Maya Angelou

I Know Why the Caged Bird Sings (oversatt til norsk som Jeg vet hvorfor burfuglen synger i 1978) ble en umiddelbar suksess, og er i dag et viktig verk i den amerikanske litterære kanon. Til tross for dets brutale fortellinger om overgrep og vold blir den ofte brukt i undervisning på amerikanske skoler og universiteter.

Verket markerer begynnelsen på et forfatterskap som utfordrer og utvikler selvbiografien som sjanger, gjennom Angelous utbredte bruk av dialoger og episoder heller enn en lineært utfoldende kronologi. Verkene er tematisk orientert og organisert, noe som gjør det mulig for Angelou å knytte sine egne erfaringer til strømninger og hendelser i hennes samtid. Angelou var i utgangspunktet skeptisk til å skrive selvbiografisk, men ble overtalt av blant andre forfatteren og vennen James Baldwin til å skrive om sitt liv.

I I Know Why the Caged Bird Sings forteller Angelou om de traumatiske opplevelsene hun hadde som barn, frem til hun fylte 17 og selv ble mor til en sønn. Angelou tilbrakte mesteparten av barndommen hos bestemoren i Stamps i Arkansas, mye på grunn av foreldrenes turbulente forhold og skilsmisse. Syv år gammel ble hun voldtatt av morens kjæreste, og da hun fortalte om dette ble han brutalt drept. Følelsene av skyld og skam gjorde henne stum i fem år etterpå.

I tiden som stum benyttet Angelou seg imidlertid av det skrevne ord, og leste store mengder litteratur fra den vestlige og amerikanske kanon, fra Shakespeare til Edgar Allan Poe og Langston Hughes. Denne tiden med utbredt lesing la grunnlaget for hennes sterke interesse for litteratur og fortelling, et engasjement som skulle spre seg til muntlige fortellertradisjoner både fra amerikansk og afrikansk kultur. Angelou ble senere kjent for sine effektfulle fremførelser av dikt, som hun gjorde for flere offentlige arrangementer og store samlinger av publikum.

Før gjennombruddet med I Know Why the Caged Bird Sings i 1969 hadde Angelou en rekke ulike jobber og oppdrag. I Gather Together in My Name fra 1974 forteller Angelou om tiden da hun som ung mor på førtitallet bodde i San Francisco, hvor hun ble byens første afrikansk-amerikanske og kvinnelige trikkesjåfør. Hun jobbet også blant annet som kokk, servitrise, sexarbeider og danser.

Som danser studerte hun under berømte figurer som Martha Graham, og hun fikk fast oppdrag i folkeoperaen Porgy and Bess i 1954 og 1955, som hun turnerte med i 22 land. I hennes tredje selvbiografi, Singin’ and Swingin’ and Gettin’ Merry like Christmas fra 1976 forteller Angelou om reisene hun gjorde som danser. Angelou fikk også oppmerksomhet for sitt sangtalent, og sang på ulike steder på vestkysten av USA utover 50-tallet, for deretter å forfølge en karriere tilknyttet scenen i New York. Her ble hun med i the Harlem Writers Guild. Tiden i New York som skribent og skuespiller, samt hennes pågående engasjement for borgerrettigheter, skriver Angelou om i The Heart of a Woman fra 1981.

Angelou flyttet i 1961 først til Kairo og deretter til Ghana. I årene i Afrika arbeidet hun som skribent og journalist. I All God’s Children Need Traveling Shoes fra 1986 forteller Angelou om sine opplevelser og reiser i Afrika. I 1966 flyttet hun tilbake til California, hvor hun utviklet en karriere innenfor tv og film, både foran og bak kamera, som manusforfatter, skuespiller og regissør. Angelou ble i 1972 den første svarte kvinnen i USA som fikk et filmmanus produsert, med filmen Georgia, Georgia. I 1979 bidro Angelou i arbeidet med å bearbeide I Know Why The Caged Bird Sings til filmmanus for TV. Som skuespiller ble hun i 1977 nominert til en Emmy award for sin rolle i Roots, og hun hadde roller i filmer som Poetic Justice i 1993 og How to Make an American Quilt i 1995.

Angelou var en viktig forkjemper for borgerrettigheter, fred og likestilling gjennom sitt liv. Hun jobbet med Martin Luther King Jr. og Malcom X, og tjenestegjorde i to presidentkomiteer, for Gerald Ford i 1975 og Jimmy Carter i 1977. I A Song Flung Up to Heaven fra 2002 skriver Angelou om de vanskeligste årene i kampen for borgerrettigheter i USA, markert særlig av de politisk motiverte mordene på både Martin Luther King Jr. og Malcom X. Boken fungerer som en ramme rundt de foregående selvbiografiske verkene hennes, og forteller om årene fra hun flyttet hjem fra Afrika og frem til hun skrev I Know Why the Caged Bird Sings.

Det politiske engasjementet hos Angelou ble også uttrykt gjennom hennes diktning, og hun skrev og fremførte dikt ved flere viktige markeringer. I 1993 fremførte Angelou diktet «On the Pulse of Morning» ved innsettelsen av president Bill Clinton, og i 1995 skrev hun diktet «A Brave and Startling Truth» til feiringen av FNs 50-års jubileum. På oppdrag fra det amerikanske utenriksdepartementet skrev Angelou diktet «His Day Is Done» i anledning Nelson Mandelas bortgang i 2013.

Selv om Angelou ikke hadde universitetsutdannelse, ble hun ofte referert til som Dr. Angelou, og hun ble tildelt mer enn femti æresdoktorgrader i løpet av sitt liv. Angelou var gjesteforeleser ved flere universiteter, og i 1981 ble hun utnevnt til professor i amerikanske studier ved Wake Forest University i Winston-Salem, North Carolina.

Angelou ble tildelt en rekke utmerkelser, priser og medaljer i sitt liv. Av president Bill Clinton ble Angelou i 2000 tildelt the National Medal of Arts, og av president Barack Obama Presidentens frihetsmedalje i 2010.

Angelou skrev flere dikt og diktsamlinger gjennom sitt liv, og hennes dikt er mye lest og feiret. I likhet med hennes selvbiografier er diktene personlig funderte, samtidig som de ofte bruker ulike stemmer og dermed fletter sammen flere perspektiver. Temaer som går igjen i diktene er behovet og vilkårene for frihet og fred, samt kvinners standhaftighet og afrikansk-amerikansk identitet og styrke. Samlingen Just Give Me a Cool Drink of Water ‘fore I Diiie fra 1971 ble nominert til Pulitzer-prisen i 1972. I 1978 utkom samlingen And Still I Rise. Angelous samlede dikt ble utgitt i 1994.

Barnebøker er også en viktig del av Angelous forfatterskap. Boken Life Doesn’t Frighten Me fra 1993 består av et dikt for barn med illustrasjoner av kunstneren Jean-Michel Basquiat. Serien med bøker kalt Maya’s World fra 2004 og 2005 bringer frem barns fortellinger fra ulike hjørner av verden. I 1994 utkom My Painted House, My Friendly Chicken and Me, utarbeidet sammen med fotografen Margaret Courtney-Clark, noe Angelou også gjorde med Kofi and His Magic fra 1996.

Angelou skrev også essays. I 1993 utkom essaysamlingen Wouldn’t Take Nothing for My Journey Now, og Even the Stars Look Lonesome i 1997. I 2008 utga hun Letter to My Daughter, som er en samling små fortellinger som søker å rådføre og gi veiledende betraktninger, med særlig hensyn til kvinner. Angelou har også utgitt kokebøker. I 2013 utga Angelou Mom & Me & Mom, et nytt selvbiografisk verk.

• I Know Why the Caged Bird Sings (1969, norsk oversettelse Jeg vet hvorfor burfuglen synger, 1978)
• Just Give Me a Cool Drink of Water 'fore I Diiie (1971)
• Gather Together In My Name (1974)
• Singin' and Swingin' and Gettin' Merry Like Christmas (1976)
• The Heart of a Woman (1981)
• All God's Children Need Traveling Shoes (1986)
• Wouldn't Take Nothing for My Journey Now (1993)
• Even the Stars Look Lonesome (1997)
• A Song Flung Up to Heaven (2002)
• Mom & Me & Mom (2013)

• USAs litteratur
• USAs historie
• USAs historie 1945–2001
• borgerrettsbevegelsen
• USAs historie etter 2001

• MayaAngelou.com
• National Women's History Museum: Maya Angelou
• Open Library: Maya Angelou
• Poetry Foundation: Maya Angelou
• Britannica: Maya Angelou
• Nasjonalbiblioteket: Jeg vet hvorfor burfuglen synger

• Lupton, Mary Jane (1998): Maya Angelou: A Critical Companion. Westport, Connecticut: Greenwood Press. ISBN 978-0-313-30325-8