Solidaritetsalternativet er en betegnelse på norsk økonomisk-politisk strategi som ble utarbeidet i 1991–1992, og deretter satt ut i livet som en slags femårig samfunnskontrakt mellom fagbevegelsen, næringslivet og myndighetene. Solidaritetsalternativet innebar en kombinasjon av moderate lønnstillegg, sysselsettingsskapende tiltak, forenkling av offentlig regelverk, opplæringstiltak for arbeidslivet og stabilisering av norsk valuta. Det førte til at den økende arbeidsløsheten tidlig i tiåret ble avløst av ny vekst og sysselsetting.

Solidaritetsalternativet fikk sitt navn av et offentlig utvalg ledet av Per Kleppe, og det var regjeringen Gro Harlem Brundtland som satte ned utvalget i oktober 1991. Hovedpunktet i mandatet var å utrede hvilke strategier som kunne følges for å oppnå økt sysselsetting på varig grunnlag. Utvalget bestod av representanter fra alle stortingspartiene, fra LO og NHO, i tillegg til representanter fra forskning og forvaltning. Utvalget anviste en «mulig vei til sterkere sysselsetting», og kalte retningen for «solidaritetsalternativet», fordi det «setter større krav enn tidligere til dem som har arbeid om å vise solidaritet med de arbeidsløse».

Målet var en arbeidsløshet på 3,5 prosent, og for å klare dette, måtte Norge føre en mer ambisiøs politikk enn mange andre industriland, slik at pris- og lønnsvekst ble lavere enn i de konkurrerende landene. Dette kunne gis gjennom et forpliktende opplegg for lønnsdannelse og inntektspolitisk samarbeid. Dette gikk ut på at konkurranseevnen skulle forbedres med 10 prosent fra 1993 til 1997, og deretter ikke svekkes.

I ettertid har opplegget fått mye av æren for den gode økonomiske utviklingen i Norge på 1990-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg