semiotikk – Store norske leksikon

Ferdinand de Saussure

Ferdinand de Saussure

Av Ukjent.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Charles Peirce

SCODE.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Semiotikk er læren om tegn og tegnbrukende atferd, også omtalt som semiologi. Læren ble definert av en av dens grunnleggere, den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure, som «studiet av tegnenes liv i samfunnet».

Faktaboks

Uttale: semiotˈikk
Etymologi: av gresk ‘tegn’
Også kjent som: semiologi

Termen semiotikk ble brukt på lignende måte allerede på 1600-tallet av filosofen John Locke og har røtter helt tilbake til antikkens tenkning (Platon, Aristoteles, stoikerne, Augustin). Men som tverrvitenskapelig analyseverktøy ble semiotikken grunnlagt av den amerikanske filosofen Charles Sanders Peirce.

I dag brukes hovedsakelig termen «semiotikk», men lenge skilte man mellom semiotikk og semiologi, der semiotikk ble brukt om Peirce-tradisjonen og semiologi om Saussure-tradisjonen. Disse skilte seg fra hverandre ved at Saussure arbeidet ut fra en binær og Peirce ut fra en triadisk modell.

Saussures binære modell

Saussures modell har hatt mest innflytelse og har ligget til grunn for for eksempel dekonstruksjonen. Ifølge Saussure har et tegn to sider:

signifikant – lydbilde eller materiale
signifikat – begrep eller mening

Han hevder videre at forbindelsen mellom disse to sidene er arbitrær – det vil si at det ikke er noen naturlig forbindelse mellom lydene som utgjør ordet «filosof», og meningen til ordet «filosof».

Språksystemet (la langue) ligger som en ordnende instans mellom signifikantene og signifikatene. Tegnene får ikke mening gjennom noe materielt, men ved å være kontrastert med andre tegn. Det er ingen naturlig forbindelse mellom «rødt lys» og «stopp». «Rødt lys» betyr «stopp» bare fordi «grønt lys» betyr «kjør» og «gult lys» betyr «vent».

Tegnene betegner noe fordi de er forskjellige, og språkets mening består i relasjoner mellom slike forskjeller. Språk er bare ett av mange mulige tegnsystemer, og litteratur, malerier, myter og så videre kan betraktes på samme måte.

Peirces triadiske model

Peirces triadiske modell har imidlertid vist seg å være den mest anvendelige i analysen av visuelle fenomener. Peirce skiller mellom:

ikon – mening basert på visuell likhet, eller tilsvarende for andre sanseiakttagelser
indeks – mening basert på kausale relasjoner
symbol – mening basert på konvensjoner

Denne inndelingen tillater visuelle likheter å spille en større rolle enn i Sassures system.

Semiotikk i andre fagfelt

I andre halvdel av 1900-tallet brukte en rekke semiotikere Peirces og Saussures teorier på en rekke fagområder, som for eksempel antropologi, psykoanalyse, kommunikasjonsteori, medievitenskap, estetikk og så videre.

I fransk filosofi var den semiotiske innfallsvinkelen nesten enerådende etter midten av 1960-årene. Blant de fremste tenkerne som har brukt og videreutviklet semiotikken, er Algirdas Greimas, Claude Lévi-Strauss, Roland Barthes, Jacques Lacan, Michel Foucault, Umberto Eco, Jacques Derrida, Jean Baudrillard og Julia Kristeva.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Cobley, Paul, red.: The Routledge companion to semiotics and linguistics, 2001

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Språkfilosofi

Anders Nes

Professor, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet