kommunitarisme

Kommunitarisme er en retning innen politisk filosofi som tar utgangspunkt i tanken om at kulturelt og sosialt integrerte lokalmiljøer er samfunnets grunnleggende enhet. Betegnelsen er avledet av det engelske ordet community (nærsamfunn eller fellesskap), og må ikke forveksles med kommunisme.

Kommunitarismen har lange idéhistoriske røtter. Blant andre Aristoteles har vært en viktig inspirasjonskilde for flere kommunitarister i vår egen tid. Det var imidlertid først fra 1970-tallet av at kommunitarismen ble utviklet som en egen retning i politisk filosofi, i første rekke av angloamerikanske filosofer som Alasdair MacIntyre, Michael Sandel, Charles Taylor og Michael Walzer. Disse utviklet sin tenkning blant annet i opposisjon til den amerikanske filosofen John Rawls' forsøk på å formulere et filosofisk fundament for en sosialliberal teori om rettferdig fordeling, som de mente bygde på en form for individualisme som er filosofisk og sosiologisk uholdbar.

Som sosialfilosofisk retning legger kommunitarismen vekt på at enkeltmennesker ikke kan eksistere uten å søke sammen i samfunnsgrupper av ulik størrelse, og at disse samfunnsgruppene former sine medlemmers verdier og vurderinger på en grunnleggende måte. Individet er altså et produkt av det samfunnet som det fødes inn i.

Politisk plasserer kommunitarister seg som regel i sentrum av det politiske landskap, med en kritikk av både klassisk liberalisme og ulike former for politisk radikalisme. Mens noen kommunitarister – for eksempel Charles Taylor og Michael Walzer – regner seg som sosialdemokrater, vil nok de fleste av dem regnes som konservative tenkere.