rur

Det er ikke lett å se at rur er et krepsdyr. Selve dyret står på hodet, festet mot et hardt underlag, og omgir seg med en boks av hvite kalkplater rundt kroppen. Noen av kalkplatene tjener som lokk. Kalkskallene er meget skarpe. Når lokket er åpent, vifter krepsen med sine togreinete brystføtter. Da trekkes vann, plankton og andre næringspartikler inn i boksen og til munnen. Når lokket lukkes, er dyret helt tett isolert.

Rur er tvekjønnet, det vil si både hunn og hann på en gang. Befruktning foregår ved at et individ fører et langt, hannlig paringsorgan over til individer ved siden av. Fra eggene klekkes naupliuslarver, som viser at rur hører til krepsdyrene. De svømmer fritt i vannet og bidrar til at rurene sprer seg. Hos rur etterfølges naupliuslarven av en såkalt cyprislarve. Den har et toklappet skall rundt kroppen, og i antennene sitter en hefteskive med en limkjertel, som brukes til å feste dyret mot underlaget.

Rur danner et bredt, lyst belte fastvokst til fjellet. De kan tåle lange perioder med tørrlegging og med innfrysing i is om vinteren. Andre arter lever på dypere vann, og noen arter av rur opptrer som groeorganismer på skip og hvaler. Her er noen eksempler:

Den vanligste arten i tidevannssonen er fjærerur, Semibalanus balanoides, hvor huset kan bli opptil 20 mm i bredden. Boksen består av 6 kalkplater i veggene, og fire små plater, som danner lokket. Fjærerur er enormt tallrik, og danner kilometerlange belter langs kysten.

Steinrur, Balanus balanus, lever på litt dypere vann langs hele norskekysten, men ikke i fjæresonen. Skallet er vanligvis 20 – 30 mm i diameter, og er omtrent like høyt som bredt.

Dypvannsrur, Chirona hammeri, lever på enda dypere vann og hard bunn. Arten er stor, og kan bli 30 mm i bredden og nesten 70 mm høy.

Skipsrur, Balanus crenatus, er 20 mm bred og opptil 45 mm høy. Den er utbredt langs hele norskekysten og sitter festet til båter, bryggestolper, murer og stein.

Brakkvannsrur, Balanus improvisus, tåler vann med lavere saltinnhold enn andre arter. Den skal være eneste art av rur i Østersjøen. Det er en liten art, som bare blir 17 mm i bredden, og høyden er mindre. Langs våre kyster er den utbredt fra fjæresonen og nedover, og fester seg til all slags underlag.

Rur har en komplisert systematikk. Innen rankefotinger ble de tidligere regnet til orden Thoracica sammen med andeskjell. Men etter nyere systematikk er Thoracica delt i orden Sessilia for rur og i orden Pedunculata for andeskjell. På verdensbasis er rur meget tallrik i arter, og deles i hele femten familier. Det finnes representanter for halvparten av disse i Norge. Noen av de vanligste artene er nevnt ovenfor.

• rankefotinger