Faktaboks

Anton Bruckner

Josef Anton Bruckner

Uttale
brˈuckner
Født
4. september 1824, Ansfelden, Oberösterreich
Død
11. oktober 1896, Wien

Portrett av Anton Bruckner fra rundt 1900–1910 (utsnitt)

Anton Bruckner var en østerriksk komponist og organist og en av samtidens fremste orgelvirtuoser, professor i harmonilære, kontrapunkt og orgelspill ved konservatoriet, dosent ved universitetet i Wien og hofforganist. Bruckner regnes som en av de største symfonikerne i 1800-tallets siste halvdel.

Estetikk

Wagners betydning

Førti år gammel ble Bruckner kjent med Richard Wagners musikk. Dette kom til å få stor betydning for hans resterende livsverk, men ikke så mye hva gjelder Wagners musikkdrama som Bruckners anvendelse av orkestret. Med dette, sammen med sin grunnleggende kjennskap til orgelets variasjonsmuligheter og store klanglige omfang, fremstår Bruckner som den eminente kjenneren av det store orkestret.

Verkene

Først 40 år gammel kjente Bruckner seg moden som komponist. Verkene før midten av 1860-tallet er i sammenhengen av liten betydning. Derimot komponerte Bruckner 1864–1868 sine tre store messer, samtidig som han begynte å komponere sine symfonier. På sine senere år komponerte han i tillegg to store kirkelige verker: Te Deum i 1881–1884 og Psalm 150 i 1892. Det finnes en religiøs grunnstemning i nesten alle Bruckners verker, en stemning som skyldes hans dype forankring i den katolske troen og sterke tilknytning til religiøs mystikk.

Formtenkning

1800-tallets forestilling om det enkelte verks unike karakter og krav på originalitet var Bruckner helt fremmed. Ikke minst i symfoniene finner man strukturelle detaljer og større grunntyper som går igjennom verk etter verk. Denne indre fastheten blir en sammenholdende kraft mellom de forskjellige stiltendensene som hans verker fremviser.

Bruckner bygde på formen hos Ludwig van Beethoven og Franz Schubert og utvidet sonateformen betydelig ved å bygge ut temaene til omfattende temagrupper. I tillegg lot han kodaen få en helt selvstendig vekt og betydning. Hans brede adagioer blir til religiøs mystisisme preget av skjønnhet og gripende intensitet. Hans kontrapunktiske mesterskap er genialt. Musikkens store linjer bygd på en enkel melodisk grunnform, ofte preget av folkelig karakter i Schuberts ånd, utvikler seg til storslåtte bølgeformede, men samtidig fredfulle naturstemninger. Både det meditative og ekstatiske uttrykket kan skifte mellom religiøs inderlighet, ydmyk bønn og jublende henrykkelse.

Symfoniene

På grunn av sine enorme ytre dimensjoner fremstår Bruckners symfonier som et egenartet musikkhistorisk dokument. Han omarbeidet sine verker flere ganger. I tillegg til de betydelige endringene, «originalversjonene» og reviderte utgavene som finnes av Bruckners symfonier, reiser en fremførelse av symfoniene ofte kompliserte spørsmål når det gjelder valg av versjon og hvilke kilder man skal legge til grunn for den enkelte symfoni. Først etter utgivelsen av den samlede Bruckner-Gesellschaft-utgaven mellom 1930 og 1944 og senere ligger det an til å bli en viss orden i kildematerialet.

Om symfoniene er å si at det er den wienerklassiske firesatsige symfoniformen som ligger til grunn for Bruckners symfonier. Han viste ingen interesse for den friere symfoniske formen som man finner i Franz Liszts symfoniske dikt. Bruckners symfoni når sitt høydepunkt i finalesatsen som fra og med symfoni nr. 2 alltid knytter an til første sats. Bruckner anvender normalt sonatesatsformen i yttersatsene, i finalesatsen ofte med rondopreg. Finalesatsen får omfattende dimensjoner takket være en utvidelse fra to til tre temadeler samtidig som temaene spenner over gjennomføringspartiene. Førstesatsens hovedtema vokser som regel frem på samme måte som i første sats i Beethovens 9. symfoni. Gjennomføringsdelen får en bred utforming, høydepunktet sammenfaller ofte med reprisens begynnelse, og begge deler veves ofte i hverandre med en lang, selvstendig koda som fører til et storslått høydepunkt hvoretter hovedtemaet repeteres.

De langsomme satsene følger formskjemaet ABA eller ABABA, og fremfor alt i de tre siste symfoniene får satsene enorme dimensjoner preget av religiøs andakt, men der de følgende A-delene får gjennomføringspreg med forsterket intensitet og uttrykk. Som regel avsluttes den langsomme satsen med en mild og lang koda. Scherzosatsene har gjerne en enkel ABA-form, ofte med en kraftig og solid grunnkarakter med meislet tematikk i tillegg til innslag av naturidyll.

Biografi

Barndom og utdannelse

Anton Bruckner vokste opp i en stor familie der fem barn nådde voksen alder. Anton viste tidlig musikalske anlegg og fikk undervisning av faren som var kirkemusiker. Årene 1835–1837 fikk han undervisning i orgel og generalbass og gjorde sitt første komposisjonsforsøk hos en slektning, J. B. Weiss, i Linz. Da faren døde i 1837, fikk Anton stilling som «Sängerknabe» i St. Florians kor, ble lærer i 1845–1851 og fikk stilling som organist i St. Florian i 1851. Han ble domorganist i Linz i 1856, professor i harmonilære, kontrapunkt og orgelspill ved konservatoriet i 1868, senere dosent ved universitetet i Wien og hofforganist.

Bakgrunn for symfoniene

Fra unge år av var Bruckner en dypt troende katolikk, og hans katolske tro danner bakgrunn for hans tidligste verker. Fra 1835 komponerte han flere kirkelige verk, og i Linz skrev han flere messer, motetter og andre sakrale verk. Spesielt kjent ble hans messer i d-moll og e-moll fra henholdsvis 1864 og 1866 samt messen i f-moll fra 1867–1868. Fremfor alt var Bruckner spesielt opptatt av symfonien, men merket samtidig at han søkte å fornye formen. Den grundige undervisningen som han fikk hos Simon Sechter, ble avgjørende for ham, i tillegg til orkestrale impulser fra Wagner. Etter to symfoniforsøk, den siste i d-moll i 1863–1864, kalt «den nullte», fikk Bruckner sitt store gjennombrudd med symfoni i c-moll i Wien i 1865–1866. Deretter kom symfoni nr. 2 i c-moll i Wien i 1871–1872. De såkalte hovedverkene fra symfoni nr. 3 av ble til i årene 1870–1880-årene, mens den 9. symfonien, den siste, forble ufullendt med bare tre satser ved hans død.

Andre verker

Av kammermusikk finner man en strykekvartett i c-moll fra 1862, en strykekvintett i F-dur fra 1869 og Intermezzo for strykekvintett fra 1879. I tillegg har Bruckner komponert en rekke mannskorsanger, klaverstykker og romanser. I 1883–1884 komponerte han sitt siste store verk, Te Deum.

Organist og improvisator

Som organist og improvisator regnes Bruckner som fremragende, og som sådan hadde han store suksesser utenlands, i Nancy, Notre-Dame i Paris og Albert Hall i London. Som symfoniker tok det lang tid før hans musikk vant gjenklang i brede kretser. Også i dag bedømmes hans verker forskjellig. I Tyskland og den tyskspråklige verden regnes Bruckner ganske enkelt som den største symfonikeren etter Beethoven. Men en så spesiell og isolert komponist som Bruckner kunne ikke danne skole, selv om Gustav Mahler tross forskjeller i personlighet og livssituasjon har mottatt viktige impulser fra Bruckner.

Verk i utvalg

Orkester

  • Symfoni «nr. 0» i d-moll, 1863–1864, revidert 1869
  • Symfoni nr. 1 i c-moll, 1865–1866, revidert 1890–1891
  • Symfoni nr. 2 i c-moll, 1871–1872, revidert 1875–1876
  • Symfoni nr. 3 i d-moll, 1873, revidert 1876–1877
  • Symfoni nr. 4 i Ess-dur, Den romantiske, 1874, revidert 1878–1880
  • Symfoni nr. 5 i B-dur, 1875–1876, revidert 1877–1878
  • Symfoni nr. 6 i A-dur, 1879–1881
  • Symfoni nr. 7 i E-dur, 1881–1883
  • Symfoni nr. 8 i c-moll, 1884–1885, revidert 1889–1890
  • Symfoni nr. 9 (Dem lieben Gott, ufullendt), 1887–1894
  • Ouverture i g-moll, 1862–1863

Kammermusikk

  • Strykekvartett i c-moll, 1862
  • Abendklänge for fiolin og klaver, 1866
  • Strykekvintett i F-dur, 1878–1879
  • Intermezzo for strykekvintett, 1879

Orgel

  • 4 preludier i Ess-dur, 1836
  • Preludium i Ess-dur, 1837
  • Vorspiel und Fuge i c-moll, 1847
  • Fuge i d-moll, 1861
  • Preludium i C-dur, 1884

Større sakrale verk

  • Requiem i d-moll for 4 solister, 4-stemmig kor, orkester og orgel, 1848–1849
  • Psalm 146 i A-dur for 4 solister, 4-stemmig kor og orkester, rundt 1860
  • Messe nr. 1 i d-moll for 4 solister, 4-stemmig kor, orgel og orkester, 1864
  • Messe nr. 2 i e-moll for 8-stemmig kor og blåsere, 1866
  • Messe nr. 3 i f-moll for 4 solister, 4-stemmig kor, orgel og orkester, 1867–1868
  • Te Deum i C-dur for 4 solister, 8-stemmig kor, orgel og orkester, 1881–1884
  • Psalm 150 for sopransolo, 4-stemmig kor og orkester, 1892

Litteratur

  • Harten, Uwe: Anton Bruckner. Ein Handbuch, Salzburg 1996.
  • Walter, Bruno: Bruckner and Mahler, Bruckner Society of America.
  • Horton, Julian: "Bruckner's Symphonies: Analysis, Reception and Cultural Politics", Cambridge 2004.
  • Howie, Crawford: Anton Bruckner : a documentary biography, 2002, 2 b., isbn 0-7734-7302-5
  • Johnson, Stephen: Bruckner remembered, 1998, isbn 0-571-17095-1
  • Korstvedt, Benjamin: "Bruckner editions: the revolution revisited" i Williamson, John (ed.): The Cambridge Companion to Bruckner, Cambridge University Press.
  • Myklebust, Olav Guttorm: Anton Bruckner : geni og skjebne, 1995, isbn 82-560-0974-8
  • Watson, Derek: Bruckner, 2nd ed., 1996, isbn 0-19-816617-6

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg