Faktaboks

Dyveke Sigbrittsdatter

Dyveke Sigbritsdatter, Dyveke Ottikesdatter, Dyveke Willomsdatter eller Villomsdatter

Uttale
dˈyveke
Født
1490, Amsterdam
Død
21. september 1517, København, Danmark
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Virke
Elskerinne
Familie

Foreldre: Farens navn Ottike er kjent fra gravsteinen, moren var nederlandskfødte Sigbrit Willems (død ca. 1531).

Dyveke var Christian 2.s elskerinne 1507/1509–1517.

Dyveke og kong Christian II
Dyveke var kong Christian 2s elskerinne. Maleri av Vilhelm Rosenstand, 1885.
Av .

Dyveke Sigbrittsdatter var en norsk kvinne som var den dansk-norske kongen Christian 2.s elskerinne. Hun var datter av Sigbrit Villumsdatter, som var en opprinnelig nederlandsk kvinne av borgerlig stand som hadde slått seg ned i Bergen. Dyveke traff som ganske ung Christian i Bergen omkring 1507, da han var norsk visekonge, og fulgte ham til Oslo, hvor Christian lot bygge et hus for henne. Da Christian ble konge i 1513, fulgte hun ham til Danmark, hvor hun fikk bolig på Hvidøre og siden i en gård på Amagertorv.

Da Dyveke døde plutselig i 1517, ble lensherren på København slott, Torben Oxe, beskyldt for å ha forgiftet henne. Kildene er usikre, men Torben ble dømt og henrettet på kong Christians initiativ, der trolig beskyldning om giftmord på Dyveke var ett av anklagepunktene.

Dyveke skal være begravd i Helsingør. Hun kan ha hatt historisk betydning gjennom reell innflytelse på Christian 2.s mentale tilstand og særskilt hans reaksjoner på hennes død. Man vet ingenting om hennes personlighet, men hun er blitt behandlet av tallrike diktere.

Møtet med Christian

Erik Valkendorf
Da Christian 2. skulle gifte seg med Elisabeth, forsøkte Erik Valkendorf å overtale Christian til å avslutte forholdet til elskerinnen Dyveke. Erik Valkendorf treffer Sigbrit Willums og Dyveke på Bergens torv i 1507, maleri av Eilif Peterssen, 1876.
Av .

Det finnes et par senere beretninger om hvordan hertug Christian (senere Christian 2.) møtte Dyveke. Det er ikke mulig å kontrollere dem, men de stemmer godt overens og bygger etter alt å dømme på en levende muntlig tradisjon. Den mest pålitelige beretningen er trolig den som Arild Huitfeldt forfattet helt på slutten av 1500-tallet i Danmarckis Riges Krønicke. Men også Hans Svanings beretning har interesse (Christiernvs II, Daniæ Rex).

Ifølge Huitfeldt møttes de i 1507 (ifølge Svaning i 1509) på en dansetilstelning på rådhuset i Bergen. Huitfeldt beskriver hvordan Christian ble hodestups forelsket i den vakre, unge piken, og inngikk en avtale med hennes mor Sigbrit som gjorde at Dyveke ble kongens elskerinne. Samtidens oppfatning av møtets skjebnetunge betydning fremgår av Huitfeldts bemerkning om at dansen på rådhuset «volte at hand siden danzit fra disse tre Konge Riger, Danmarck, Sverig oc Norge» (voldte at han siden danset fra disse tre kongeriker Danmark, Sverige og Norge).

Da prins Christian vendte tilbake til Oslo, lot han bygge et steinhus i Bjørvika ved Akershus festning, som ble Dyvekes og hennes mors oppholdssted (Svaning så husruinen i 1548). Da Christian dro til København for å overta kongeverdigheten i 1513, gav han dem bolig på Hvidøre slott utenfor København.

Dyvekes død

Problemer oppstod for alvor da Christian skulle gifte seg med Elisabeth (Isabella) av Habsburg. Stor motstand ved hoffet der mot Christians borgerlige elskerinne gjorde at erkebiskop Erik Valkendorf og andre stormenn forsøkte å overtale Christian til å avslutte forholdet. Det utløste meget sterke reaksjoner som forvarsler også om sluttspillet. Det kom da Dyveke plutselig døde. Kongen lyttet til anklager om at hun skulle ha vært forgiftet, og at høvedsmannen på København slott Torben Oxe skulle ha stått bak, og at han dessuten skulle ha forsøkt å forføre henne. Igjen gir Arild Huitfeldt en interessant fremstilling, som ganske sikkert bygger på en levende adelstradisjon.

Det virker som Christian med tapet av Dyveke også tapte et psykisk balansepunkt i tilværelsen, fra da av ble hans ferd stadig mer ekstrem og voldelig. Den vilkårlige henrettelsen av Torben Oxe vakte enorm oppsikt i samtiden, ikke minst fordi Torben Oxe først var blitt frikjent av riksrådet som rette verneting for adelsmenn. Men Christian, som var ute av seg av sorg, ville ikke godta dommen og stevnet isteden Torben Oxe for en bondedomstol. Andre rettsovergrep, de ustoppelige krigene mot Sverige, og til sist Stockholms blodbad kan sees som et slags politisk crescendo mot avgrunnen. I løpet av noen få år ble Christians regime feid bort av opprør i Sverige og i Danmark.

Det er koblingen mellom dette crescendo og tiden for Dyvekes død som gir et visst grunnlag for å tillegge Dyveke en viss historisk betydning. Men dette er bare en hypotese. Rettssakene mot Torben Oxe er mye diskutert. De reelle opplysningene er få, men det er en vanlig forståelse av kildene at stevningen for bondedomstolen gjaldt en anklage for giftmord på Dyveke. Denne ytterst uvanlige fremgangsmåten måtte likevel vende brede kretser i adelen mot kongen, fordi adelen etter loven hadde riksrådet som sitt verneting. Riksrådet hadde frikjent Torben Oxe, men formodentlig for en anklage for underslag i stillingen som høvedsmann. At saken ble overført til bondedomstolen og anklagen utvidet til giftmord, må gjenspeile enorm fortvilelse og raseri, som kan tyde på at Dyvekes død hadde slått Christian ut av psykisk balanse. Selv om Dyvekes historiske betydning er usikker, kan den til en viss grad begrunnes av kildematerialet og den politiske utvikling.

Emnet er flere ganger behandlet litterært av kjente forfattere, for eksempel av Johannes V. Jensen, Peder W. Cappelen (skuespill) og Bergljot Hobæk Haff.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Huitfeldt, Arild: Danmarckis Riges Krønicke, kvartutgave bind 8, 1599, og folioutgave bind 1, 1652
  • Svaning, Hans: Christiernvs II, Daniæ Rex,Frankfurt 1658
  • Allen, Carl Ferdinand: De tre Nordiske Rigers Historie, bind 1, København, 1864, s. 490 f., bind 2, 1865, s. 208 f., 297 f.
  • Benedictow, Ole Jørgen: Norges historie, bind 5, 1977, 2. utgave 1987, s. 289 f.
  • Benedictow, Ole Jørgen: «Bemerkninger til Torben Oxe-saken», i Middelalderforum, Historisk tidsskrift 13, 1986, s. 97f. og referert litteratur
  • Benedictow, Ole Jørgen: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg