boaslanger

Boaslangene er kraftige og har kort hale. Ryggskjellene er små, glatte og hos noen arter iridiserende. Bukskjellene har utviklet seg til forstørrete tverrstilte bukplater. Rester av et bekkenbelte finnes, og de har rudimentære bakbein som ender i klolignende sporer på hver side av kloakkåpningen. Disse sporene er størst hos hannen og brukes i kurtisen.

Flere av slektene har varmesensitive følegroper i varierende antall og plassering i lepperegionen. Disse benyttes til å registrere varmblodige byttedyr. Sandboaene mangler disse sanseorganene. De fleste boaslanger har en fungerende venstre lunge i tillegg til den høyre.

Mange arter opptrer i forskjellige fargevarianter, for eksempel hagetreboa, som også er et populært hobbydyr, tillatt også i Norge. Enkelte arter har evne til å skifte farge på kort tid, eksempelvis mellom dag og natt. Størrelsen varierer enormt fra verdens tyngste slange, grønn anakonda, som kan bli over fem meter lang, til den minste sandboaen, Eryx jayakari, med en totallengde på cirka 30 centimeter. Hunnene er normalt noe større enn hannene.

De fleste artene finnes i tropiske og subtropiske områder av Amerika, inkludert Karibia. Fire arter lever på Madagaskar, og en underfamilie finnes på øyer i det sørvestlige Stillehavet. Dessuten finnes mange arter i Afrika og Asia. To arter sandboaer forekommer lengst sørøst i Europa.

Boaslangene finnes i et stort utvalg av habitater: Regnskog, tørre tropiske skoger, fjelltåkeskoger, sand- og klippeørken, tempererte landskap, savanner og ferskvann.

Kroppsformen er tilpasset de spesielle leveområder og levevis. Familien omfatter bakkelevende, klatrende (for eksempel hagetreboa), akvatiske (anakondaer) og gravende arter. De gravende formene er de små artene i underfamilien sandboaer. Størst er aktivitetsnivået om natten, men de kan også være dagaktive. Ved fare vil de utskille et illeluktende sekret fra kloakkåpningen, hvese, hugge og prøve å bite. Normalt er de ikke farlige for mennesker.

Boaslangene jakter fra bakhold og dreper byttet ved kvelning. Byttet svelges helt. Valg av føde er svært variabelt og vil avhenge av slangens størrelse. Virveldyr dominerer på menyen. De store artene tar hovedsakelig pattedyr, mens mindre og yngre individer fanger øgler og andre reptiler, samt fugler. Noen arter har spesialisert seg på flaggermus. Exiliboa placata i fjelltåkeskogen i Mexico har spesialisert seg på salamander og frosk.

De aller fleste boaslangene føder levende unger, i motsetning til de eggleggende pytonslangene. Det er imidlertid minst tre arter sandboaer som legger egg. Kurtisen er beskrevet hos enkelte arter. Hannen av kongeboa vibrerer sporene raskt og gnir dem over ryggen og sidene til hunnen. Hos grønn anakonda slår hannen med sporene for å få hunnen til å innta paringsposisjon. Den grønne anakondaen føder 4-40 unger i hvert kull, noe som kan være en normal kullstørrelse innen familien. En sandboa i fangenskap fødte imidlertid et kull på mer enn 250 unger.

Boaslangene blir noe etterstrebet på grunn av kjøttet, skinnet og bruken i folkemedisinen. Salget av boaskinn er imidlertid mer beskjedent enn salget av pytonskinn. Flere arter er sårbare for habitatødeleggelse, for eksempel de fire artene på Madagaskar.

Familien er i dag inndelt i seks underfamilier, hvorav underfamilien Boinae og Erycinae, sandboaer, er de mest artsrike. Systematikken til boaslangene er imidlertid sterkt omdiskutert og det kan forventes store forandringer i den nærmeste framtid.

• slanger
• kvelerslanger