jerv

Hodet til jerven er ganske lite med små ører, små øyne og kraftige kjever. Jerven har store, spisse hjørnetenner og kraftige jeksler som kan knuse bein. De bakerste jekslene i overkjeven er vendt vinkelrett innover. Dette er et typisk trekk for dyrene i mårfamilien.

Jerven er en sålegjenger som setter hele foten i bakken når den går. Fotsålen er for det meste dekket av pels. På hver av de fem tærne er det kraftige klør som er lysere i fargen enn pelsen.

Jerven trenger store leveområder. Størrelsen avhenger av mattilgang, og det er størst når det er lite mat å finne. Hannene har vanligvis større territorier enn hunnene. Voksne jerver lever i hovedsak alene og møtes bare for formering i paringstiden som varer fra april til august.

Jerver beveger seg stort sett ikke veldig raskt, men svært utholdende og kan tilbakelegge store avstander uten pause. Under angrep på byttedyr kan de oppnå høy hastighet. De er gode til å både klatre og svømme. Jerver markerer territoriene med lukt fra analkjertler og urin. De har svært god luktesans og skarp hørsel, men er antagelig ganske svaksynte.

Jerven spiser alt fra egg og smågnagere til store hjortedyr. Arten er også en typisk åtseleter og spiser det den finner av dyreskrotter og slakteavfall etter menneskers eller andre rovdyrs jakt. Den er kjent for å være fryktløse og kan ta opp kampen med større dyr som bjørner og ulv for å sikre seg mat.

Smågnagere er en spesielt viktig del av dietten til jerv i deres første leveår. Mange smågnagere har store svingninger i antall fra år til år og i Norge er det blitt påvist høyere overlevelse av jervunger når gnagerbestandene er på topp.

Voksne jerver kan nedlegge byttedyr som er langt større enn seg selv, spesielt om vinteren. Reinsdyr er det viktigste byttedyret, men om sommeren blir det også tatt noe sau i Norge. I deler av utbredelsesområdet der det drives jakt med snarer er jerven kjent for å forsyne seg av dyr som er fanget i fellene.

At jerven er sålegjenger er fordelaktig når de beveger seg på snø fordi føttenes store overflate forhindrer dem i å synke, omtrent som truger. De kan derfor bevege seg raskere på snøen enn langt større byttedyr som lett kunne ha unnsluppet på barmark. Når jerven tar reinsdyr eller andre hjortedyr som har satt seg fast i dyp snø, hopper den opp på ryggen og knuser nakkevirvlene med sitt kraftige bitt. Den kan også drepe ved kvelning ved at den biter seg fast i strupen på byttet og ikke slipper taket.

Jerven gjemmer unna kjøtt til å spise i perioder med dårlig mattilgang. Den kan trekke med seg store kadavre over lange distanser og skjuler dem gjerne i nærheten av hiet. Hele eller fordelt på ulike gjemmeplasser i terrenget. For hunner med unger kan dette være en viktig næringskilde i månedsvis. Matlagrene blir markert med lukt for å holde jerver og andre dyr unna.

Jervhunner får unger for første gang når de er 3–5 år gamle. Bare om lag en tredjedel får unger hvert år. Ungene fødes vanligvis i februar eller mars i kull på to til tre. Ynglehiet blir oftest lagt i en snøskavl inntil en lav fjellvegg i ulendt terreng. De samme hiplassene brukes om og om igjen. Som hos mange pattedyr med nordlig utbredelse kan det gå flere måneder mellom paring og at det befruktede egget fester seg til livmorveggen slik at fosterutviklingen begynner (såkalt forsinket innplanting).

Jervungene er små, blinde og tannløse når de blir født. De forlater vanligvis hjemområdet før de har blitt ett år, men noen blir til de er kjønnsmodne. Når unge jerver forlater morens territorium risikerer de å bli drept av andre voksne jerver. Forventet levealder for jerv er 4–6 år og høyeste observerte alder er 13 år.

Jerv er utbredt i den boreale barskogsonen (taiga) som går rundt hele den nordlige halvkule. I Nord-Amerika strekker bestanden seg sør til California langs vestkysten. I Asia strekker bestanden seg til nordlige deler av Kina og Mongolia. I Europa er arten utbredt i Fennoskandia der det finnes tre bestander som befinner seg helt eller delvis i Norge.

Jerven i Norge lever først og fremst i fjellområdene langs grensen mot Sverige og Finland, fra Innlandet og nordover. Den største forekomsten er i de nordligste fylkene og i høyfjellet sørpå. De senere årene har arten også spredt seg og i større grad tatt i bruk barskogområder i lavlandet, spesielt i Innlandet. Den sørvestlige bestanden har tyngdepunkt rundt Snøhetta og de tilgrensende fjellområdene. Den østlige bestanden finnes øst og nord for Østerdalen i Trøndelag og Nordland og deles med Sverige. Den nordlige bestanden er utbredt i Troms og Finnmark og fortsetter inn i nordlige deler av Sverige og Finland.

Siden jerven trenger store leveområder, er utbygging av natur og annen menneskelig aktivitet i leveområdene en trussel. Arten er utbredt i en del av verden der effekten av global oppvarming er forventet å bli stor. Den er utryddet i sørlige deler av utbredelsesområdet både i Europa og Nord-Amerika på grunn avskoging og jakt. At jerven tar husdyr gjør at den kommer i konflikt med mennesker og jaktes både lovlig og ulovlig. Jakt er den viktigste negative påvirkningsfaktoren på bestandsutviklingen av jerv i Norge. I noen deler av utbredelsesområdet, for eksempel i Russland, er nedgang i byttedyrbestander en økende trussel. I områder med små og isolerte bestander har det blitt observert negative effekter av innavl.

Hver vår overvåkes alle de jervehiene man kjenner til i Norge, samt at man prøver å finne nye hi. I 2021 ble det i følge Rovdata påvist 60 ynglinger av jerv i Norge, dette antallet hadde sunket til 45 i 2022. Bestanden av voksne dyr ble anslått til 351 voksne individer i 2022, en nedgang fra 386 i 2021. Fem av kullene i 2022 ble avlivet etter såkalt hiuttak.

Bestandsmålet fra Stortinget som ble vedtatt i 2004 er 39 ungekull per år. Det er også et nasjonalt overvåkningsprogram der ekskrementer, hår og urin samlet inn for genetiske analyser. Formålet er å kartlegge områdebruk, bestandsutvikling, overlevelse og reproduksjon. Norge er ifølge Bernkonvensjonen om vern av ville planter og dyr og deres naturlige leveområder pålagt å sikre en levedyktig bestand av jerv. Forvaltningsansvaret er fordelt på nemnder innen åtte forvaltningsregioner for rovvilt.