Lokk
Bonde Tori Snertes lokker på kyr i Krosstølane i Hemsedal.
Av /NTB.

Lokk er sang eller rop som man lokker på buskap med. En lokk bygger gjerne på faste melodiformler med lokkerop tilpasset de ulike dyreartene (kulokk, geitelokk, sauelokk), der dyrenes navn eller kjælenavn gjentas.

Lokken blir brukt for å kalle til seg buskapen til kveldsstellet på gården eller setra. Den er en av våre aller eldste musikalske former og har levd helt fram til våre dager. Utover 1900-tallet ble det mange steder slutt på tradisjonelt seterbruk og gjeting i skog og mark, og lokken har derfor mistet mye av sin opprinnelige funksjon. Lokken lever imidlertid videre som en vokal folkemusikksjanger.

Lokkens karakter

Buskap og budeie
Lokken er en av våre eldste musikkformer. Den ble til som en del av tradisjonell seterdrift.
Av /Anno Glomdalsmuseet.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Hver budeie hadde gjerne sin egen lokkemelodi som dyrene kunne gjenkjenne over store avstander. Formen på lokkingen varierte etter hvilket husdyr man skulle hente hjem, og vi har derfor både kulokk, geitelokk og sauelokk.

Lokken var som regel sammensatt av høge rop hvor navnene på dyrene ofte ble nevnt, etterfulgt av uttrykket «Kom no». Av og til hadde lokken også en avsluttende del med lange melismatiske toner, gjerne med en liten danseslått innebygd. Dette gjelder spesielt kulokkene. Lokker har sjelden en fast form og består ofte av improvisasjoner over flere ulike motiver.

Kulokk

Kulokken er den mest avanserte formen for lokk og består av en rekke melodiformler som framføres med sangerens fineste stemme i et høyt stemmeleie med mange melismer, slik at det kan minne mye om koloratursang. Toneomfanget kan være opp til en og en halv oktav, og sangen består ofte av store og intrikate tonesprang. Noen kulokker var svært avanserte og kunne være rene musikalske mesterverk.

Geitelokk og sauelokk

Geitelokken og sauelokken er atskillig enklere enn kulokken, og besto ofte bare av enkle rop med lokke- eller kalleord, gjentatt en rekke ganger med en fallende og innsmigrende tone.

Andre former for lokk

Lokking på dyr finnes i en rekke land og kulturer, både i form av sang eller rop og utført på ulike instrumenter. I Norge er det gjerne lur og bukkehorn som har blitt benyttet til lokketoner. Hauking (kringelhauk), hjaling og huving er beslektete vokalformer som også har vært knyttet til seterdriften. I tillegg finnes det såkalte huldrelokker, som er sanger med en fast tekst, ofte knyttet til et sagn, som opprinnelig skal være sunget av en hulder.

Lokk i dag

Lokken betraktes i dag som en vokal folkemusikksjanger på linje med blant annet bånsull, ballade, stev og religiøs folketone (salmetone). Spesielt er kulokken og til dels huldrelokken blitt en del av repertoaret til noen av våre fremste kvinnelige folkesangere (kvedere). Det finnes både nedtegninger og en del lydopptak av lokkemelodier i folkemusikkarkivene våre, og disse har inspirert både yngre folkesangere og flere komponister.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Blom, Ådel Gjøstein (1977). Folkeviser i arbeidslivet : en analyse av visenes funksjon. Universitetsforlaget. Les på nb.no

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg