Søren Kierkegaard

Søren Kierkegaard. Tegning av Niels Christian Kierkegaard.

Søren Kierkegaard
Av .
Lisens: fri
Sartre, Jean-Paul

Jean-Paul Sartre

Sartre, Jean-Paul
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
Erich Fromm

Erich Fromm

Erich Fromm
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Eksistensialisme eller eksistensfilosofi er en retning innen filosofien som kjennetegnes ved at den er opptatt av en teoretisk-filosofisk behandling av sentrale vilkår for menneskets eksistens. Dette inkluderer blant annet undersøkelser av frihet, angst, lidelse og erkjennelse av døden, og retningen legger mindre vekt på erkjennelsesteori, logikk og naturfilosofi.

Faktaboks

Uttale
eksistensialˈisme

Historie

Historisk sett regner man som regel den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813–1855) som eksistensfilosofiens far. Selv om man kan finne eksistensfilosofiske problemer hos eldre filosofer, som Blaise Pascal (1623–1662) og Augustin av Hippo (354–430), så var Kierkegaard en av de første som utarbeidet en gjennomført filosofi basert på vilkårene for menneskenes konkrete eksistens.

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844–1900), som levde omtrent samtidig med Kierkegaard, regnes også som en tidlig sentral skikkelse. Senere utviklet den tyske filosofen Martin Heidegger (1889–1976) sin egen eksistensfilosofi, delvis inspirert av Kierkegaard og Nietzsche samt Edmund Husserls (1859–1938) fenomenologi. I Frankrike ble Jean-Paul Sartre (1905–1980) inspirert av Heideggers filosofi og skapte sin egen eksistensialisme.

Termen eksistensialisme brukes som regel om filosofien til Sartre og kretsen rundt ham, mens eksistensfilosofi brukes mer generelt som en sekkebetegnelse på en rekke filosofer som riktignok skiller seg fra hverandre på sentrale områder, men som likevel beveger seg innenfor samme tematiske landskap. Noen av eksistensfilosofene, som Kierkegaard og Martin Buber (1878–1965), har en sterkt religiøs tilnærming, mens andre, som Sartre, Nietzsche og Peter Wessel Zapffe (1899–1990), kan regnes som ateistiske.

Mange av eksistensfilosofene brukte ikke selv ordet eksistensfilosofi om det de drev på med, og noen tok aktivt avstand fra betegnelsen. Heidegger kritiserte for eksempel Sartres eksistensialisme for å være for metafysisk og ville ikke assosieres med Sartres filosofi. Selv om det altså er problematisk å snakke om alle eksistensfilosofer som om de er en homogen gruppe, er det likevel mulig å snakke om noen helt generelle trekk som forener dem.

Sentrale momenter

Eksistensen går forut for essensen

På et helt grunnleggende nivå er eksistensfilosofi kjennetegnet ved at den betrakter menneskenes konkrete eksistens som et mer grunnleggende faktum enn menneskets vesen eller essens. Eksistensfilosofien begynner med det konkrete individet som allerede er «kastet ut» i livet og tilværelsen og retter først og fremst søkelyset mot betingelsene for denne faktiske eksistensen. Dette står i kontrast til andre filosofiske retninger, for eksempel av aristotelisk eller thomistisk type, som ofte betrakter den menneskelige tilværelsen som en realisering eller utfoldelse av en iboende menneskelig natur eller essens som går forut for det konkret levde livet.

En slik essensialistisk filosofi ville for eksempel kunne hevde at mennesket er essensielt egoistisk, og at alle handlinger i bunn og grunn er egoistiske, mens en eksistensfilosofi på sin side vil si at menneskene kan handle både egoistisk og altruistisk (eller på helt andre måter), og at man alltid er ansvarlig for å ha gjort seg til enten det ene eller det andre i en gitt situasjon.

At eksistensen går forut for essensen innebærer imidlertid ikke at man kan «pådra seg» en essens, som om det å handle rettferdig innebærer at man etter hvert blir rettferdig og dermed vil fortsette å handle rettferdig i fremtiden. Selv om enhver former sin historie gjennom livet og må stå ansvarlig for sine handlinger, vil denne historien og disse handlingene aldri kunne forutbestemme eksistensen. Historien blir på mange måter det man i eksistensfilosofien kaller faktisitet.

Autentisitet og inautentisitet

Simone de Beauvoir

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Faktisitet kan kort forstås som det man tross alt kan si om noen fra et ytre perspektiv: Man er nødvendigvis født et eller annet sted, i en bestemt tidsalder, med en gitt kropp og så videre. Men slike fakta innebærer ikke nødvendigvis noen betydning i seg selv, ifølge blant annet den franske eksistensfilosofen Simone de Beauvoir (1908–1986). Ethvert utsagn om noen er noe en gitt person må ta stilling til og handle fritt ut fra. Dette gjelder både for utsagn fra de vitenskapene som befatter seg med mennesket, som biologi, psykologi og sosiologi, og for den typen «personlig historie» som man opparbeider seg i løpet av livet, ifølge de Beauvoir.

De fleste eksistensfilosofer vil hevde at dersom man tar faktisiteten for alvorlig og innretter sitt liv slik at man i så stor grad som mulig lever i overensstemmelse med forestillingen om «hvordan jeg er», så faller man inn i en eksistensmodus som kalles inautentisitet eller ond tro. Hvis man for eksempel hevder at mennesket er grunnleggende egoistisk eller at man selv er en uhelbredelig optimist, og deretter alltid handler i tråd med denne overbevisningen på en slik måte at man allerede på forhånd utelukker alle muligheter for å handle på en annen måte, så er man inautentisk. Det samme gjelder for vagere og/eller uuttalte varianter av en forestilt faktisitet. Et eksempel er tilbøyeligheten til å gå opp i den anonyme masseværen til et «man»: Uten å noensinne reflektere eller foreta genuine valg, lever man bare livet slik man gjør; man får seg en utdannelse, jobb, stasjonsvogn, barn og så videre.

Slik kommer eksistensfilosofien til å betone handlingslivet og den enkeltes bevisstgjorte og reflekterte holdning til seg selv og andre, og dette viser også videre til den sentrale «normen» i eksistensfilosofisk tenkning, nemlig autentisitet. I dagligtale forstås et autentisk liv lett som et liv hvor man i så stor grad som mulig «er seg selv», men her må dette ses i sammenheng med det overordnede prinsippet om at eksistensen går forut for essensen. Det å være seg selv – å være autentisk – i eksistensfilosofisk forstand, er heller det samme som å leve i overensstemmelse med friheten. Man må ta konsekvensene av at man ikke i utgangspunktet er noe og møte verden med en eksistensiell oppriktighet som til tider kan være både tung og vanskelig å bære.

Angst

Skrik
Skrik fra cirka 1910. Munchmuseet, Oslo kommunes kunstsamlinger.
Av .

En slik oppriktig holdning bringer en nemlig i kontakt med et annet moment som er sentralt for mange eksistensfilosofer, nemlig angsten. I eksistensfilosofien er angst en grunnstemning og den mest umiddelbare erfaringen man har av egen frihet når man stilles overfor en verden full av muligheter. Denne angsten er så tett forbundet med den menneskelige eksistensen at man gjerne sier at man er angst heller enn at man har angst. Selv om fenomenene er beslektet, så er dette altså en mer dagligdags erfaring enn den patologiske angsten, som er den man snakker om i psykologi og psykiatri.

Foruten fraværet av en essens som man kunne tilskrevet ansvaret for ens handlinger, bunner angsten i erfaringen av at vi ifølge eksistensfilosofien ikke har noen allmenngyldige moralske sannheter. Angsten avslører at selv de moralske prinsippene vi setter høyest ikke har noe ved seg som gjør dem til absolutte og udiskuterbare goder. Den avslører også at vi ikke har noen garantier. Samme hvor gode intensjoner man har, finnes det ingenting som kan garantere at ikke alt går galt, uansett hvor riktig en handling virker i et gitt øyeblikk. For eksempel kan en lege som redder livet til en pasient ikke være sikker på at pasienten ikke er en fremtidig massedrapsmann eller despot.

Nyere eksistensfilosofi

Eksistensfilosofi har fremdeles en sentral plass i filosofien, men den har også hatt innflytelse utenfor fagfilosofien. Eksistensfilosofenes interesse for menneskenes konkrete livsverden har for eksempel gjort at enkelte psykologer og psykiatere innenfor forskjellige retninger, i all hovedsak humanistiske og psykodynamiske, har anvendt ideer som har sitt utgangspunkt i eksistensfilosofien.

En særlig eksistensialpsykiatri eller eksistensialterapi har blitt utviklet med tilknytning til Heideggers filosofi. Den viktigste utøveren av denne var Ludwig Binswanger (1881–1966), som kalte sitt analysesystem Dasein-analyse. Likeledes har særlig Ronald David Laing (1927–1989) anvendt Sartres ideer i sin behandling av schizofrene, mens Rollo May (1909–1994), Irvin David Yalom (født 1931) og Erich Fromm (1900–1980) har alle på sine måter trukket inn inspirasjon fra forskjellige eksistensfilosofer.

Eksistensielle problemer dukker dessuten til stadighet opp i både kunst og populærkultur, og flere av eksistensfilosofene skrev selv litterære verker. Sartre skrev romaner og skuespill, Heidegger skrev dikt og Kierkegaard anvendte som regel litterære virkemidler som å skrive under pseudonym, for å belyse sentrale problemer fra flere perspektiver.

Det er også vanlig å si at visse kunstnere, som Henrik Ibsen (1828–1906), Franz Kafka (1883–1924) og Edvard Munch (1863–1944), behandlet eksistensielle spørsmål i sine verker.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjørn Holgernes: Angst i eksistensfilosofisk belysning, 2004
  • Bjørn Holgernes: Ut av det hellige kaos, Høyskoleforlaget, 1998
  • Bjørn Holgernes: Selvets gåte, Høyskoleforlaget, 2007
  • Arne Næss: Moderne filosofer, Vintens forlag, 1965
  • Dag Østerberg: Jean-Paul Sartre, Gyldendal, 1993
  • Johannes Sløk: Kierkegaards univers, Centrum (2002)
  • Simone de Beauvoir: Pyrrhos og Cineas og Tvetydighetens etikk, Pax Forlag (2009
  • Jean-Paul Sartre, Eksistensialisme er humanisme, Cappelens upopulære (1993)
  • Hannah Arendt: The Human Condition, The University of Chicago Press, 1958
  • Simone de Beauvoir: Det annet kjønn, Pax Forlag, 2000
  • Martin Buber: Jeg og Du, utgitt på norsk i skriftserien 'Cappelens Upopulære', 2007
  • Albert Camus: The Myth of Sisyphus, Penguin Books, 2005
  • Martin Heidegger: Væren og tid, Pax Forlag, 2007
  • Martin Heidegger: Brev om Humanismen, Cappelens upopulære, 2003
  • Søren Kierkegaard: Frygt og bæven, Sygdommen til døden og Taler, Borgen, 2003
  • Søren Kierkegaard: Begrepet angst, Forlaget Oktober, 2005, ISBN: 82-495-0353-8
  • Søren Kierkegaard: Enten-Eller, Gyldendal, 1994, ISBN: 87-02-03151-5
  • Friedrich Nietzsche: Human, all too human, Stanford University Press, 1997
  • Jean-Paul Sartre: Being and nothingness, Routledge, 2003
  • Peter Wessel Zapffe: Om det tragiske, Pax forlag, 1996

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg