nasjonalitetsprinsippet (internasjonal politikk)

Nasjonalitetsprinsippet er det prinsippet som går ut på at statsdannelser skal rette seg mest mulig etter de enkelte nasjoners utbredelse, og ikke etter politiske eller dynastiske hensyn.

Nasjonalitetsprinsippet oppsto i sin moderne form i begynnelsen av 1800-tallet, og ble etter hvert forfektet av en rekke nasjonale selvstendighetsbevegelser (opprørene i Sør-Amerika, den greske frihetskampen i 1821–1829, Italias samling, oppstandene i Polen, Ungarn og på Balkan) og av deres sympatisører i andre land.

Balkankrigene og første verdenskrig førte til et gjennombrudd for nasjonalitetsprinsippet. «Nasjonenes selvbestemmelsesrett» var et av hovedpunktene på ententens fredsprogram og i president Woodrow Wilsons «14 punkter». Prinsippet dannet deretter utgangspunkt for de territorielle bestemmelsene i fredsoppgjøret i Europa, men ble ikke fullt ut gjennomført i praksis.

Nasjonalitetsprinsippet er i etterkrigstiden anerkjent av en rekke land som et av de grunnleggende prinsippene i internasjonal politikk, og er også søkt lagt til grunn ved statsdannelser i de tidligere koloniområder i Afrika og Asia. Ved overgangen til det 21. århundre har man forsøkt å dempe prinsippets betydning noe, delvis på grunn av det konfliktpotensialet det kan representere og delvis på grunn av den økte nasjonale blandingen i mange vestlige demokratier.