringsbølger: Den første varte fra midten av 1800-tallet til første verdenskrig, mens den andre startet etter andre verdenskrig.

Med henvisning til omfanget av handel, migrasjon og flyt av kapital peker mange på 1870-åra som starten på den moderne globaliseringsprosessen, mens andre peker tilbake til industrialiseringen i 1820-årene, med henvisning til endringer i teknologi, produksjon og transport, som skapte større sammenkobling mellom ulike land og individer.

Antropologifaget har med rette blitt kritisert for å ha oversett både historiske dynamikker og betydningen av et samfunns omgivelser i sine analyser av lokalt sosialt liv. Det klassiske formatet innen funksjonalistiske studier var landsbystudien eller studier av «et folk».

En av de som delvis brøt ut av dette, var den britiske antropologen Edward E. Evans-Pritchard. Han vektla den historiske dimensjonen ved samfunnsutvikling og vendte blikket ut mot et samfunns sosiale omgivelser i bøkene The Sanusi of Cyrenaica (1949) og Anthropology and History (1962).

Edmund Leach var også viktig i å vektlegge en historisk dimensjon og en vending av blikket mot større sosiale systemer. I boken Political Systems of Highland Burma (1954) argumenterer han for at de etniske gruppene kachin og shan må forstås som ustabile enheter formet gjennom et langt historisk forløp innen hele regionen, heller enn innen den enkelte etniske gruppen.

Med den såkalte Manchesterskolen, sentrert rundt Max Gluckman, ble overlokale og globaliserte og historiske dynamikker virkelig sentrale, med fokus på kolonialisme, urbanisering og arbeidsmigrasjon i det afrikanske kobberbeltet.

Gjennom denne skolens «situasjonelle» eller «extended case»-analyser ble det fokusert på hvordan visse lokale situasjoner eller hendelser måtte forstås gjennom den «totale situasjonen» i området. Den totale situasjonen betød den koloniale, sosiale og økonomiske situasjonen, sett i et historisk forløp.

Det som er skeptiske til begrepet «globalisering» som en ny tilstand, fokuserer mer på økonomiske og sosiale prosesser knyttet til kapitalismens dynamikk. De mener at dagens globalisering ikke innebærer en ny og enestående æra, men at det bare er noen dimensjoner som er nye, slik som farten og skalaen på forflytninger.

Antropologen Jonathan Friedman (2003) hevder at det er voksende enighet om at verden ikke er mer globalisert i dag enn rundt år 1900. Et eksempel Friedman nevner er at andelen av direkte utenlands investeringer nådde ni prosent av verdens utbytte i 1913, og at denne ikke ble overskredet før i 1990-årene.

Sosiologen Ronaldo Munck nevner at ti prosent av verdens befolkning flyttet permanent i den første globaliseringsperioden, mens kun to prosent i dag lever i et annet land enn det de ble født i. I den første perioden flyttet arbeidskraften på seg, mens i dagens verden flyttes produksjonen, slik at store deler av verdens fattige befolkning er mindre mobil enn noensinne.

Dagens moderne informasjonsteknologi analyseres av sosiologen Manuel Castells som det teknologiske grunnlaget for dagens økonomiske globalisering. Også det enestående ved denne blir av andre betvilt, i lys av de enorme konsekvensene av tidligere teknologiske nyvinninger som jernbanen, telegrafen, radioen, telefonen og bilen (Harvey 1995).

Til og med den såkalte virtualiseringen av økonomisk aktivitet kan allerede ses i innvirkningen av telegrafen på internasjonal dagshandel og prissetting i internasjonal handel fra 1860-tallet. Den førte også til at internasjonal obligasjonshandel og lån i stor skala ble vanlig (Arrighi 1997).

Antropologene Sidney Mintz og Eric Wolf har også vist hvordan flere dimensjoner av den ikke-europeiske verden var globalisert for flere århundrer siden, gjennom handel, kolonialisme og globaliserte råvarer. Disse kritiserer altså det enestående ved dagens situasjon ved å se det som en videreutvikling av det kapitalistiske verdenssystemet.

Det som først og fremst er nytt ved dagens globalisering, kan sies å være desentraliseringen av produksjon og kapital, samt størrelsen på finansmarkedene i forhold til produksjonen.

Siden 1980 har den totale verdien av finansielle besittelser økt mye raskere enn det samlede bruttonasjonalproduktet til verdens rike industrialiserte økonomier (Arrighi 1997).

Mange teoretikere, blant andre Manuel Castells, ser dagens verden som kulturelt og teknologisk sammenvevd til ett system på en grunnleggende ny måte, og mener dette må være et premiss for samfunnsanalyser.

Selv om man godtar at verden er mer sammenvevd gjennom kapital, teknologi, reiser og varer, gjenstår spørsmålet om hvilken påvirkning dette faktisk har på lokale livsverdener og sosiale systemer.

En del antropologer er skeptiske til antakelsen om at kultur flyter mellom land og gjør verden enten likere eller mer kompleks. Den amerikanske antropologen Marshall Sahlins har gjennom historiske analyser vist hvordan innlemmelsen av vestlige varer i ikke-europeiske samfunn ikke gjorde disse mer vestlige, fordi de kun inngikk i lokale prestisjeøkonomier der eliten søkte det eksklusive og eksotiske.

Jonathan Friedman etterlyser likeledes analyser av lokal erfaring og sosial bruk av varer som er produsert i andre land. Han viser til eksempler der vestlige varer ikke endrer sosiale systemer, men får gitt mening og verdi fra å bli plassert i lokale verdensbilder og oppfatninger.

Et eksempel er fra Brazzaville i Kongo, og viser hvordan «sapeurer» (fattige menn som sprader rundt i moteplagg fra Paris og Italia) ikke er lik den europeiske «dandyen» som prøvde å bli en person gjennom å bli sett av andre.

Sapeuren henter derimot livskraft fra varen han bruker, slik at person og ting ikke kan adskilles som hos dandyen. Sapeurens vestlige moteplagg viser fram personens livskraft. Det er lokale kosmologiske oppfatninger av livskraft, makt og person som gir logikken. Denne praksisen har likhetstrekk med cargokulter.

Forbruket av varen gjør altså ikke verden mer lik, og heller ikke innebærer det at samfunnet eller identiteten blir hybrid eller kreolisert, ifølge Friedman.

En del antropologer, som Jonathan Friedman, Bruce Kapferer og Sidney Mintz, er kritiske til hvordan begrepet globalisering brukes. De mener det oftest brukes som en positivt verdiladet visjon om en ny æra av bevegelse, frihet, toleranse og demokrati.

Globalisering feires for å skape et globalt fellesskap der vi angivelig blir mer ansvarlige, tolerante og kosmopolitiske, og der nasjonal sjåvinisme og proteksjonisme brytes ned.

Disse kritikerne mener denne «feirende» bruken skjuler de systemiske sidene ved de globaliserende prosessene: At de innebærer en styrking av makten til vestligdominerte politiske og økonomiske institusjoner.

Mens globaliserende prosesser gir en internasjonal elite mer mobil og kosmopolitisk, gjør de også fattige mennesker mindre mobile enn før og svekker deres sosiale rettigheter.

Kritikerne står innen en historisk orientert og ofte marxistisk tradisjon og er mer opptatt av økonomi, verdenssystem og makt enn «globaliseringsentusiastene». De fokuserer kritisk på lokale fenomener som preget av strukturen i hele systemet.

Et eksempel er et fokus på hvem som faktisk kan sies å bli mobile og frigjorte i dagens prosesser. Dagens kosmopolitter er ifølge Jonathan Friedman en internasjonal mobil elite som definerer seg som global i motsetning til sin egen lokalitet, mens flertallet av verdens befolkning er mindre mobile enn før.

Mange antropologer som Donald Nonini, Bruce Kapferer, Jonathan Friedman og Terence Turner mener også at mange av dagens globaliserende prosesser snarere skaper enn motvirker vold og essensialiserte nasjonale og etniske identiteter.

Antropologer som Jonathan Friedman, David Mosse, Bruce Kapferer, og sosiologer som Giovanni Arrighi argumenterer også for at dagens kapitalisme og globale system innebærer former for global styring som fremprovoserer konflikt og uro.

• globalhistorie

• Arrighi, Giovanni 1997.«Globalization, State Sovereignty, and the 'Endless' Accumulation of Capital». I David A. Smith, Dorothy J. Solinger og Steven C. Topik (red.): States and Sovereignty in the Global Economy. London: Routledge.

• Eriksen, Thomas Hylland. 2007. Globalization: The Key Concepts. Berg Publishers.
• Eriksen, Thomas Hylland. 2008. Globalisering: Åtte nøkkelbegreper. Universitetsforlaget.
• Friedman, Jonathan (red.). 2003. Globalization, the State, and Violence. Altamira Press.
• Friedman, Kajsa Ekholm og Jonathan Friedman. 2011. Modernities, Class, and the Contradictions of Globalization. AltaMira Press.
• Harvey, David. 1995. «Globalization in Question». Rethinking Marxism, 8, 4, 1-17.
• Held, D., McGrew, A., Goldblatt, D. og Perraton, J. 1999. Global Transformations: Politics, Economics and Culture. Cambridge: Polity Press.
• Paul James and Manfred B. Steger, (red.), Globalization and Culture: Bind 4, Ideologies of Globalism, Sage Publications, London, 2010.)
• Held, David & Anthony McGrew. 2005. Globalisering/anti-globalisering
• Ronaldo Munck. 2000. «Labor in the Global: Challenges and Prospects». I Robin Cohen og Shirin M. Ray (red.) Global Social Movements (2000) 83–100, Continuum Publishing.