folkemord

De fire gruppene som eksplisitt er beskyttet etter folkemordkonvensjonen og Den internasjonale straffedomsolens vedtekter, er nasjonale, etniske, rasemessige og religiøse grupper. Politiske, sosiale, økonomiske, kjønnsbaserte og kulturelle grupper faller altså utenfor. I forarbeidene til folkemordkonvensjonen er formålet oppgitt å være beskyttelse av en «stabil og permanent gruppe». Det er neppe rettslig forankring i dagens folkerett for å gå utenfor de fire nevnte gruppene.

Det er gruppen som sådan og ikke individet som er beskyttet. For så vidt er det tilstrekkelig at bare én person er drept, dersom den underliggende hensikten er å ødelegge en gruppe. Rwanda-tribunalet har understreket at vurderingen av om man har å gjøre med en slik gruppe, må skje i lys av den aktuelle politiske, sosiale og kulturelle konteksten. Stabilitet og varighet er et felles kjennetegn for de fire gruppene, jf. Akayesusaken (Rwanda-tribunalet) og Jelisićsaken (Jugoslavia-tribunalet). I Jelisićsaken vektlegges særlig gjerningspersonens subjektive syn:

«[T]o attempt to define a national, ethnical or racial group today using objective and scientifically irreproachable criteria would be a perilous exercise whose result would not necessarily correspond to the perception of the person concerned by such characterisation. Therefore, it is more appropriate to evaluate the status of a national, ethnical or racial group from the point of view of those persons who wish to single that group out from the rest of the community.»

Hva som skal til for å tilhøre en av de fire gruppene er ikke nærmere bestemt, verken i folkemordkonvensjonen eller i Den internasjonale straffedomsolens vedtekter. Kriteriene er heller ikke klarlagt fullt ut i internasjonal rettspraksis. Medlemskap i en gruppe kan fastslås ved objektive kriterier, som legitimasjonspapirer, identitetskort og liknende. I rettspraksis fra Jugoslavia-tribunalet og Rwanda-tribunalet er det lagt betydelig vekt på om medlemmer av gruppen er identifisert og plukket ut av gjerningspersonen. Man har altså tatt hensyn til gjerningspersonens subjektive oppfatning. Samtidig legges det også vekt på offerets egen oppfatning om tilhørighet.

Den typiske handlingen for å ødelegge en gruppe vil være drap på medlemmer av gruppen, men også mer subtile handlinger kan tenkes. Gruppen kan for eksempel splittes, slik at den ikke lenger kan rekonstituere seg som gruppe, jf. saken mot Blagojević og Jokić (Jugoslavia-tribunalet).

I tillegg til at selve handlingen må være begått forsettlig, kreves en særlig underliggende hensikt med handlingen om helt eller delvis å ødelegge den aktuelle gruppen. At gjerningspersonen rent faktisk forstår at gruppen vil bli ødelagt, holder ikke til domfellelse for folkemord. Kravet om en slik særlig hensikt er bekreftet en rekke ganger, blant annet i Akayesusaken (Rwanda-tribunalet). Det er imidlertid ikke grunnlag for å kreve at handlingen er begått som ledd i en politisk plan eller en organisatorisk plan eller med et særlig motiv (som er noe mer enn en hensikt), selv om eksistensen av en slik plan eller et slikt motiv kan ha betydning for bevisbedømmelsen.

Å føre bevis for at gjerningspersonen hadde en hensikt om ødeleggelse, kan være vanskelig, med mindre det foreligger en tilståelse. Både Jugoslavia-tribunalet og Rwanda-tribunalet har lagt til grunn at man ved bevisvurderingen kan basere seg på de faktiske ytre omstendigheter i den konkrete saken og mønster av målbevisste og systematiske handlinger. I Akayesusaken ble det blant annet lagt vekt på systematisk utførelse av drap, drap på spedbarn og gravide, lemlestelse, oppretting av veisperringer for å hindre flukt, anti-tutsi-propaganda og oppfordring i radio til å finne tutsier og drepe dem, samt gjerningspersonenes organisering.

I 1915-1916 ble rundt 1,5 millioner armenere drept mens Tyrkia var underlagt Det osmanske riket (Stor-Tyrkia). Armenerne ble utsatt for massakrer, deportasjoner, utsulting og vold. En formell anerkjennelse av at det skjedde et folkemord, har ennå ikke funnet sted.

Et eksempel på handlinger forsøkt pådømt som folkemord i vår tid er massakrene på den kurdiske befolkningen i Nord-Irak i 1987-1988, med bruk av sennepsgass og nervegass. Massakrene skjedde under Saddam Husseins regime, og Hussein ble tiltalt for folkemord. Han ble dømt til døden i 2006 av Iraqi High Tribunal, men bare for andre forbrytelser, herunder krigsforbrytelse og forbrytelser mot menneskeheten.

I Ríos Montt-saken i Guatemala (2013) ble tidligere president og general Ríos Montt dømt til 80 års fengsel av spesialdomstolen The High Risk Court for delaktighet i et folkemord på over 3000 medlemmer av mayafolket begått før fredsavtalen i 1996. Dommen ble senere opphevet av Guatemalas konstitusjonsdomstol. En ny straffesak kom siden i gang, men Montt døde før den ble avsluttet.

I november 2023 blir begrepet folkemord stadig nevnt i forbindelse med de pågående konfliktene i Ukraina og i Gaza, med store tap av sivile. Det blir hevdet at russiske styrker begår folkemordhandlinger mot ukrainere i Ukraina og at israelske styrker begår folkemordhandlinger mot palestinere i Gaza.