Men sultanane gjorde i hovudsak ikkje krav på tittelen kalif, bortsett frå emiren i Andalus, som erklærte seg som kalif over sitt område i 929, og Fatimide-sjiaene, som aldri hadde godtatt den sunniske kalifen og rekna sin leiar som imam, ein alternativ tittel. Dei andre sultanane godtok abbaside-kalifen i Bagdad som sitt formelle overhovud, sjøl om kalifen ikkje hadde nokon innverknad på korkje politikk eller styresett i dei ulike sultanata, dei låg gjerne i krig med kvarandre om det høvde seg slik. På den måten vart kalifen i Bagdad sittande som ein rein marionette-figur, som kunne motta helsingar frå «sine» sultanar ved ulike høve. Kalifen hadde aldri hatt noen makt over teologien og hadde det fortsatt ikkje, men likevel vart han til tider meir rekna som overhovud over det dei alle hadde saman, religionen, eit formelt religiøst overhovud eller samlingsfigur utan religiøse funksjonar.
Berre i ein kort periode først på 1000-talet var det ein meir aktiv kalif, al-Qadir (991–1031), som prøvde å bygge opp ein sunnisk motmakt mot det lokale sultanstyret som da styrte over Irak, Buyidane som hadde vist sympati for sjiismen. Men hans forsøk nådde aldri ut over området rundt Bagdad og fall til jorda etter få år. Kalifen gjekk tilbake til skuggetilværet, som varte heilt fram til 1258 då heidenske mongolar frå nord strøymde inn over Midtausten, erobra og brann Bagdad til grunnen, og drap både kalifen og hans familie, og mange av dei lærde i byen. Etter dette forsvann abbaside-slekta, og sultanane heldt fram med å styre som dei hadde gjort, men nå utan nokon kalif i Bagdad å sende helsingar til.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.