Astarte (eller muligens Anat). Senbronsealder (cirka 1500–1200 fvt.)
Bronse. Ustilt i Tower of David, Jerusalem. Funnet i Kfar Harasim, Israel.
Astarte (eller muligens Anat). Senbronsealder (cirka 1500–1200 fvt.)
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY 2.0

Astarte, vestsemittisk krigs- og fruktbarhetsgudinne. Hun er kjent fra mytologiske tekster funnet i Ugarit (dagens Ras Shamra) og fra Den hebraiske bibel/Det gamle testamentet, men nevnes også i tekster og innskrifter fra Fønikia, Mesopotamia og Egypt. Både skrivemåten og uttalen av hennes navn var noe forskjellig i de ulike kulturene. Astartes popularitet strakte seg over et stort område, og over et langt tidsrom.

Faktaboks

Uttale
astˈarte

Også hennes karakter og posisjon i panteon kunne endre seg fra land til land og gjennom tidene. I Ugarittekstene opptrer hun oftest sammen med den krigerske gudinnen Anat. I Egypt, der hun opptrer i flere myter og mange billedlige fremstillinger, er det også hennes krigerske aspekt som ser ut til å ha vært mest fremtredende. Bibeltekstene gir ingen karakteristikk av hennes rolle eller vesen. I tidligere bibelforskning ble hun betraktet som en typisk «kjærlighetsgudinne», og ble også knyttet til fruktbarhetsriter. Dette finnes det imidlertid lite dekning for i tekstene. Hun avbildes ofte stående på en hest eller løve, noe hun har felles med flere andre vestsemittiske gudinner.

Rolle og betydning

Ugarit

Astarte-trone
Fra Eshmun-tempelet, Sidon, Libanon.
Astarte-trone
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY 2.0
Baal-eposet, Ugarit (1300-tallet fvt.).
Louvre, Paris.
Baal-eposet, Ugarit (1300-tallet fvt.).
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY 3.0

Ugarit-tekstene nevner Astarte (Athartu) mer enn førti ganger, men hennes rolle i mytologien kan ikke sammenliknes med for eksempel Anat, til tross for at forbindelsen mellom disse to synes å ha vært tett. Billedmaterialet viser begge med egyptiske atefkroner (kroner med strutsefjær) og med like våpen. Astarte hadde et slags forhold til Baal, men hun var ikke hans partner på linje med Anat.

I Keret-eposet kalles hun «Baals ansikt» eller «Baals navn», men det dreier seg om truende forbannelser, ikke om en beskrivelse av et romantisk kjærlighetsforhold. Det finnes også tekster der hun koples sammen med guden El, men heller ikke her er kjærlighetsaspektet fremtredende.

Fønikia og Sidon

Astarte (Ashtart) er kjent fra fønikiske innskrifter allerede i 2. årtusen fvt. I siste halvdel av første årtusen fvt. synes Astarte å ha vært Fønikias viktigste gudinne, men vi har ikke mange tekster eller bilder fra denne tiden. Hun nevnes imidlertid i en sarkofaginnskrift fra Sidon fra 6. århundre fvt., der kongen beskriver seg selv som prest for Astarte.

Mye tyder på at Astarte på denne tiden ble betraktet som Sidons bygudinne. Hennes navn finnes også på flere stempler fra dette området. Den tette forbindelsen mellom Anat og Astarte førte etter hvert til en sammensmelting av disse to gudinnene. Den «nye» gudinnen, Atargatis, ble av romerne kallt Dea Syria (den syriske gudinne) og hadde nå fått et sterkere fruktbarhetsaspekt enn tidligere. Den gresk-syriske forfatteren Lukian (cirka 120–192 evt.) mente at sidonierne også knyttet Astarte til Afrodite.

Den hebraiske bibelen

Astarte, Hathor eller Kudshu.
Gudinne med såkalt hathorfrisyre funnet i Tel abu Hawan, nær Haifa. 14. til 13. århundre fvt.
Astarte, Hathor eller Kudshu.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I den hebraiske bibelen kalles hun Ashtoret. Ifølge bibelforfatterne/redaktørene var tilbedelsen av Baal og Astarte en vederstyggelig kult som var importert til Jerusalem fra fønikerne, og som fordømmes på det aller sterkeste. Hva denne kulten skal ha bestått i er uklart, og slik kult er ukjent fra andre steder.

De senere masoretene som på 800- og 900-tallet evt. utformet den endelige hebraiske bibelteksten, skal derfor ha valgt å utstyre navnet med vokalene fra ordet «skam» (boshet), for å markere sin avsky. Innenfor både jødedom og kristendom har det negative synet på Baal og Astarte bestått helt frem til våre dager.

Betydning

I første Samuelsbok kan vi lese at kong Salomo ble forledet av sine koner til å tilbe fremmede guder, deriblant Astarte, men vi vet ikke hvorvidt Astarte var en viktig gudinne innenfor den tidlige israelittiske folkereligionen. I henhold til de senere tiårs forskning, og en stor mengde arkeologiske funn, ser det ut som om det hovedsakelig var Ashera som ble dyrket i mange judeiske hjem. Det er også blitt en stadig vanligere oppfatning at Ashera i perioder og i visse deler av folket kan ha blitt ansett som Jahves hustru og at hun også kan ha fått innpass i den mer offisielle kulten.

Det er også blitt foreslått at den såkalte Himmeldronningen (Jeremia 7,17–20) kan være et annet navn på Astarte, mens andre mener Himmeldronningen mer sannsynlig var en synkretistisk gudinne, som forenet både Astartes og Ishtars egenskaper. Enkelte forskere mener også at navnet Astarte kan være avledet av det akkadiske Ishtar. Teksten forteller at kvinnene knar deig for å bake kaker til Himmeldronningen, men vi kjenner ikke noen beskrivelse av kakebaking for Astarte. Kaker (kawwanim) neves derimot i forbindelse med Ishtar i flere nybabylonske tekster.

Jeremia gir tilbedelsen av Himmeldronningen skylden for Judarikets fall og truer med at også de overlevende, som var flyktet til Egypt, ville gå under fordi deres hustruer hadde brent røkelse for andre guder og for Himmeldronningen (Jeremia 44, 26–27). Folket selv mente at det var tvert imot. Så lenge de tilba Himmeldronningen sto alt vel til i landet (Jeremia 44, 15–19).

Bibelforskningen

De såkalte Winchester- relieffen fra Egypt, 19. dynasti, cirka 1292–1186)
Bildet oppgir tre navn på denne gudinnen: Kudshu (som også kan være Ashera), Astarte eller Anat. De ulike semittiske gudinnene er ikke lette å skille fra hverandre.
De såkalte Winchester- relieffen fra Egypt, 19. dynasti, cirka 1292–1186)
Av /Wikimedia Images.
Lisens: CC BY 2.0

Navnet Astarte, i entall (første Kongebok 11, 5) eller i navnets tilsynelatende flertallsform Ashtarot (som i første Samuelsbok 7,4), nevnes ni ganger i den hebraiske bibelteksten, oftest sammen med guden Baal, eller dennes flertallsform Ba'alim. Norske bibeloversettelser oversetter ofte Ashtarot med «Astarte-bildene». Innenfor moderne forskning er det blitt hevdet at Ashtarot er navnets riktige hebraiske form. Navnet forekommer også i stedsnavn fra før-israelittisk tid, som Ashtarot Karnaim (første Mosebok 14,5).

Det er mange tegn på at Astarte og Ashera var utbyttbare for senere oversettere. Dette kan skyldes påvirkning fra Septuaginta, i tillegg til at forskningen først på 1950-tallet ble klar over at Ashera var navnet på en kanaaneisk gudinne. Mange norske bibeloversettelser, skriver «Baal og Astarte-bildene», mens den hebraiske teksten har Baal og Ashera/ashera, som i Dommerne 2,13 og 3,7 (hebraisk har ikke store og små bokstaver.)

Egypt

Både under Hyksos og i senbronsealderen (1550–1200 fvt.) fikk vestsemittiske guder og gudinner innpass i det egyptiske panteon, samtidig som egyptiske guder og gudesymbolikk ble kjent i Vest-Asia. I den såkalte Astarte-papyrusen fremstilles Astarte som datter av guden Ptah, og blir giftet bort til havguden Jamm. I en versjon av fortellingen om kampen mellom Horus og Seth, blir de vestsemittiske gudinnene Astarte og Anat giftet bort til den egyptiske guden Seth, og her fremstilles begge som guden Ras døtre.

Disse avvikende versjonene av kjente myter tjente til å knytte den egyptiske gudeverdenen til den vestsemittiske, i en tid da Egypt søkte å legge store områder langs det østlige Middelhavet under egyptisk styre.

På bildene opptrer Astarte gjerne i krigersk posisjon, ofte sammen med Anat. Begge omtales som både hestenes og stridsvognenes mester og beskytter, og begge avbildes ofte til hest og bevæpnet. Men i likhet med både Anat, Ashera og Kudshu, fremstilles hun også naken, ofte stående på en løve eller hest. Det kan derfor være vanskelig å vite hvilken gudinne som er avbildet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Braarvig, Jens (red.) Baal. Gudenes konge i Ugarit. I serien verdens hellige tekster. Bokklubben 2008.
  • Dever, William: Did God have a Wife? Archaeology and Folk Religion in Ancient Israel. Grand Rapids, Michigan/Cambridge 2005: William B. Erdmans Publishing Company.
  • Keel, Othmar og Uehlinger, Christoph: Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Minneapolis: Fortress.
  • Pritchard, Jamess B, (Red.): Ancient Near Eastern Texts. Relating to the Old Testament. (ANET) Princeton 1969.
  • Wyatt, N.: Astarte, i: Karel van der Torn; Pob Becking; Pieter van der Horst (Red.): Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leiden 1995: Brill.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg