Toraen

Mosebøkenes lovtekster er grunnteksten for all videre utvikling og tolkning av den jødiske religiøse loven, Halakha, og omtales som Tora she-bi-khetav (Den skriftlige læren). Men allerede i århundrene etter nedskrivingen må de lærde ha innsett at denne teksten trengte forklaringer for å kunne anvendes under skiftende forhold og endrete tider. Slik oppsto en jødisk tolkningstradisjon som fremdeles er en viktig del av dagens jødedom.

I rabbinsk jødedom, som er den formen alle dagens hovedretninger springer ut fra, omfatter begrepet Tora derfor også Tora she-be-al-peh (Den muntlige læren), som etter å ha vært overlevert i muntlig form gjennom mange hundre år, ble nedskrevet i jødedommens andre hellige bok, Mishna som ble redigert i Galilea rundt 200 evt. Denne inkluderer fortolkninger og forklaringer til Mosebøkenes lover, forskrifter og leveregler. Stoff som ikke fikk plass i Mishna ble samlet i Tosefta (Tillegget), som i omfang er større en Mishna.

Mishna danner grunnteksten i Talmud som er jødedommens mest omfattende hellige skriftsamling. Talmud finnes i to versjoner, hvorav den siste og mest brukte, Den babylonske Talmud, ble ferdig redigert rundt år 500 evt. Også kjernen i dette stoffet føres i henhold til ortodoks jødisk tradisjon tilbake til Moses på Sinai.

Den muntlige Toraen omfatter også rabbinske tolkninger og avgjørelser etter den tid, og er fremdeles under utvikling. Både endringer i samfunnet, og ikke minst medisinske og teknologiske oppfinnelser, krever nye tilpasninger og retningslinjer som likevel lar seg forene med Toraens opprinnelige bud og tidligere rabbineres fortolkninger av disse.

Opprinnelig ble Toraen skrevet på pergamentruller. Fra synagogens lesepulter resiterer man fremdeles fra slike håndskrevne toraruller. Torarullene oppbevares i et spesielt skap i synagogen, og regnes som synagogens og menighetens mest verdifulle gjenstander. Rullene er gjerne viklet inn i broderte duker, eller rikt utsmykkete beholdere av tre eller metall. Jøder fra forskjellige land har ulike tradisjoner når det gjelder form og utsmykking. Slike beholdere har vært en viktig del av jødisk kunsthåndverk gjennom tidene. Et avsnitt fra teksten leses fortløpende i løpet av ett år (noen steder i løpet av en treårssyklus), i forbindelse med bestemte gudstjenester.

Trykte utgaver av Toraen kalles Humash, en hebraisk forkortelse for Hamisha Humshei Tora (fem femtedeler av Toraen). En Humash har ofte både den hebraiske grunnteksten og en oversettelse til det enkelte lands språk, på motstående side. Mange har også rabbinske kommentarer i margen. Humash brukes i skolen, i hjemmet og av menigheten i synagogen. For mange jøder har Humash nærmest vært synonym med selve Bibelen.

I tradisjonelle askenasiske menigheter var det ikke vanlig med inngående studier av Tanakhs øvrige bøker, og slik er det fremdeles for mange ultraortodokse jøder. I sefardiske samfunn har læreplanen derimot alltid inkludert mer omfattende studier av hele Tanakh.

Bortsett fra i forbindelse med gudstjenesten i synagogen, omfatter studiene av Toraen (Mosebøkene) alltid også de rabbinske kommentarene til teksten. Jødedommen har en stor mengde forklaringer og tilleggsopplysninger om både personer og hendelser som omtales i tekstene – noe som bidrar til å gjøre tekstene levende og aktuelle. Mange viktige og vanskelige spørsmål har også fått en helt annen forklaring enn hva en bokstavtro lesing ville innebære. Det er mindre vanlig at den enkelte jøde selv søker til bibeltekster for å finne svar på personlige trosspørsmål. Det er heller ikke vanlig å sitere slike skriftsteder i dagliglivet. Det jødiske troslivet uttrykkes hovedsakelig gjennom studier, handlinger, velsignelser, bønner og takksigelser.

I strengt ortodokse kretser blir det å studere Toraen (i ordets videre betydning) tradisjonelt sett på som mannens viktigste oppgave i livet. For noen varer studiene livet ut. Men mange av de store rabbinernes uttalelser, fortolkninger og handlinger er kjent av mange og brukes som eksempel på rett adferd. Rabbi Hillels (cirka 70 fvt.– 10 evt.) oppfatning om at Toraen (Loven/Læren) fortjener å bli studert for sin egen skyld, ikke for å oppnå fordeler – er et syn som har preget jødedommen videre.

I ikke-ortodokse menigheter bruker man også moderne hermeneutiske metoder, og ikke minst leses fortellingene om israelittenes (jødenes) tidlige historie i lys av hva arkeologiske funn i Eretz Israel (landet Israel) kan fortelle. I sekulære jødiske skoler studerer elevene bibeltekstene som en del av jødedommens kulturarv.

I dag ønsker stadig flere kvinner å studere Toraen og de rabbinske kommentarene. Alle de ikke-ortodokse jødiske retningene ordinerer i dag også kvinner til rabbinere. Men også innenfor en del ortodokse miljøer studerer kvinner nå de hellige skriftene som tidligere var forbeholdt menn.

• Talmud
• Mishna
• rabbinsk litteratur