raku (keramikk)

Raku-keramikken kjennetegnes ved tykke skåler. Svarte eller tomatrøde glasurer har vært de mest populære. Keramikeren Ogata Kenzan (1663–1743) så fordelen med å drikke te av teskåler da tykkelsen på det keramiske godset isolerer varmen. Siden da har raku-keramikk blitt brukt i tradisjonelle japanske teseremonier.

Raku ble opprinnelig laget av Tanaka Chōjirō (ca. 1516–1592), kjent som første generasjon av pottemakerfamilien Raku i Kyoto.

Brenning av raku-keramikk er uforutsigbar. Teknikkene er forskjellige og har utviklet seg mye det siste århundret. Tradisjonell japansk raku lages av lokal leire. Rågodset plasseres i en kald keramisk ovn der det varmes opp til 750 grader. Etter 24 timer tas gjenstanden ut av ovnen og kjøles så raskt ned.

I Europa er steingodsleire vanligere. Her setter man heller inn rågodset i en forvarmet ovn. Etter kort tid blir gjenstanden tatt ut og lagt i for eksempel en tønne med gress, spon eller blader, og så blir et lokk lagt på. Røyken som utløses skaper slående effekter på keramikkens overflate.

Samarbeidet mellom Shoji Hamada og Bernard Leach resulterte i en utveksling av ulike keramiske teknikker. Stor betydning hadde Leachs bok A Potter´s Book, som kom i første utgave i 1940. Den omhandlet fire teknikker, deriblant raku. I USA ble raku-teknikken populær i 1950- og 1960-årene. Den danske kunsthåndverkeren Finn Lynggaard skrev i 1970 boken Raku som fikk stor betydning for raku-keramikkens utvikling i Skandinavia.

Grete Helland-Hansen Nash brakte med seg kunnskapen fra USA til Norge. Hun var en viktig inspirator for den store gruppen norske keramikere som begynte å brenne raku i 1970- og 1980-årene.

• Kunsthåndverk i Japan
• cha-no-yu

• Lynggaard, Finn. Raku. (1970) Ler, glasur, brænding, Clausens forlag/Aschehoug
• Leach, Bernard (1940). A Potter´s Book, Faber and Faber
• Irvine, Gregory (2016). Japanese Art and Design, V&A Publishing