Alfred Wegener

Alfred Lothar Wegener ble født 1. november 1880 i Berlin. Han gikk på Köllnisches Gymnasium, noe som er stadfestet på en minneplate på skolebygningen, som i dag er fredet. Han studerte deretter i Heidelberg, Innsbruck og Berlin, hvor han tok doktorgrad i astronomi i 1904. Året etter fulgte han sin bror Kurt til Lindenberg aerologiske observatorium, hvor han ble teknisk meteorologassistent under Richard Assmann (1845—1918). De to brødrene arbeidet sammen og var pionerer i bruken av værballonger for å observere luftmassers bevegelser. I 1906 satte brødrene verdensrekord ved å holde seg svevende over 52 timer i en varmluftballong.

I 1909 ferdigstilte Wegener sin habilitation-avhandling (som ga professorkompetanse) i meteorologi i Berlin, og fra 1909 til 1919 arbeidet han som dosent ved Marburg universitet. I 1911 utga han en oppsummering av sine foredrag om meteorologi i Thermodynamik der Atmosphäre som ble standardlæreboken i Tyskland i mange år. I tillegg foreslo han en ny mekanisme for å forklare regndråpedannelse i kalde skyer, senere utviklet som Wegener-Bergeron-Findeisen-prosessen som gjelder fremdeles.

Alfred Wegener dro på fire ekspedisjoner til Grønland i perioden 1906 til 1930. Han snakket etter hvert flytende dansk, som er et av de offisielle språkene på Grønland.

Wegener var en svært produktiv forsker i mange disipliner og publiserte 170 artikler og bøker. De fleste gjaldt meteorologi, men også astronomi, meteoritter, geologi og geofysikk ble kommentert. Høsten 1911 hadde han lest om fossilfunnene på øst- og vestkysten av Atlanterhavet som forfatterne konkluderte med var resultat av at kontinentene en gang var bundet sammen av en landbro som nå var sunket i havet. Wegener hadde allerede notert seg hvordan de store kontinentale landmassene syntes å passe sammen, nesten som brikker i et puslespill.

Han hadde store evner til å tenke tverrvitenskapelig, og gjennom data fra paleontologi, klimatologi og geologi formulerte han en kompleks teori om kontinentaldrift, at kontinentene engang hadde vært samlet og hadde senere drevet fra hverandre. Han presenterte teorien 6. januar 1912 på et møte i Geologische Vereinigung (Geologisk forening), men møtte motbør særlig fra geologer både da og senere.

I 1915 publiserte han Die Entstehung der Kontinente und Ozeane (Dannelsen av kontinenter og hav) hvor han la frem sin mening om et urkontinent (senere kalt Pangea, fra gresk «alle land»). Det skulle gå flere tiår før teorien ble akseptert, og Wegener opplevde aldri å få anerkjennelse for sin teori.

Som reserveoffiser under første verdenskrig ble Wegener såret under kamper på Vestfronten i Belgia og Frankrike. Han ble overført til hærens værvarslingstjeneste, noe som innebar hyppig reisevirksomhet mellom de forskjellige meteorologiske stasjonene i Tyskland, Balkan, Vestfronten og de baltiske statene.

I 1919 ble han leder for avdelingen for teoretisk meteorologi ved Deutschen Seewarte i Hamburg, som var sentralinstituttet for maritimmeteorologi i Tyskland. Deretter underviste han ved universitetet i Hamburg. Disputten rundt hans kontinentaldriftteori gjorde at han aldri fikk en full professorstilling. I 1924 ble han imidlertid professor i meteorologi og geofysikk ved Karl-Franzens-Universität i Graz, Østerrike. Sammen med sin svigerfar, Wladimir Köppen, utga han boken Die Klimate der geologischen Vorzeit (Urtidens klima) i 1924.

I 1929 dro Wegener til Vest-Grønland sammen med tre andre for å forberede en stor meteorologisk ekspedisjon året etter, Deutsche Grönlandexpedition Alfred Wegener 1929/31. I 1930 ankom han Vest-Grønland sammen med 21 forskere og teknikere. Hans bror Kurt var en av forskerne. Hensikten var å samle meteorologiske data gjennom ett år og studere innlandsisens påvirkning på meteorologien i Nord-Atlanteren. For dette formålet skulle det etableres tre meteorologiske observatorier langs 71° N: én på vestsiden av innlandsisen, én på østsiden og én i midten som ble kalt Eismitte. Den østlige stasjonen ble etablert av en annen del av ekspedisjonen. Eismitte lå på 3000 meters høyde over havet, omkring 400 kilometer fra vestkysten og skulle bemannes gjennom vinteren av to av forskerne, Johannes Georgi og Ernst Sorge.

Det var uvanlig harde værforhold denne vinteren, og de to hadde ikke kunne få med seg nok forsyninger av mat og brensel. Wegener bestemte seg for å sette i gang en redningsaksjon i slutten av september. Han satte av gårde med meteorologen Fritz Lowe, 13 grønlendere og 15 hundesleder. Temperaturen var til dels nede i −60° C, og 12 av grønlenderne returnerte til kysten. Lowes forfrosne tær måtte amputeres uten ordentlig utstyr, men de tre mennene nådde frem til Eismitte 19. oktober.

I og med at det ikke var forsyninger nok til fem personer, bega Wegener og grønlenderen Rasmus Villumsen seg 1. november (Wegeners 50-årsdag) mot vestkysten med to hundesleder. De kom aldri frem. Wegeners lik ble funnet av hans bror 12. mai 1931 der han var blitt begravet i isen av Villumsen. Graven var markert med Wegeners ski. Kurt og de andre bygget et pyramideformet gravsted av is og snø til Alfreds siste hvileplass. Graven er nå dekket av mange meter med is og snø og ikke lenger synlig. Villumsen ble aldri funnet.

Alfred Wegener og hans store vitenskapelige bidrag ble æret gjennom at hans navn ble knyttet til Tysklands Alfred-Wegener-Institut für Polar- und Meeresforschung (Alfred Wegener institutt for polar- og marinforskning) i Bremerhaven. European Geosciences Union, basert i München, deler ut Alfred Wegener-medaljen til forskere som har oppnådd eksepsjonell internasjonal posisjon innenfor atmosfæriske, hydrologiske eller marine vitenskap. Alfred Wegener Halvø på Grønlands vestkyst og Mount Wegener i Antarktis er oppkalt etter ham. Wegener-navnet er knyttet til et krater på Månen og et på Mars. Wegenerfjellet på Svalbard er oppkalt etter hans bror Kurt.

• ekspedisjoner i Arktis
• utforskning av Grønland

• Gradinger, Rolf, 2005, Wegener, Alfred von, i: Encyclopedia of the Arctic, Vol. 3, Routledge