Styringsrett er i arbeidsrettslig sammenheng arbeidsgivers rett til å lede, organisere, fordele og kontrollere arbeidet, og til å inngå og oppheve arbeidsavtaler.

Arbeidsgiver har dermed i utgangspunktet kompetanse til ensidig å treffe avgjørelser med rettslig bindende virkning for arbeidstakerne, men dette er bare et utgangspunkt. I praksis er nemlig ikke styringsretten ubegrenset. I det moderne samfunn begrenses den av bestemmelser både i lov, tariffavtaler og den enkelte arbeidstakers arbeidsavtale. For eksempel kan ikke arbeidsgiveren etter eget forgodtbefinnende si opp en arbeidstaker, og det er også begrensninger med hensyn til på hvilken måte en oppsigelse kan skje.

I nyere rettspraksis har dessuten Høyesterett slått fast at styringsretten også begrenses av allmenne saklighetsnormer. Høyesterett har blant annet sagt: "utøvelse av arbeidsgivers styringsrett stiller visse krav til saksbehandlingen, det må foreligge et forsvarlig grunnlag for avgjørelsen, som ikke må være vilkårlig, eller basert på utenforliggende hensyn." På grunn av disse begrensningene karakteriseres styringsretten noen ganger som en "restkompetanse", det vil si at arbeidsgiver har rett til å lede, organisere, fordele og kontrollere arbeidet innenfor de begrensninger som følger av lov, avtale og alminnelige saklighetsnormer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg