Konsulatsaken

På det overordentlige storting høsten 1814 kom spørsmålet om egne norske konsuler opp, men forslaget ble forkastet. I 1815 fikk de svenske konsuler ved kongelig brev fullmakt til å fungere som norske, samtidig ble det gjort mulig for nordmenn å bli svensk-norske konsuler.

Etter henstilling fra den norske regjering ble det i 1836 bestemt at de felles konsulene skulle utnevnes i sammensatt statsråd, og fra 1858 var det et eget kontor i Indredepartementet for handels- og konsulatsaker. Konsulenes høyeste overordnede myndighet var den felles svensk-norske utenriksminister i Stockholm.

Fra norsk side fant man denne ordningen ikke fullt tilfredsstillende etter hvert som landets handel og skipsfart fikk stigende betydning. De norske handels- og sjøfartsinteressene kom således til å støtte kravet om egne konsuler. Fra sjøfartshold ble det hevdet at det var for få konsulater; flere havnebyer med til dels betydelige norske skipsanløp hadde ikke egne konsuler.

Ved siden av denne rent økonomiske bakgrunnen kom det en følelsesmessig innstilling; man fant det ikke forenlig med den nasjonale ære at svensker skulle ivareta norske interesser.

Etter Venstres valgseier i 1891 besluttet Stortinget å be regjeringen utrede opprettelse av eget konsulatvesen for Norge. Regjeringen nedsatte en komité som anbefalte at det ble opprettet eget norsk konsulatvesen. Indredepartementet sluttet seg til innstillingen. Stortinget bevilget 50 000 kroner til gjennomføring av konsulatsaken, noe som førte til den spente politiske situasjonen sommeren 1892; Oscar 2 ville ikke sanksjonere, og ministeriet Steen (med Johannes Steen som statsminister) søkte avskjed. Krisen ble løst ved at konsulatsaken ble utsatt «inntil videre».

I 1895 ble situasjonen igjen akutt da Venstre ville presse igjennom saken. Svenskene truet med krig om Norge ville gjennomføre saken på egen hånd, og den norske hæren var ikke sterk nok til å ta et væpnet oppgjør. Stortinget besluttet da 7. juni 1895 å ta opp forhandlinger med Sverige «på et fritt grunnlag», og krigsfaren gled over.

Spørsmålet ble behandlet av flere komiteer, blant annet av en svensk-norsk komité av sakkyndige, som anbefalte at Norge fikk egne konsuler (1902). Ved det såkalte kommuniké av 24. mars 1903 ble det meldt at de norske og svenske forhandlere var enige om oppløsning av fellesskapet på visse vilkår, blant annet skulle særkonsulenes stilling til utenriksministeren og sendemennene ordnes ved likelydende lover, som ikke kunne endres eller oppheves uten samtykke av begge riker.

I mai 1904 la den norske regjering frem sitt forslag til slike likelydende lover. Den svenske regjeringens motforslag fra november samme år ble i Norge oppfattet å inneholde visse uantagelige punkter. Stortinget nedsatte så 18. februar 1905 en spesialkomité; dens forslag om eget norsk konsulatvesen ble vedtatt av Odelstinget 18. mai og av Lagtinget 23. mai. Oscar 2s sanksjonsnektelse 27. mai førte til at den norske regjeringen tok avskjed, statsrådsavdelingen i Stockholm vendte hjem, og så fulgte 7. juni-beslutningen i 1905 om unionens oppløsning.

Loven om norske konsuler ble kunngjort 12. juni 1906, mens den alminnelige konsulatinstruksjonen er av 24. juli samme år.

• Unionsoppløsningen i 1905

• Les om Konsulatsaken hos Stortinget
• «Nasjon og demokrati: unionsstriden før 1905» – Norgeshistorie.no