Kieltraktaten er en avtale undertegnet 14. januar 1814 mellom den svenske og den danske konge. Kongen av Danmark, Frederik 6, avstod for seg og sine etterkommere kongeriket Norge, herfra unntatt Island, Færøyene og Grønland, til kongen av Sverige.
Norge skulle som eget kongedømme bli forent med Sverige. Danmark fikk til gjengjeld svenske Pommern og Rügen, dessuten én million riksdaler.
Da meldingen om Kieltraktaten kom til Norge i slutten av januar 1814, gav det støtet til den norske selvstendighetsbevegelsen. Opprøret førte frem til 17. mai-grunnloven og valget av Christian Frederik til norsk konge. Kort tid etter gikk svenske tropper til angrep på Norge, og med Mossekonvensjonen – undertegnet 14. august 1814 – godkjente Norge unionen med Sverige.
Kieltraktaten ble aldri godkjent av Norge, men medvirket til at de gamle norske biland er gått definitivt tapt. Dette ble stadfestet av den internasjonale domstolen i Haag i forbindelse med behandling av den såkalte Grønlandssaken.
Kieltraktatens 4. artikkel om avståelsen i den danske utgaven av traktaten, trykt i København 1814:
«Hans Majestæt Kongen af Danmark frasiger Sig, saavel for Sig Selv, som for Sine Efterfølgere til Tronen og til Kongeriget Danmark, uigienkaldeligen og for bestandig til Fordeel for Hans Majestæt Kongen af Sverrig og for Hans Efterfølgere til Tronen og Kongeriget Sverrig, alle Sine Rettigheder og Adkomster til Kongeriget Norge, nemlig til de her opregnede Bispedømmer og Stifter: Christiansand, Bergen, Aggershuus og Trondhjem med Nordlandene og Finmarken lige indtil Grændsen af det Russiske Rige.»
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.