Influensavaksiner

Influensavaksiner kommer ofte i ferdig opptrukne sprøyter. Kappen over sprøytespissen tas av og vaksinen settes i muskulaturen, ofte på utsiden av skulderen.

Influensavaksiner
Av /Pixnio.
Vaksine injiseres

Vaksiner sprøytes vanligvis inn i en muskel, enten på låret eller i skulderen.

Av /SCANPIX.

Vaksine er et preparat som brukes til å stimulere immunapparatet slik at den som vaksineres, blir immun uten å gjennomgå sykdom.

Faktaboks

Uttale
vaksˈine
Etymologi
av latin vaccinia, ‘kukopper’, av vacca, ‘ku’

Det aktive virkestoffet i vaksinen kan være hele eller deler av inaktiverte mikroorganismer, levende, svekkede mikroorganismer, avgiftede giftstoffer (toksoider) fra bakterier, eller genteknologisk fremstilte mikrobe-bestanddeler uten sykdomsfremkallende egenskaper.

De aller fleste vaksiner inneholder i tillegg til komponenter fra mikroorganismer et adjuvans. Disse er stoffer som øker vaksinens evne til å gi et sterkt og langvarig immunsvar. De mest brukte adjuvantia er forskjellige aluminiumsalter som har vært i bruk i rundt 70 år. Aluminiumsalter, aluminiumhydroksid Al(OH)3, bidrar til å stabilisere vaksineproteiner i vaksineoppløsningen samt å gi en depot-effekt etter at vaksinen er gitt ved at mikrobeproteinene frigis langsomt.

I tillegg vil adjuvans gi en uspesifikk «irritasjon» av immunceller som har vist seg å være nødvending i mange vaksiner for å få en god immunrespons med antistoffdannelse. Man håper at genteknologisk forskning og utvikling av bedre adjuvans i årene fremover vil resultere i nye vaksiner. Blant annet gir dagens vaksiner en god immunrespons med antistoffdannelse som er viktig mot virus og bakterier, men en mindre god celle-immunrespons som er effektiv mot parasitter og soppinfeksjoner.

I veterinærmedisin finnes det flere andre godkjente adjuvantia.

Vaksine brukes vanligvis til immunisering av friske personer for å beskytte dem mot senere angrep av den samme mikroorganismen. I sjeldne tilfeller brukes også vaksine til immunisering etter at smitte kan ha funnet sted, for eksempel etter mulig rabies- eller tetanussmitte (stivkrampesmitte).

Historikk og bakgrunn

Edward Jenner vaksinerer en gutt. Oljemaleri av E.-E. Hillemacher, 1884.

I klassisk betydning betegner vaksiner preparater laget av levende eller drepte smittestoffer, eller deler eller produkter av smittestoffer, som føres inn i levende mennesker eller dyr for å beskytte dem mot infeksjonssykdom. Av og til brukes også begrepet i forbindelse med forsøk på immunologisk kreftkontroll.

Vaksine betegnet opprinnelig den vaksine som Edward Jenner oppfant med utgangspunkt i kukopper og som beskyttet mot menneskets kopper (variola), men er gått over til å betegne alle lignende beskyttelsesmidler uansett hvilket smittestoff de skriver seg fra.

Vaksiner bygger på prinsippet om at mennesker eller dyr som har gjennomgått en viss infeksjonssykdom, oftest blir uimottagelige for et nytt angrep av den samme sykdom i kortere eller lengre tid; de er blitt immune. Immuniteten er spesifikk, det vil si at den beskytter bare mot den samme sykdommen. Immunitet kan også oppnås ved vaksine, selv om den ikke alltid er like sterk eller langvarig som etter gjennomgått sykdom. En god vaksine skal være tilnærmet risikofri, og gi få og milde bivirkninger.

Fremstilling

Vaksine kan fremstilles på flere måter. En metode er å lage vaksiner av smittestoffer som er drept ved varme, kjemikalier eller på annen måte. Man bruker denne metoden for å fremstille:

  • tyfoidfebervaksine
  • kikhostevaksine
  • pestvaksine
  • koleravaksine
  • influensavaksine
  • Salks poliovaksine

Man kan også lage vaksiner av levende smittestoff med nedsatt evne til å fremkalle sykdom, men med evne til å gi immunitet. Denne metoden bruker man for å fremstille:

  • koppevaksine
  • gulfebervaksine
  • BCG-vaksine mot tuberkulose
  • meslingvaksine
  • røde hunder-vaksine
  • rabiesvaksine
  • Sabins poliovaksine

Noen vaksiner lages av bakteriegifter, såkalte eksotoksiner, som er gjort uskadelige ved behandling med formalin, såkalte anatoksiner eller toksoider. Slike vaksiner mister giftvirkningen, men beholder evnen til å fremkalle immunitet. På denne måten lager man:

  • difterivaksine
  • stivkrampevaksine

Enkelte vaksiner består av visse deler av bakterier som er isolert fra bakteriene. Slik fremstiller man:

  • meningokokkvaksine
  • pneumokokkvaksine

I nyere tid er det fremstilt vaksiner ved rekombinant DNA-teknikk (bioteknologi, genteknologi). Hensikten er å oppnå antigener med god immuniserende evne og fravær av skadelige komponenter fra mikrobene i vaksineproduktene.

Vaksiner produseres i strengt kontrollerte former, og er underlagt stringente kontrollprosedyrer, både av produsent og offentlige myndigheter.

Bruk av vaksinene

Bruk av vaksinene avhenger blant annet av smittepresset og sykdommens alvorlighet. I Norge er det et tilrådet vaksinasjonsprogram for barn mellom 3 måneder og 14 år, som innebærer vaksinering mot difteri, stivkrampe, kikhoste, Haemophilus influenzae-infeksjon, hepatitt B, poliomyelitt, meslinger, kusma og røde hunder.

Spesielle vaksinasjonstiltak kan være aktuelle for eldre og de som har kroniske sykdommer, som influensavaksine og pneumokokkvaksine. Andre vaksinasjonstiltak anbefales individer i spesielle epidemiologiske situasjoner innenlands og ved reiser til områder med spesiell forekomst eller fare for smittsom sykdom. Vaksinasjon mot noen sykdommer kan være obligatorisk ved innreise til enkelte land.

Vaksine har hatt enorm betydning i kampen mot smittsom sykdom. Det siste tilfelle av kopper, en svært alvorlig ofte dødelig virussykdom, ble diagnostisert i oktober 1977. Sykdommen er én av to som har blitt utryddet fra jordens overflate av vaksiner. Også vaksiner som poliovaksine, gulfebervaksine og difterivaksine har gjort meget stor nytte fordi det dreier seg om sykdommer som er vanskelige å bekjempe med andre midler. Noen vaksiner har særlig stor betydning under dårlige hygieniske forhold ved bekjempelse av sykdom (tyfoidfeber, kolera), som under mer gunstige forhold kan holdes under kontroll med hygieniske tiltak.

I dag finnes gode eller brukbare vaksiner mot mer enn 25 infeksjonssykdommer til bruk på mennesker. Alle er virus- eller bakteriesykdommer. Mot sopp- eller parasittinfeksjoner finnes ingen vaksiner. Listen over infeksjoner som man håper det kan utvikles vaksiner mot, for eksempel malaria, er lang. Det er nedlagt betydelig innsats i utvikling av vaksiner mot for eksempel malaria og hiv-infeksjon, men det er fortsatt usikkert når og om man vil være i stand til å utvikle effektive vaksiner mot disse to alvorlige infeksjonssykdommene. Mot tuberkulose håper man å kunne utvikle en bedre vaksine enn BCG-vaksinen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev John Erichsen

Er MRNA brukt som profylakse å ansees som vaksine? Må kanskje omdefinere så det passer med EMA sine ønsker?

svarte Line Marie Berteussen

Jeg beklager, men forstår ikke spørsmålet ditt. mRNA-vaksiner regnes som vaksiner på linje med andre vaksiner. Men det var kanskje ikke det du lurte på. Klargjør gjerne spørsmålet ditt, så skal vi forsøke å svare.
Vennlig hilsen,
Line - medisinsk redaktør

svarte John Erichsen

Man gjennomgår ikke sykdom ved mRNA-produktene? Er det ikke mer riktig å si at man begrenser sjansen for symptomer f.eks.? Greit å være korrekt i disse tider så man ikke gir skyts til skeptikerne 😉

svarte Tor Brynjar Stuge

mRNA vaksine har vist seg å virke godt i å beskytte mot alvorlig sykdom og død. Beskyttelse fra en vaksine kan avta over tid, og vil i tillegg være mindre effektiv mot nye varianter av smittestoffet.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg