Kjøttmeis hann
Kjøttmeis, hannfugl. At området mellom beina er svart er et tydelig kjennetegn på hannene.
Kjøttmeis hann
Av /Shutterstock.
Kjøttmeis hunn
Kjøttmeis, hunnfugl. På hunnene er området mellom beina lyst, og bryststripen er tynnere.
Kjøttmeis hunn
Av /Shutterstock.

Kjøttmeis er både den største og den mest utbredte arten i meisefamilien. Kjøttmeisa er lett gjenkjennelig på sitt gule bryst og svarte midtstripe. Hodet er svart med hvite kinn. Ryggen er grønnaktig med et smalt hvitt vingebånd over de blågrå vingene.

Faktaboks

Også kjent som
talgokse, spikjetet, tertit
Vitenskapelig navn
Parus major
Beskrevet av
Carl von Linné, 1758
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Arten hekker gjerne i fuglekasser, og legger 6–13 hvite egg med røde prikker. Den har ofte to kull. Hunnen ruger alene, men ungene mates av begge foreldrene til de forlater reiret i fullvoksen størrelse etter 16–21 døgn.

Kjøttmeis er lite sky overfor mennesker og er en vanlig gjest på fuglebrett i hele Norge. De er intelligente og sosiale fugler som lever i meiseflokker og lærer av hverandre. Kjøttmeisa er antagelig den fuglen det er forsket mest på.

Utbredelse

Kjøttmeis er den eneste meisearten som finnes over hele Europa, Asia og Nordvest-Afrika. Den er fordelt på 34 underarter.

I Norge finnes den i all slags skog over hele landet, men er mest tallrik i lavlandets løvskoger og blandingsskoger. Såfremt det finnes fuglekasser eller andre hulrom, hekker kjøttmeisa også i hager og parker. Den er en av våre vanligste arter, og Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 1 og 2,4 millioner par i Norge.

Utseende

Kjøttmeis
Kjøttmeis
Av .

Med sine 15 centimeter og vekt på 15–22 gram er kjøttmeisa den største og tyngste av meisene, og klart mindre akrobatisk enn de andre artene. Den er også den meisearten som sees oftest på bakken.

Kjøttmeisa er lett gjenkjennelig på sitt gule bryst med svart midtstripe, som hos hannen går et stykke under buken. Hodet er glinsende svart med lysende hvite kinn. Ryggen er grønnaktig med et smalt hvitt vingebånd over de blågrå vingene. Hunnen ligner hannen, men er mindre intens i fargene, har smalere bryststripe og mangler hannens svarte bukflekk. Hunnen mangler også glans i det svarte på strupen. Ungfuglene ligner de voksne, men er mattere i fargene.

Standfugl

De fleste kjøttmeiser er stort sett stedbundne, se standfugl, men mange søker inn til bebyggelsen om høsten og er mer eller mindre avhengig av mennesket om vinteren. I motsetning til de fleste andre meisene våre, hamstrer den (i likhet med blåmeis) ikke mat til bruk om vinteren. År om annet trekker mange i septemberoktober kortere eller lengre distanser, men stort sett innenfor Skandinavia. Omfanget av trekket er stort sett bestemt av næringsforholdene.

Låt

Kjøttmeisene har et rikt repertoar av låter. Men selv om variasjonen er stor, kan en som oftest spore en spesiell, artstypisk klang. Lokkelåtene varierer sterkt, men de vanligste er bokfinklignende ping ping, korte og konsise huit huit og ti tuui. Ved forskrekkelse utstøtes et skarpt pist! pist! Kjøttmeisa imiterer ofte lokkelåtene til de andre meisene.

Hver hann har flere sangtyper. Mest vanlig er en filende ramse av gjentatte plystrelåter tu-ti tu-ti tu-ti… og titi-tu titi-tu ti-ti tu…

Sangrepertoaret har betydning for hunnens valg av make. Hanner med stort repertoar er gjerne eldre og mer erfarne enn yngre, og har større reproduksjonssuksess (de får flere og tyngre unger) enn hanner med få sangtyper. Ikke uventet velger hunner ofte hanner med stort repertoar eller som synger mye. Hunner reagerer dessuten mer på hanner som synger den lokale sangen enn på sangen fra fremmede hanner.

Unge hanner lærer noen enkle sangtyper før de er fullt uavhengige. Under etableringen av et territorium tar de etter naboen. Hvis en nabo endrer sangtype, gjør de det samme. Repertoaret øker derved med alderen. Det betyr at kjøttmeisene kan gjenkjenne flere sangtyper enn det de selv bruker.

Forplantning

Kjøttmeiser hakker ikke ut reirhull selv, men hekker som oftest i hule trær eller fuglekasser. I mangel av reirhull benyttes gjerne postkasser, lufteventiler, oppunder gatelamper eller andre tekniske innretninger. Hunnen bygger alene et reir med mose som underlag, og lager deretter en reirskål av ull og hår, gjerne blandet med fjær. Hun overnatter i reiret gjennom det meste av hekkeperioden. Av og til benyttes reirhullet også som overnattingsplass om vinteren. Hannen overnatter aldri i reiret, men holder til et sted i nærheten.

Under gode forhold legger kjøttmeisa to kull, det første i april-mai, det andre i juni-juli. Vanligvis legges ett egg i døgnet, tidlig om morgenen. Eggene er hvite med rødbrune prikker. Kullstørrelsen varierer, men 8–13 egg er vanlig. I ekstreme tilfeller legges 18–21 egg.

I Norden er gjennomsnittlig kullstørrelse 10,4 egg for første kull. Med en gjennomsnittlig eggvekt på 1,6 gram gir dette en samlet kullvekt på 16,6 gram, omtrent det samme som hunnen veier.

For å danne eggeskall trenger hunnen kalsium. I tida før egglegging leter hun derfor etter snegler med skall, noe hun ikke spiser ellers i året.

Kjøttmeisene legger færre egg under dårlige forhold som for eksempel sen og kald vår eller hvis bestandstettheten av meiser er stor. Kullstørrelsen er også mindre i barskog og i hager og parker enn i insektrik løvskog. Kapasiteten avtar dessuten med alderen. Over fem år gamle hunner legger færre egg enn yngre individer.

Rugingen starter straks siste egg er lagt. Ved andre kull starter hunnen gjerne 2–3 dager før siste egg er lagt. Det fører til asynkron klekking og kan resultere i sultedøden for ungene som klekkes sist.

Hunnen ruger alene i 13-19 døgn, alt etter hennes egen innsats og skiftende ytre forhold. Hun ruger ikke så tett i varmt vær som i kaldt. Da endrer hun blodtilførselen til rugeflekken, en fjærløs flekk på undersiden av kroppen. Utviklingstemperaturen holdes derved så konstant som mulig. Hunnen tigger mat av hannen, som mater henne både i og utenfor reirhullet. I tillegg til å bedre makens kondisjon, øker dette samholdet mellom makene.

Ungene klekkes blinde og nakne, og veier oppunder 1,5 gram. De begynner å tigge om mat straks etter klekking. De mates av begge foreldrene, og i løpet av de 16–21 døgnene de er i reiret, øker de vekten 10–12 ganger. Når de forlater reiret, veier de 16–22 gram og har ferdig drakt. Ikke sjelden er ungene tyngre enn foreldrene på dette tidspunktet.

Det kreves mye energi og tilskudd av protein til foreldrene, som med samlet vekt på cirka 36 gram skal fø opp unger med en samlet vekt på cirka 200 gram. Sommerfugllarver er den viktigste ungeføden og utgjør fra 60 til 90 prosent av ungenes diett. Mengden er avhengig av tilgangen, men grovt sett leverer foreldrene over 10 000 larver til ungene. Reirungenes daglige inntak er gjennomsnittlig rundt 6,5 gram per unge. I tillegg til hovedføden får ungene mineraler i form av små kalksteinsbiter og snegleskall for å gi kalsium til skjelettveksten.

Ungene er utsatt for mange farer, og dødeligheten er stor. I reirtida er ekorn, røyskatt og flaggspett blant de farligste fiendene. Etter at de har forlatt reiret, dør rundt 70 prosent av ungene i løpet av de første 10–12 månedene. De fleste dør av matmangel på grunn av regn og kaldt vær, men også predasjon av blant annet spurvehauk og små ugler som spurveugler og haukugler spiller inn. Unger fra kull nummer to er mest utsatt, ikke minst fordi de i tillegg til predasjon også blir dominert av de større ungene fra det første kullet.

Hekkebestanden varierer fra år til år, ofte på grunn av matmangel som resultat av korte dager og lange, energikrevende netter. I tillegg blir mange mat for sultne fiender.

Kjøttmeiser er monogame og holder seg til én partner, men to partnere, bigami, er kjent. De fleste parene holder sammen i flere år, men omtrent hvert femte par skiller lag i løpet av vinteren. Som hos de fleste fuglearter er det kjøttmeishannen som forsvarer territoriet og beholder det i tilfelle paret splittes. Det er derfor trolig hunnene som bryter. Årsaken er ofte mislykket sesong på grunn av reirpredasjon eller at reirungene har dødd av andre årsaker.

Lengste levetid hos kjøttmeis er 15 år.

Justering av kullstørrelsen

I et kjøttmeisreir kan vi finne alt fra seks til 13 egg. En rekke eksperimenter har vist at fuglene kan justere kullstørrelsen etter egen kapasitet og ressurser i nærmiljøet. Par som feilaktig satser på mange unger under vanskelige forhold, for eksempel i kaldt og surt vær, pådrar seg stress og et svekket immunforsvar og takler ikke de vanligste infeksjonene de ellers ville klart. Det resulterer i færre levedyktige unger, som dessuten er merket for livet gjennom underernæring. Ungene som tross alt overlever og hekker året etter, oppnår et klart dårligere hekkeresultat enn de som vokste opp under bedre forhold. De gir med andre ord sine foreldre færre barnebarn enn om foreldrene hadde satset på et mindre kull.

Næring

Parus major

Parus major, kjøttmeis. Foto fra: Midtsjælland, Danmark

Kjøttmeis

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Om sommeren består dietten mest av insekter som sommerfugler og biller og en del edderkopper. På høsten og vinteren utgjør vegetabilsk kost hovedmengden. Kjøttmeisa er en hyppig gjest på fuglebrett og tar gjerne utlagt fett, talg og frø.

Kjøttmeiser som ble holdt i fangenskap og fikk spise fritt, konsumerte gjennomsnittlig 3,5 gram tørrvekt per dag. På svært kalde dager spiste de 44 prosent av sin egen vekt.

Vinterflokken

Etter at ungene er blitt selvstendige, forlater de foreldrenes territorium og farter rundt i småflokker sammen med andre unge kjøttmeiser. I slike flokker finnes også ofte andre meisearter, trekrypere og gransangere. Disse flokkene er ikke stabile, og varierer både i antall og sammensetting. I løpet av denne perioden skifter de unge kroppsfjærene og indre vingedekkfjær, av og til også stjertfjærene. Slike fjærskifter kalles myting. Mytingen kan starte så tidlig som bare ti uker etter at ungene forlot reiret.

Enkelte unge hanner prøver å etablere territorium om høsten, men kommer som oftest til kort overfor de gamle territorie-eierne. Matmangel kan imidlertid tvinge de eldre til å forlate sitt territorium for å slutte seg til andre flokker. De farter da omkring på tvers av territoriegrenser og lever i små, relativt løst organiserte flokker.

Tendensen til å holde sammen i flokk er til dels temperaturavhengig. I kaldt vær øker energibehovet, og all tid bør brukes til å finne nok mat. Et intenst matsøk reduserer imidlertid oppmerksomheten overfor livsfarlige predatorer. Flokkene er da som oftest mer samlet, sannsynligvis fordi flere par øyne oppdager en fiende raskere enn få par. Den første som oppdager en fare, slår alarm, noe som straks oppfattes av de andre slik at de lettere kan rekke å komme seg i skjul.

Flokken fungerer trolig også som et informasjonssenter hvor de mest erfarne kan lede flokken til steder hvor næringstilgangen er bedre.

Vinterflokkene av kjøttmeis er spesielle ved at fugler hele tiden kan komme inn i flokken eller forlate den. En kjøttmeisflokk kan derfor betraktes som et kompromiss mellom fordelen ved å leve i flokk og kostnader ved mindre mat på grunn av flere fugler. Jo flere som kommer inn i flokken, jo større område må flokken gjennomsøke for å finne nok mat. Denne løse organiseringen skiller kjøttmeis fra de fleste andre meiser.

Innenfor slike vinterflokker er det et klart hierarki hvor hannene dominerer hunnene og de gamle dominerer de unge. Hierarkiet opprettholdes gjennom låter og adferd. Ikke minst blir hannenes karakteristiske svarte stripe på det gule brystet anvendt flittig. Bryststripen er et klart statussymbol; jo bredere stripe, jo høyere status. Denne bredden, som fuglen til en viss grad kan regulere, viser hannens motivasjon og kapasitet og gir motstanderen hint om styrkeforholdet.

Ved konfrontasjoner markeres stripen, og en lavere rangert fugl trekker seg som oftest raskt tilbake – en tapt kamp er unngått. Begge fuglene vinner på dette; den dominante kan bruke tida til å finne mat og den andre unngår å bli skadet.

Når flere meisearter konkurrerer om maten, er kjøttmeisa klart den mest dominante. Nummer to på rangstigen er blåmeis, deretter følger som oftest løvmeis, granmeis og svartmeis. Hvis toppmeis skulle dukke opp, rangerer den mellom blåmeis og løvmeis.

Territoriet

De fleste hannene etablerer territorium allerede i februar–mars. Mange vender tilbake til fjorårets reirhull, andre tilkjemper seg et nytt. Gamle par holder gjerne sammen gjennom vinteren, men ofte skjer pardannelsen i vinterflokken. Andre ganger dannes parene etter at hannen har etablert territorium.

I løpet av mars–april oppløses vinterflokkene, og de gamle fuglene returnerer som regel til sine territorier fra året før. Dette er perioden hvor de unge hannene utfordrer de etablerte og til dels harde kamper utkjempes.

I Norden, hvor vinterdødeligheten med 52 mot 44 prosent er større blant hunner enn hos hanner, er det viktig for hannene å få partner så tidlig på året som mulig. Konkurransen om hunnene er stor. Som en garanti for å ha partner når stunden er inne, danner nordiske kjøttmeiser par månedsvis før hekkestart, iblant midt på vinteren. Det er trolig årsaken til at kjøttmeiser av og til synger allerede i januar.

Territoriene er små, og størrelsen er avhengig av hvor rikholdig habitatet er på insekter. I rik løvskog er territoriene ofte mellom 0,5 og 1,5 hektar, i barskog gjerne 2–3 hektar.

Hvordan overleve vinteren

I streng kulde senkes aktiviteten. Fuglene oppfører seg roligere og prøver å unngå unødig flukt, som er energikrevende. De er også stort sett tause. I løpet av få timer med dagslys foregår et intenst næringssøk hvor det bygges opp et fettlager stort nok til brensel for kommende natt. Reservenæring lagres som fettdepoter flere plasser på kroppen.

Lange og kalde netter er en av de største utfordringene. Det kan synes fornuftig å spise så mye som mulig. Det har imidlertid vist seg at kjøttmeisene nøye overveier sin egen vekt, og ikke lagrer så mye på kroppen til tross for god tilgang på mat. Med økt fettlager øker også kroppsvekta og gjør fuglen tung og tregere i bevegelsene slik at den fort kan bli et bytte for en sulten predator. Når meisa starter en ny dag, er alt fettet forbrent.

For å redusere varmetapet om natta, finner fuglene fram til steder hvor varmeutstrålingen er liten; det kan være under en grein, et hulrom i et tre eller i en fuglekasse. I sjeldne tilfeller kan kjøttmeis overnatte i snøhuler. De bruser opp kroppsfjærene slik at det dannes et tykt, isolerende luftlag. Hodet vris bakover og nebbet stikkes ned mellom ryggfjærene slik at pusten som dras inn er litt oppvarmet av lufta som pustes ut. I tillegg spares energi ved å senke stoffskiftet og redusere kroppstemperaturen.

Intelligens

Kjøttmeisene er blant våre mest intelligente fugler. De er nysgjerrige og søkende, og lærer av hverandre. De iakttar også andre arter, og finner raskt ut om det er lønnsomt eller for farlig å prøve seg. I flokker sammen med arter som hamstrer, stjeler de ofte mat som er gjemt bak lav eller barkflak. De kan videre visuelt skille mellom tomme og fulle bøkenøtter, noe som er tidsbesparende og derved svært viktig. Utrolig nok er det observert en kjøttmeis som ved hjelp av en furubarnål i nebbet pirket ut en larve fra et hull.

Kjøttmeisene er stort sett lite sky overfor mennesker, og med litt tålmodighet kan en få dem håndtamme.

Forskning

Kjøttmeis er antagelig verdens mest studerte fugl. Allerede i 1912 startet de første vitenskapelige undersøkelsene av arten i Nederland. Den lengst pågående og samtidig den som trolig har gitt de mest grunnleggende faktaene, er The Wytham Tit Study ved Edward Grey Institute of Field Ornithology i Oxford i England. Undersøkelsen startet i 1947 og pågår fortsatt. Data om fysiologi, genetikk, territorialitet, sang og visuell kommunikasjon, overlevelse, hekkesuksess og predasjon har gitt viktig informasjon om artens levevis. En viten som dessuten er overførbar til en rekke andre arter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Gosler, Andrew 1993: The Great Tit. 128 sider. Hamlyn Species Guides. London.

Faktaboks

kjøttmeis
Parus major
Tidligere vitenskapelig navn

Parus major major

Artsdatabanken-ID
4372
GBIF-ID
9705453

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg