Goughøya kan ha blitt sett i 1505 av mannskap på et portugisisk skip, mens det er kjent at hovedøya ble oppdaget i 1506 av portugiseren Tristão da Cunha. Han gikk ikke i land, men kalte øya opp etter seg selv. Første sikre landgang foregikk i 1643 fra et nederlandsk fartøy tilhørende Vereenigde Oostindische Compagnie. Tristan da Cunha ble sett og besøkt flere ganger frem til de første permanente bosetterne landet på øya i desember 1810. Amerikaneren Jonathan Lampert (Lambert) med Andrew Millett, Tomasco Corri (Thomas Currie) og en hjelpegutt ble satt i land fra den amerikanske selfangeren Baltic, under kaptein Lovel. Lambert tok personlig eierskap til øyene 4. februar 1811 og kalte dem for 'Islands of Refreshment' (Forfriskningens øyer). Meningen var å selge elefantselolje til seilskip i området. Han, Millett og hjelpegutten druknet våren 1812, og den overlevende Corri/Currie fortsatte med handel så langt som mulig. I mars 1813 sluttet to andre seg til: John Tankard og John Talsen.
Under krigen mellom Storbritannia og USA i 1812−1815 (del av Napoleonskrigene) ble Tristan da Cunha brukt av amerikanske skip som base for å jakte på britiske skip. I august 1815 ble Napoleon Bonaparte forvist til Sankt Helena etter nederlaget, og 14. august 1816 ble en britisk garnison stasjonert på Tristan da Cunha for å hindre eventuelle redningsforsøk. Kaptein Robert Wogan George Festing (1789−1862) annekterte samme dag øyene for kong George 3. ut fra både de amerikanske interessene og for å støtte garnisonen. Naturhistoriske observasjoner og samlinger ble foretatt. Corri (Currie) og en kompanjong bodde fremdeles på øya. Garnisonen ble evakuert fra Tristan da Cunha til Sør-Afrika i 1817, men tre menn (inkludert William Glass), en kvinne og to barn ønsket å bli på øya sammen med kyr og hester. Disse personer etablerte dagens bosetting. Tre nye ankom i 1820 og flere etter hvert, inkludert fem kvinner og fire barn i 1827. William Glass skal da ha vært en slags guvernør for bosettingen.
Tristan da Cunha ble styrt fra Kapp-provinsen i Sør-Afrika, og en sivil befolkning utviklet seg. I 1857 ble 45 bosettere fra øya flyttet til Sør-Afrika for at øya ikke skulle bli overbefolket. 28 personer ble igjen. I august 1867 besøkte hertugen av Edinburgh, HKH prins Alfred Ernest Edward (1844−1900), øya under en rundreise til de britiske australske kolonier. Prins Philip (1921−2021), hertug av Edinburgh, besøkte øya i 1957 på en større rundtur med den kongelige yachten Britannia. I 1869 ble øya mer isolert etter at åpningen av Suezkanalen medførte færre skip i området. Allikevel ble det stadig behov for hjelp fra øyboerne for havarerte skip og mannskap. I 1871−1873 bodde to tyskere, Friedrich og Gustav Stoltenhoff frivillig på Inaccessibleøya. I 1875 ble øygruppen internasjonalt ansett som del av det britiske imperiet, en stadfesting av anneksjonen fra 1816.
I 1936 var det 167 personer på Tristan da Cunha. En norsk vitenskapelig ekspedisjon ledet av botanikeren Erling Christophersen besøkte øya i 1937−1938 og utførte omfattende vitenskapelige undersøkelser. I 1938 ble øygruppen underlagt Sankt Helena (til 2009). Under andre verdenskrig ble Tristan da Cunha brukt som vær- og radiostasjon.
I 1961 ble hele befolkningen på 264 personer evakuert til Storbritannia på grunn av et uventet vulkanutbrudd. De fleste familiene kom tilbake to år senere. I 2001 ble hovedøya rammet av en syklon. Husdyr omkom og bygninger ble ødelagt.
Kommentarer (2)
skrev John Magne Grindeland
Gjennomsnittlig årsnedbør på 117 mm kan umulig stemme, dette er jo mindre Lom. Dette må være en trykkfeil?
svarte Ida Scott
Hei! Takk for innspill, det må ha vært et siffer for lite. De fleste kilder oppgir 1675 mm. Jeg har oppdatert tallet. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.