Felis catus (Maine Coon)

Felis catus (Maine Coon), huskatt. Foto fra Hobro, Jylland, Danmark

Huskatt.

/www.infoto.no.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Tamkatten, Felis catus, er en dyreart som er nær beslektet med villkatt, en rovdyrart i kattefamilien. Tamkatten var tidligere regnet som en underart av villkatt og var da betegnet som Felis silvestris catus.

Faktaboks

Også kjent som
huskatt, tamkatt

Katten er i dag det vanligste selskapsdyret i Norge og Vest-Europa. Det er anslått at det per 2023 er cirka 750 000 eide katter i Norge fordelt på vel 400 000 husstander. De aller fleste er huskatter som avler seg selv mer eller mindre fritt, mens et lite mindretall er rasekatter som avles i egne katteoppdrett etter definerte rasestandarder.

Skjelettet viser små variasjoner mellom rasene, men skallens form og halelengde varierer. Vekten kan bli opptil ti kilo, men i sjeldne tilfeller hele 21 kilo. På flere øyer finnes katter som helt eller delvis mangler hale. Mest kjent er manx fra øya Man; den kan mangle siste ryggvirvel, og har høye bakbein og hoppende ganglag. Halelengden kan variere fra helt manglende hale til lang hale.

Reproduksjon

Drektighetsperioden varer fra 63 til 67 dager. Katter som går fritt får som regel to kull i året, med tre til fem unger per kull. Rekorden er 19, hvorav fire dødfødte. Kattene lever i rundt 12–15 år, men det er ikke uvanlig at de blir 18 år og noen svært få over 30. Hunnkatten er mest fruktbar i alderen 1,5–7 år, men kan få kattunger til 8–10-årsalder, av og til helt til rundt 14-årsalder. Etter fireårsalderen blir kullstørrelsen gradvis mindre. Omtrent 80–90 prosent av katter som har eiere er kastrert eller sterilisert, noe Mattilsynet oppfordrer til for å unngå at uønskede kattunger blir født.

Historikk

Afrikansk villkatt, Felis silvestris libyca
Afrikansk villkatt, Felis silvestris libyca, den viktigste stamfaren til vår tamkatt.

Tamkatten stammer trolig fra flere ville kattedyr:

Alle disse har 19 kromosomer, som betyr at de kan pares med hverandre og få avkom. Beinrester fra alle disse kattedyrene er identifisert i utgravinger fra de første jordbrukssamfunn i Jordandalen. Likevel regnes afrikansk villkatt som den viktigste stamfaren.

Domestisering

Domestiseringen av katt startet for cirka 10 000–12 000 år siden da mennesket gikk fra å være samler til å bosette seg og dyrke jorden. Katten ble sett på som et skattet nyttedyr som holdt gnagere borte fra korn- og matlagre.

I Egypt oppstod en rik kattekult som varte i århundrer. Katten var hellig og ble etter døden balsamert og ført til spesielle gravplasser. Godt bevarte kattemumier finnes i museer verden over.

Tamkatter kom antakelig til Europa med etruskerne. Det finnes kilder som mener at det var vikingene som brakte med seg katten til Skandinavia allerede på 800-tallet, fra sine ferder til Miklagard (omtrent dagens Tyrkia). Nær Uppsala i Sverige er det funnet tegn på at mennesker holdt tamkatt allerede rundt år 200. Vikingene brukte katten som handelsvare. Katteskinn kan anvendes til et slitesterkt, om noe tungt pelsverk. I tillegg til at katten holdt smågnagere unna matlagrene og var populære kjæledyr, ble skinnet brukt til å lage hansker og luer. I lovboka til Magnus Lagabøte fra 1276 var verdien av et katteskinn satt lik tre reveskinn.

Siden rundt 1850 har katten vært gjenstand for selektiv avl og oppdrett. Korthårede og langhårede raser er videreutviklet, og nye raser og fargevariasjoner fremkommer stadig.

Katteraser

Hellig birma
Hellig birma er en populær katterase
Hellig birma
Lisens: CC BY NC SA 3.0
En voksen katt sitter på en trestamme med en kattunge ved siden av seg. Foto.

Den europeiske villkatten, Felis silvestris silvestris.

Fotografi
Av /Shutterstock.

Tamkatten er i seg selv en egen underart, men i organisert katteavl deles tamkatten inn i forskjellige varianter som kalles raser. Det finnes i prinsippet to hårlengder på katt: korthåret og langhåret, hvorav korthåret genetisk dominerer over langhåret. Pelslengde og pelstykkelse varierer mye innen hvert hårlag. Det finnes også krøllpelsede katter og hårløse katter. I de viktigste atferdsegenskapene finnes det typiske forskjeller mellom katterasene.

Det norske rasekattforbundet, Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR), er medlem av det internasjonale katteforbundet Fédération Internationale Féline (FIFe), som anerkjenner følgende raser:

Se oversikt med inndeling av katteraser med rasekoder og kategorier.

Det som i dagligtale kalles villkatter, er forvillede (ferale) tamkatter. Den europeiske villkatten, Felis silvestris, er litt større og kraftigere enn huskatten, og langt villere i gemytt.

Sanser

Katt i tre
Synssansen er viktig når katten speider etter byttedyr.
Katt i tre

Syn, hørsel og lukt er kattens viktigste sanser. Kattungen er imidlertid født ganske hjelpeløs. De første dagene kan kattungen verken se eller høre noe. Øregangen er lukket de fem første dagene, og øynene åpnes i gjennomsnitt etter ni dager. For å finne melken, trenger kattungen egentlig bare hudsansen og luktesansen. Med hudsansen kan ungen føle seg fram på morens buk, og med luktesansen merker den når det er melk i nærheten. Hudsansen, eller berøringssansen, er et viktig ledd i kommunikasjonen hos katter. En kattemor som skal signalisere sin tilstedeværelse overfor en kattunge de første dagene, slikker kattungen.

Det tar tid før kattungene får fullt utbytte av synssansen. Synet er grumsete inntil ungene er én måned gamle. Det er også derfor kattunger har blå øyne ved fødselen og ikke får den korrekte øyefargen før seinere. Deretter utvikler synet seg hurtig. Katten ser spesielt etter bevegelser av små objekter, og dette kan utløse jaktatferden.

Katten har meget god hørsel. Den kan høre ultralyd opptil 50–60 kilohertz. På slike frekvenser kan katten høre mus som kommuniserer, og kattemoren kan kommunisere med egne kattunger slik at større rovdyr ikke kan lokalisere kattekullet basert på lyden. I den andre enden av skalaen er kattens maling, med en dominerende frekvens på 25–30 hertz, som andre katter kan høre.

Katten er kjent for å ha god stedsans. Det finnes mange historier om katter som har funnet veien tilbake til det gamle hjemmet etter at de har flyttet til et nytt sted, eller mens de er på ferie mange mil hjemmefra. Man vet ikke hvordan katten kan navigere, men den kan trolig bruke noen av de samme metodene som andre navigerende dyr, eksempelvis basert på bruk av hjernens gitterceller.

Naturlig habitat

Norsk skogkatt
Norsk skogkatt i sin naturlige biotop, skogen.
Norsk skogkatt
Av .

Kattens naturlige biotop er skogsterreng med trær, bekkefar til å jakte langs og skjul i tett terreng. I ukjent terreng går ikke katter over åpent område da de kan være utsatt for angrep fra rovfugl eller rev. Katten er tilpasset et temperert klima som i Norge, men i kalde vintre trenger den godt ly. Ved å være ute om høsten, vil huskatten utvikle en god vinterpels. Korthårede rasekatter er ikke tilpasset norske vinterforhold.

Katter liker jord- og grasbunn. De kan sove eller hvile oppe i trær der de føler seg tryggere enn nede på bakken. Inne i hus vil katten foretrekke en myk pute foran peisen. Fordi dyr etterstreber å optimalisere miljøet sitt, vil de ha det litt varmere og litt mykere enn hva naturen vanligvis gir, men dette er ikke noe velferdskrav i katteholdet.

Katters atferd

Katten er et typisk rovdyr som liker å jakte på potensielle byttedyr, og når den ikke er på jakt, hviler den så mye den kan. Katter viser stor individuell variasjon i sin atferd. Noen katter er svært sosiale, mens den typiske katt heller foretrekker å være alene. Atferd overfor mennesker har sammenheng med kattens gener og erfaringer den har gjort med mennesker tidlig i livet. Det er klare rasevariasjoner i atferd, mens variasjonen mellom kjønn ikke er så stor.

Organisasjoner for katteeiere

Norsk Huskattforening, stiftet i 1982, er en organisasjon for katteeiere, enten en har en vanlig huskatt eller en rasekatt. Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR), stiftet i 1963, er en sammenslutning av norske katteklubber. NRR er medlem av den internasjonale organisasjonen Fédération Internationale Féline (FIFe).

Katt i folketroen

Etter gammel folketro har katten ni liv. Folk tok mange varsler av kattens atferd. At katten døde kunne bety at noen i huset kom til å dø. Vasket den seg eller gjespet, kunne man vente fremmede. Klatret katten opp i trær eller opp på grindstolpen, sa man at det ble vind; storm hvis den kvesset klørne, regn eller uvær hvis den pusset seg, snø hvis den nøs. Skulle man på fiske, varslet det dårlig fiskelykke å møte en katt. Passerte en svart katt over veien, var det ulykke i vente. Katteskinn har også vært brukt som middel mot gikt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Braastad, Bjarne O. (2019). Katten: Atferd og velferd, 2. utgave, Vigmostad & Bjørke.
  • Braastad, Bjarne O., McBride, Anne og Newberry, Ruth C. (2022). The Cat: Behaviour and Welfare, CABI.
  • Heath, Sarah. (1995). Hvorfor oppfører katten min seg slik? : En håndbok i atferdsterapi, Aventura. Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
  • Rogers, Katharine M. (2006). Cat, Reaktion Books. En bok om forholdet mellom katt og menneske fra det gamle Egypt til i dag.
  • Turner, Dennis C. og Bateson, Patrick, red. (2014). The Domestic Cat: The biology of its behaviour, 3rd Ed., Cambridge University Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg