C. ble sammen med andre profesjonelle soldater vervet i Holland 1657 til krigsinnsats for Danmark-Norge. Etter en rask karriere i dansk tjeneste ble han som oberstløytnant sendt til Bergen 1662. I 1664 ble han kommandant på Bergenhus, og i 1671 overført til Nyborg, Fyn. C. ble guvernør i Fredrikstad 1677, og etter den store brannen i i 1681 ble han sammen med Anthony Coucheron pålagt å gi forslag til regulering og befestning av byen. Det er dette forslaget, innsendt 28. august 1681, som har gitt C. posisjonen som en av de betydeligste personer innen eldre norsk byplan- og befestningshistorie. Fram til sin død ble C. benyttet som overinspektør ved de sønnenfjellske festninger, og noen få rapporter er bevart fra hans hånd. Siste kjente inspeksjonsreise omfattet Kristiansands festningsverker 1692. Fire år senere trakk han seg tilbake til Trosvik gård hvor han døde kort tid etter.
C.s bakgrunn synes preget mer av allsidighet og krigserfaring, enn av solide tekniske og teoretiske kunnskaper. Han var bereist, oppga å ha sett befestede tårn på Malta, i Spania og mange steder i Italia og Flandern. I Danmark ble han benyttet til bl.a. å kartlegge og planlegge befestninger på Bornholm. I Norge iverksatte C. befestningsarbeider i Bergen, Trondheim og Fredrikstad, men mye av aktiviteten resulterte i provisoriske anlegg, skanser av bolverk og oppkastede jordvoller, sikret med peler. C. hadde stor tro på ildsikre, fremskutte skanser. Dette lå i tiden og var uttrykk for en norsk befestningsmåte som siden Geelkercks tid hadde utnyttet det norske terrengets strategiske muligheter. Flere prosjekter resulterte i slike permanente fort, med ildsikre, hvelvede bygninger, omgitt av murede voller, som Kongsten, Akerøy og Basmo. Befestningstårnet, donjonen, utgjorde festningens viktigste element, og med Christiansten, Trondheim, er en slik donjon trukket inn i forsvaret av en større by. Ved reguleringen av Trondheim ble århundregamle tomtegrenser tilsidesatt og byen gjennombrutt av parallelle øst-vest løpende gater og kryssende nord-sør gater. De brede "branngatene" Munkegate og Kongens gate krysser hverandre i skjev vinkel idet Munkegaten er innrettet etter domkirken og Munkholmen. I krysset er anlagt en stor plass som gjør den skjeve vinkelen umerkelig. Monumentaliteten, den indre sammenhengen i byplanen og anvendelsen av fondmotiver er helt i tråd med barokkens idealer.
C. arbeidet med dyktige ingeniører under seg: Anthony Coucheron, Arvid Christian Storm og Hans Erasmus van den Pfordten gjør krav på betydelige deler av æren både ved planlegging og gjennomføring. Rimeligvis har C. selv foreslått arten av befestning og som regel overlatt til ingeniørene å utarbeide prosjektene i detalj.