Solobservatoriet på Harestua

Mot slutten av 1800-tallet innså astronomene ved Universitets gamle Observatorium i Oslo at observasjonsforholdene etter hvert ble betydelig forstyrret av en sjenerende bymessig bebyggelse. I 1890-årene ble det innkjøpt en 110 mål tomt til et nytt observatorium på Voksenkollen, men planen om et nytt observatorium ble lagt til side i lengre tid.

I 1934 ble Universitetets astronomiske virksomhet flyttet til professor Svein Rosselands nye Institutt for teoretisk astrofysikk på Blindern. Hovedvekten ble her lagt på teoretisk forskning som er uttrykket i det nye navnet. Svein Rosseland innså at et aktivt astronomisk fagmiljø også ville være avhengig av tilgang til observasjoner, og han besluttet i 1937 å gjenoppta forberedelsene til et stjerneobservatorium i Norge. I 1939 ble forslaget forelagt og godkjent av Universitetet og av Stortinget, men det fikk ikke konkret form før i 1946.

Astronomene hadde på den tiden påvist at mange stjerner inneholdt magnetfelter av betydelig større utstrekning og intensitet enn på Solen og jordkloden. Rosseland og hans kolleger innså at inngående studier av magnetismen i solflekker og andre solare aktiviteter var veien å gå for å forstå dannelsen av magnetfelter i stjerner.

I 1932 registrerte den amerikanske fysiker Karl Jansky radiostråling fra sentrum av galaksen vår. Omkring ti år senere ble det påvist en tilsvarende langbølget stråling fra Solens varme korona som også varierte i takt med Solens periodiske aktivitet.

På denne bakgrunn besluttet Rosseland å satse på et solobservatorium med en optisk og en radio-basert avdeling heller enn et stjerneobservatorium. Observasjoner av Solen ville dessuten passe inn i det vitenskapelige miljøet i Norge innen ionosfærisk fysikk, nordlysfysikk, meteorologi og klimaforskning.

Etter flere nye siktbarhetsmålinger på Voksenkollen kunne Rosseland fastslå at et nytt observatorium måtte bygges i større avstand fra byen. Etter inngående målinger over store deler av Østlandet falt valget på Gunnarshøgda like øst for Harestua som også befant seg i praktisk nærhet til instituttet på Blindern.

Rolf Brahde (1918–2009) ble ansatt som observator ved instituttet i 1949 og gitt ansvaret for planleggingen av den optiske avdelingen til Oslos nye solobservatorium på Harestua. Det ble etter hvert klart at observatoriet burde satse på en tårnbygning med en lyssamlende coelostat på toppen av tårnet. Coelostatens to plane speilflater reflekterer lysstrålen ned til et fokuserende speil i bunnen av tårnsjakten. Et neste speil reflekterer den fokuserende lysstrålen videre til observatoriets hovedinstrument hvor aktuelle områder på solskiven avbildes og registreres.

Til den optiske avdelingen ble det også installert en spektrograf, og man fikk bestilt et fargefilter som den gang var en nyvinning; filteret slapp kun gjennom stråling i den røde spektrallinjen Hα som i hovedsak stammer fra Solens kromosfære.

I 1949 ble sivilingeniør Gunnar Eriksen (1921–2009) gitt oppgaven med å bygge og utvikle radioavdelingen. Et tysk radaranlegg som var blitt etterlatt på Lista flyplass etter andre verdenskrig, omfattet blant annet to store parabolske antenner i aluminium med diameter 7,5 meter som viste seg å være egnet til det aktuelle formålet. Disse ble flyttet til Solobservatoriet.

Arbeidet med soltårnet startet våren 1952. De mekaniske delene i soltårnet, den dreibare, beskyttende kuppelen helt øverst, coelostaten og den indre tårnstrukturen, ble alle konstruert og montert av Odd Dahl ved Christian Michelsens institutt i Bergen. Der ble også instrumentene til tårnteleskopet laget.

Tårnteleskopets spektrograf ble tegnet av riksarkitekt Bjørnstjerne Albert Bjørnson Langen og satt sammen av Odd Dahl.

I 1956 anskaffet instituttet en Coudé-refraktor (et linseteleskop). Denne ble plassert i en separat, mindre tårnbygning («kikkerttårnet»). Ved å benytte Hα-filteret sammen med dette linseteleskopet kunne observasjoner i soltårnet suppleres med samtidige, monokromatiske, detaljerte oversiktsbilder av Solen.

Gunnar Eriksen fikk laget solide fundamenter og nye monteringer til de store radioantennene så de kunne rotere om pol-aksen og derved følge Solens jevne, daglige bevegelse på himmelen.

Gunnar Eriksens største arbeidsinnsats ble utvikling av mottagere for kontinuerlige registreringer av ulike frekvenser i Solens variable radiostråling.