Tone, regelmessige lydsvingninger karakterisert ved styrke, høyde og klangfarge (se lyd).

Faktaboks

Etymologi
norrønt tóni, fra latin og gresk ‘streng, tone’

Karakteristiske størrelser

Styrken (hørestyrken) angis i fon. Tonehøyden (subjektiv frekvens, "pitch") angis i antall svingninger per sekund (herz, Hz), og hvis tonen inneholder flere frekvenser, er tonehøyden som regel bestemt av den laveste av disse. Klangfargen er bestemt av antallet og styrken av overtoner. Hvis tonen inneholder bare én frekvens, kalles tonen ren eller enkel. Med flere frekvenser kalles tonen sammensatt, den laveste kalles grunntonen, de andre overtoner. Hvis overtonenes svingetall er et helt antall ganger grunntonens svingetall, kalles overtonene harmoniske av grunntonen. Tonen fra blåse- og strengeinstrumenter er bygd opp av harmoniske overtoner. Toner fra klokker og slaginstrumenter har ikke-harmoniske overtoner.

Annen betydning

Tone brukes også om et særpreg, «klang» som er egen for en sangstemme, eller et musikkinstrument («cellotone», «orgeltone»); preg, egenart i musikalsk ytelse, i tale, i litterært verk el.l. («sagatone», «språktone»); uttrykksmåte; oppførsel («omgangstone»).

I fargelæren angir tonen fargens plass i spekteret, såkalt fargetone, men i vanlig språkbruk taler man om f.eks. «lys tone», og refererer da til fargens valør.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg