Eremitasjen

Den tyskfødte Katarina hadde en glødende kunstinteresse og anskaffet gjennom sin regjeringstid Europas største kunstsamling. De første innkjøpene ble foretatt i Berlin i 1764, da hun kjøpte mer enn 250 malerier av den tyske kunsthandleren Johann Ernst Gotzkowsky.

Etter at hun inntok tronen i 1762, ønsket Katarina å modernisere Russland, som på grunn av dårlig administrasjon, tilbakestående økonomi og et lite produktivt føydalsystem (bondeslaveri) lå sterkt i skyggen for de andre stormaktene. Hun var allerede en stor beundrer av fransk kultur og filosofi (gallomani) gjennom å ha blitt kjent med opplysningsbevegelsen og deres idealer. Katarina brevvekslet med flere av de fremste franske filosofene, som Voltaire og Denis Diderot, foruten den tyske forfatteren Baron von Grimm. Slik holdt hun seg oppdatert om nye trender i tiden og om hva som beveget seg av ideer ved hoffene i Europa. Hun fikk også hentet hjem vestlig litteratur og inviterte utenlandske kunstnere, filosofer og arkitekter til Russland for å styrke kulturen og europeiseringen, en videreføring av Peter den stores visjoner for landet. Også russiske ambassadører i utlandet ble oppfordret til å kjøpe inn europeiske mesterverk.

Tsaritsaen Katarina styrte Russland som enehersker og med jernhånd, både innenriks og utenriks (opplyst despoti). Men som intellektuelt menneske og monark framsto hun også som en høy beskytter av kunst og kultur; hun grunnla skoler, teatre og litteraturtidsskrifter og skrev selv dekreter, memoarer, komedier og librettoer, alt på fransk. I sitt materielle begjær var hun umettelig i jakten på viktige artefakter og kostbar kunst. Samlemanien resulterte i kjøp av utsøkte og sjeldne vesteuropeiske samlinger – alt fra malerier, skulpturer og tegninger til edelstener, sølv, keramiske krukker og porselen. For å oppbevare de enorme mengdene av kunst fikk hun oppført Den lille Eremitasjen i 1775 og Den Store Eremitasjen i 1787.

Interessen for betydningsfull kunst og kunsthåndverk fortsatte hos de påfølgende tsarene etter Katarina. Romanov-dynastiets samlinger vokste og det trengtes mer plass: Den Nye Eremitasjen sto ferdig i 1852. Samme år gjorde Nikolaj 1. både Nye- og Store Eremitasjen til museum og åpnet dem for publikum. Først da ble det kjent for offentligheten hvilken konsentrasjon av kunst i verdensklasse Katarina hadde ervervet seg.

Etter revolusjonen i 1917 ble de tre Eremitasjebygningene med kunstsamlingene nasjonalisert av bolsjevikene og gjort statlige – fra da også kalt Statseremitasjen i Russland. Private kunstanskaffelser fra adelen og overklassen ble konfiskert og innlemmet i de keiserlige samlingene i museet.

Under følger noen innblikk i museets gedigne samlinger, som totalt inneholder mer enn tre millioner kunstgjenstander.

Det som begynte med Katarinas etablering av en kunstsamling, ble raskt et slags tempel i opplysningsåndens tjeneste, men helt uten adgang for folket. Millioner av russere levde som treller og i den ytterste fattigdom mens Katarina skal ha svidd av tolv prosent av statsbudsjettet på egen eiendom og kunst.

Eremitasjemuseet, slik det fordeler sine samlinger over de ulike bygningene i dag, ligger i området rundt Slottsplassen. Utformingen av plassen sto den (italienskfødte) russiske arkitekten Carl Ivanovitsj Rossi for, og var ferdigstilt i 1829. Plassen har i tillegg vært en åsted for en rekke dramatiske hendelser, slike som Den blodige søndagen i 1905 og bolsjevikenes angrep på Vinterpalasset i 1917. Området er derfor ikke bare et pulserende arkitektonisk og kunstnerisk hjerte i byen, men også viktig historisk. Midt på plassen ruver også den nesten 47,5 meter høye Aleksandersøylen (reist i 1834), viet Aleksander 1., som sammen med sine tropper drev Napoleon ut av Russland i 1812.

Eremitasjen består i dag av syv bygninger, etter at Generalstabsbygningen på Palassplassen de siste årene også er blitt tatt i bruk. Det største bygget i museumskomplekset er det mektige Vinterpalasset. Bygningen er tegnet av den italienskfødte russiske arkitekten og skulptøren Francesco Bartolomeo Rastrelli (1700–1771) i en senbarokk stil. Palasset ble til å begynne med oppført for tsar (fra 1721 kalt keiser) Peter den store som kongelig residens og ble bygd mellom 1754 og 1762. Slottet med sine tre etasjer strekker seg med stramme søylerekker langs elven Neva.

Deler av bygget brant ned i 1837, men ble gjenoppbygd i 1839. Nikolaj 1. engasjerte da den russiske arkitekten Vasilij Petrovitsj Stasov (1769–1848) til restaureringsarbeidet, og flere rom ble endret fra barokk og rokokko til en nyklassisistisk stil. Eksteriøret ble imidlertid bygget opp etter Rastrellis tegninger. Interiøret i Vinterpalasset er spektakulært og viser en eventyrlig og ubegripelig rikdom. Inngangspartiet med Jordantrappen, med trinn i carraramarmor (også tegnet av Rastrelli), var ikke bare festinngangen til slottet, men også brukt seremonielt, som når tsarfamilien på helligetrekongersdag dro ned til Jordan – et spesielt ishull i Neva – for å velsigne elven.

Fasadene på Vinterpalasset har endret farge gjennom årene, men har i nyere tid vært malt i lys grønt og med hvite søylerader.

Lille eremitasjen huset den første og opprinnelige kunstsamlingen. Den ble bygd mellom 1764 og 1775 etter tegninger av den franske arkitekten Jean-Baptiste Vallin de la Mothe (1728–1800) og den (tyskættede) russiske hoffarkitekten Jurij Matvejevitj Felten (født Georg Friedrich Velthen, 1730–1801). Felten jobbet for Rastrelli fra 1755. Bygningen utgjør overgangen mellom det barokke Vinterpalasset og Den store Eremitasjen og Den nye Eremitasjen, som begge er i klassisk stil. Dette palasset har også et overdådig interiør, med den britiske gullsmeden James Coxs påfuglklokke i rent gull fra 1700-tallet (som kan slå vingene ut) og en omfattende mosaikksamling som noen av de største attraksjonene.

En ny fløy i bygningen Den lille eremitasjen ble tegnet av den italienske hoffarkitekten Giacomo Quarenghi (1744–1817) og bygd i årene 1787–1792. Den ble plassert langs Vinterkanalen, som forener elvene Neva og Moika, og var en etterligning av loggiaen i Vatikanpalasset i Roma.

Eremitasjeteatret ble bestilt av Katarina den store til privat underholdning og sto ferdig i 1785. Det er også tegnet av Quarenghi i 1780-talls nyklassisistisk stil. Under sovjettiden ble teateret brukt som foredragssal. I dag spilles klassiske konserter og forestillinger innen opera og ballet, og teatret regnes som ett av verdens beste kammermusikkteatre.

Ettersom samlingene vokste, var det igjen behov for mer utstillingsplass. Enda to bygninger kom til: Den Store Eremitasjen ble tegnet av Felten og sto ferdig i 1787 og Den nye Eremitasjen i 1851, etter tegninger av Stasov, Nikolai Efimov og tyske Leo von Klenze.

Generalstabsbygningen er tegnet av Karl Ivanovitsj Rossi (1775–1849), reist i årene 1820–1830, og er plassert ved den nordlige enden av Slottsplassen bak Vinterpalasset. Bygget har en imponerende romersk-inspirert nyklassisistisk fasade på mer enn 1900 meter og huser både impresjonistsamlingen og en rekke modernistiske kunstverk. Samlingene ble flyttet dit i 2014.

Reservehuset er en moderne og velutstyrt bygning, et lager for kunsten som ikke er stilt ut, og har verksteder for innramming, konservering og restaurering. «Lageret» er plassert nord i byen og har svært høye sikkerhetsanordninger. På guidede turer kan publikum gå rundt og gjennom glassvegger studere konservatorene i arbeid med konservering av møbler, gjenstander, skulpturer og malerier.

• Kunst i Russland
• Kunsthåndverk i Russland
• Arkitektur i Russland
• Russlands historie
• Sovjetunionens historie
• Sovjetunionens kultur
• Den russiske revolusjonen i 1905

• Eremitasjen