nøtteskrike

Nøtteskrika hekker forholdsvis vanlig i skogstrakter på Østlandet og opp til Nordland, men er fåtallig i Troms og sjelden i Finnmark. Den finnes i mindre antall på Sørlandet opp til Rogaland, og er relativt sparsomt utbredt på Vestlandet. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 45 000 og 170 000 par i Norge. Selv om nøtteskrika sjelden sees langt fra skogstrakter, kan den av og til besøke fuglebrett. Den sees mest om høsten når den flyr i skytteltrafikk mellom «hjemmeskogen» og områdets eikeholt eller kornåkre for å proviantere til vinterbruk.

En bok som kom ut i 2020 (European Breeding Bird Atlas 2) viser at det har vært nedgang i utbredelsen av nøtteskriker nord i Sverige og i høyereliggende deler av Norge.

Med en lengde på rundt 34–35 centimeter, er nøtteskrika blant våre minste kråkefugler. På grunn av sitt sky levevis kan den til tross for fargeprakten være vanskelig å oppdage. Hodet har en svart skjeggstripe langs strupesiden, og en hvitaktig isse med svarte issefjær som kan reises til en høy kam. Kjønnene er like, men hannen er litt større enn hunnen. Ungfuglene ligner de voksne, men har rødere rygg og mindre striper på hodet.

Nøtteskrika er i hovedsak en standfugl som bare streifer litt omkring utenom sitt faste territorium. Slike streifere kan av og til sees helt opp mot tregrensa. I enkelte år kan den imidlertid oppføre seg som en regulær trekkfugl. År om annet får vi besøk av østlige fugler om høsten. Dette skyldes trolig at produksjonen av eikenøtter slår feil på den hjemlige arenaen og at fuglene må trekke ut av hekkeområdene. I Sverige er det funnet en klar sammenheng mellom dårlig produksjon av eike- og bøkenøtter og masseutvandring av nøtteskriker.

Nøtteskrikene har en mengde forskjellige lyder. Den vanligste er et kraftig, langtrukkent og hest kræææ kræææ kræææ og gjentatte krsjæh. Dette er både et varselsignal og en lokkelyd. Mjauende piææ som faller i tonehøyde mot slutten, raske kjækjækjæ og mange klukkende og boblende låter er også vanlig. Nøtteskrika hermer dessuten en rekke forskjellige arter, blant annet skjære, kråke, grønnspett, våk og hønsehauk. Fugler i fangenskap imiterer ofte menneskelyder, plystring og hundeglam. Sangen, som stort sett høres på senvinteren eller tidlig om våren, er en lavmælt blanding av mjauende, klukkende og skurrende lyder.

Straks en farlig fiende, som for eksempel ugle, hønsehauk eller mår oppdages, varsles det med høye lyder som oppfattes som faresignal av ekorn og andre fuglearter. Ekorn flykter eller «stivner» da ofte i en urørlig stilling for å unngå å bli oppdaget.

Nøtteskrikene er monogame og parene holder sammen hele livet. Ungfugler som mislykkes i hekkingen første året kan imidlertid skille lag. Hekketerritoriet hos svenske fugler er rundt 14 hektar, i England 6–7 hektar. Begge kjønn bygger reir sammen, som oftest på greiner nær stammen i et grantre. Byggetiden er fem–seks dager. Det bygges et nytt reir hvert år. Dette består utvendig av tynne kvister, gjerne lyngstengler, med en innvendig skål av rottrevler. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter 19–20 dager, men mates fortsatt i ytterligere tre uker.

Reirene plyndres ofte av skjære, kråke og ekorn.

Selv om ungene blir uavhengige etter sju til åtte uker, holder de seg ofte i nærheten av foreldrene, som vinterstid knapt farter utenfor et område på 12–15 hektar. Innenfor en slik gruppe er det et sosialt hierarki hvor de gamle fuglene dominerer de unge og hanner dominerer hunner.

Vinterens leveområde synes ikke å bli forsvart mot andre nøtteskriker, men om våren jages de unge bort. De må nå prøve å etablere et territorium et annet sted. Enkelte mislykkes og blir såkalte «flytere», det vil si at de farter omkring uten å hekke.

Nøtteskrika betegnes ofte som spesialist på eikenøtter og utbredelsen sammenfaller i store trekk med eikas utbredelse. I Skandinavia finnes den imidlertid også utenfor eikebeltet, spesielt i gran- og blandingsskog. Føden er imidlertid meget variert og består av blant annet insekter, meitemark, smågnagere, egg og fugleunger, korn, bær og frø.

I løpet av september–oktober foregår en hektisk hamstring av særlig nøtter og korn som i hovedsak gjemmes på bakken inne i territoriet. Flere måneder senere, etter at bakken er snødekt, finner fuglene igjen mange av disse forrådene. Dette har stor betydning for hekkesuksessen og, ikke minst, for spredning av eik.

Transporten av nøtter kan strekke seg over flere kilometer, men de aller fleste lagres nært 100 meter eller kortere fra kilden. Ved lang transport flyr da fuglene over tretoppene eller i stor høyde med kroen full av nøtter, som oftest tre eller fire av gangen. Ifølge tyske undersøkelser fraktes jevnlig rundt 5000 nøtter til territoriet. Som regel gjemmes én eller to nøtter på hvert sted. Fuglen nærmer seg hamstringsstedet forsiktig, trolig for å unngå at andre skal oppdage det. Hamstringsstedet er oftest under løv, mose, røtter eller i naturlige hull, gjerne nær trær, stubber eller busker som benyttes som orienteringspunkt for senere gjenfinning. Nøttene gjemmes oftest bare 0,5 centimeter ned i bakken, og dekkes av og til med bark, løv eller små steiner.

Nøtteskrikene benytter trolig visuell hukommelse ved å merke seg nære og fjerne landemerker for å finne igjen hamstringsstedene. En liten fold under hjernebarken, hippocampus, tar imot og lagrer informasjon som sanseinntrykk, fakta og hendelser fra hjernebarken og er spesielt viktig for stedshukommelsen. Dette gjør at fuglene kan huske gjemmestedene. Hippocampus er relativt større hos kråkefugler som er avhengig av å hamstre føde enn hos slektninger som hamstrer lite eller ingenting.

I likhet med andre kråkefugler kan nøtteskriker bli svært gamle. En svensk ringmerket fugl ble 18 år, og en som var merket i Irland ble 17. Hønsehauk og mår er blant de farligste fiendene. Dessuten er det vanskeligere å få tak i lagret mat når det blir mye snø, eller skare som det er vanskelig å trenge gjennom. Begge deler vil redusere nøtteskrikas vinteroverlevelse.

Som andre kråkefugler, er også nøtteskrika intelligent. I Æsops fabler er det en historie om kråka og ei krukke halvfull med vann. Kråka var tørst men kunne ikke rekke ned til vannet. Den fant etter litt prøving og feiling ut at den måtte slippe småstein ned i vannet slik at vannstanden steg og kråka kunne drikke. Inspirert av denne fabelen, har forskere nå gjort forsøk med kråkefugler om de virkelig var i stand til å løse problemet. Nøtteskrika er én av til nå tre ulike arter kråkefugler som klarer det. Den brukte ikke grus som bidrar lite til økning i vannstanden, eller isoporbiter som flyter oppå, men små stein som falt gjennom krukkehalsen og fikk da vannet til å stige slik at den gode matbiten som fløt på vannet ble tilgjengelig. Mennesker må være 7–8 år for å klare denne oppgaven. Ny forskning er imidlertid anbefalt for å teste ut om kråkefuglene virkelig har forstått løsningen, eller om det bare har vært instrumentell læring ved prøving og feiling.

Jakt på nøtteskrike er tillatt i hele landet fra 10. august til siste dag i februar, unntatt i Nordland, Troms og Finnmark fylker der arten er fredet.

Nøtteskrika er mye mer fargerik enn de andre kråkefuglene i Norge. Folketroen har følgende overnaturlige forklaring på dette: I riktig gamle dager ble nøtteskrika funnet skyldig i en alvorlig forbrytelse. Det var fuglenes domstol, som bestod av flere ulike fuglearter som bestemte dette. Dommerne ribbet nøtteskrika helt for fjær som vanlig var før forbryteren skulle henges. Akkurat i det renneløkka ble lagt rundt halsen på nøtteskrika, kom gjøken flygende i full fart og kunne fortelle at nøtteskrika var uskyldig. Som straff for feil domsavsigelse, måtte medlemmene i fuglenes domstol påføre nøtteskrika fjær igjen. Det gjorde de ved å plukke fjær fra sin egen kropp og sette på nøtteskrika, noe som gjorde at hun fikk fjær med mange ulike farger på kroppen.

• kråkefamilien
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om nøtteskrike