marihånd

Slekta Dactylorhiza har på verdensbasis rundt 40 arter, og fire til fem av disse finnes i Norge. Plantene har blader både ved grunnen og oppover stengelen. Bladene har linjenervatur og har ellers ulik utforming hos de ulike taksaene; noen taksa har smale og lange blader, andre blad som er ganske breie enten nederst eller på midten. Viktige egenskaper for å skille de ulike taksaene fra hverandre er hvor bladene er breiest og hvorvidt de har mørke flekker på over- og/eller undersida.

I Norge regnes det med åtte til ni taksa som nå oppfattes som arter eller underarter i fire til fem arter. I tillegg regnes ofte grønnkurle til marihåndslekta i nyere oppfatninger. Systematikk og artsavgrensing i slekta er svært vanskelig, og det har vært utallige oppfatninger av hvordan variasjonen skal grupperes. Det faktum at mange av taksaene hyppig hybridiserer med hverandre gjør situasjonen ytterligere uoversiktlig.

Av de taksaene som listes opp i tabellen under er det en som skiller seg ut: Stormarihånd (D. praetermissa) har siden den ble rapportert funnet på Stadlandet i 1971 vært omdiskutert. Etter at den ene kjente populasjonen ble borte som følge av terrenginngrep, er planter som passer med beskrivelsen nå trolig i ferd med å etablere seg på et nytt område nær det opprinnelige, men den taksonomiske plasseringa av disse plantene er fortsatt omdiskutert.

De åtte andre taksaene har vært oppfatta ganske stabilt, selv om systematisk navn har endra seg flere ganger.

Alle marihånd-taksaene er bundet til myr eller andre fuktige områder. Det er bare flekkmarihånd som er utbredt i hele landet. Flere av de andre kan være lokalt meget hyppige, men generelt begrensa geografisk og/eller økologisk.

Nyere oppfatninger av systematikken til marihåndarter og slektninger basert på genetiske undersøkelser har vist at grønnkurle, slekta Coeloglossum, bør slås sammen med Dactylorhiza. Disse to slektene er også morfologisk ganske like bortsett fra den åpenbare forskjellen i blomsterfarge, blomstermorfologi og det faktum at grønnkurle har nektar.

Nyere genetiske metoder har gjort det mulig å avklare slektskapsforhold innen slekta, og det virker klart at det norske materialet består av fire tydelig skilte evolusjonslinjer; D. sambucina, D. incarnata, D. maculata og D. majalis. Flere former har oppstått gjennom hybridiseringer og kromosomfordobling – polyploidisering. Det synes klart at formene innen D. majalis har blitt danna via hybridisering mellom ulike former av D. maculata og D. incarnata.

D. incarnata og D. maculata ssp. fuchsii har 40 kromosomer, mens de andre taksaene har 80 kromosomer. Bortsett fra D. maculata ssp. maculata, som har oppstått ved autopolyploidisering, er de andre tetraploide taksaene oppstått ved allopolyploidisering mellom taksa innen D. incarnata og D. maculata ssp. fuchsii. Flere av de tetraploide taksaene har oppstått flere ganger. De genetiske analysene viser også at det har skjedd innvandring etter siste istid, både over Nordsjøen og sør- og østfra.

• orkidé