Faktaboks

Johan Daniel Berlin
Uttale
berlˈin
Født
12. mai 1714, Memel, Preussen (nå Klaipėda i Litauen)
Død
4. november 1787, Trondheim
Virke
Tyskfødt organist, komponist og offentlig tjenestemann
Familie

Foreldre: Stadsmusikant Johan Heinrich Berlin og Maria Elisabeth Seehausen.

Gift mellom 1730 og 1733 med Dorothea Friis (1711–8.6.1782).

Musicaliske elementer
Johan Daniel Berlin er blant annet kjent for å ha skrevet den første læreboken i musikk på dansk-norsk.
Musicaliske elementer

Johan Daniel Berlin var en tysk musiker og komponist som var bosatt i Norge fra 1737.

Berlin var stadsmusikant i Trondheim i 1737–1767 og domorganist samme sted i 1741–1787. I 1744 skrev han den første dansk-norske læreboken i musikk, Musicaliske elementer. Boken fikk stor betydning for musikkamatørene og for musikklivet i Norge i siste halvdel av 1700-tallet.

Berlin var også svært opptatt av den tempererte stemmingen av klaverinstrumenter og utga i 1765 avhandlingen «Anledning til Tonometrien». Han konstruerte et monokord til hjelp ved stemming av et instrument i likesvevende temperatur. Berlin komponerte flere verk, både symfonier, konserter, sonatiner og kantater. Bare et fåtall er likevel bevart.

Det er et særkjenne ved Berlins utvikling at han fra å ha vært profesjonell musikkutøver, komponist og musikkteoretiker gradvis ble mer og mer interessert i naturvitenskapelige og tekniske områder, noe som skjøv det musikalske mer og mer til side. Stillingen som domorganist beholdt han likevel til sin død. Berlin var medlem av Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, og i selskapets skrifter finner man flere av hans publiserte tekster – blant annet en rekke meteorologiske og astronomiske observasjoner. Berlin var i tillegg også overbranndirektør, arkitekt og meteorolog med mer.

Johan Daniel Berlin var far til Johan Henrich Berlin (1741–1807) som også var komponist og musiker.

Biografi

Johan Daniel Berlins far var statsmusikant og ga sønnen en inngående og profesjonell opplæring i musikk, blant annet grundig undervisning i orgelspill. Da den 16 år gamle Johan Daniel flyttet til København for å studere hos statsmusikanten Andreas Berg hadde han allerede skaffet seg et navn som orgelvirtuos.

Hos Berg fikk Johan Daniel en omfattende undervisning både i allsidig praksis som utøvende og skapende kunstner i tillegg til en betydelig musikkteoretisk kunnskap. Musikkteorien på denne tiden innbefattet både matematikk og fysikk (akustikk). Etter å ha studert med Berg i seks år gikk Berg god for Berlins musikalske kompetanse. Resultatet ble at Johan Daniel Berlin ble kongelig privilegert statsmusikant i Trondheim i 1737.

Allerede etter tre år, i 1741, ble han ansatt som organist i Nidarosdomen. I en alder av 27 år hadde han dermed besatt to meget viktige musikerstillinger i Trondheim. Med stillingene fulgte ansvaret for all musikk til private, offentlige og kirkelige arrangementer.

Musicaliske elementer

Berlin var bare 30 år da han utga Musicaliske elementer. Dette var den første dansk-norske læreboken i musikk og et musikkpedagogisk pionerarbeid. Boken innholder notelære, de vanligste klaver-, stryke- og blåseinstrumentenes toneomfang, spillemåte og anvendelse samt en oversikt over dur- og molltoneartene i tillegg til de viktigste harmoniene.

Boken møtte et behov og ble godt mottatt. Den ble en standard som stod seg lenge. Samtidig skapte Berlin med sin bok en forbindelse mellom Norge og Norden til en felleseuropeisk lærdomstradisjon i musikkteori.

Fra musikalsk håndverk til naturvitenskapelig yrkesaktivitet

Et karakteristisk trekk ved Berlin var at han etter hvert ble mer interessert i andre aktiviteter enn de musikalske. Han forble likevel byens autoritet på musikkområdet. Berlins musikkpraksis var nært knyttet til naturvitenskapelig teori med basis i matematikk, akustikk og fysikk. I 1751 konstruerte han et «Claveer med Pedal», og året etter laget Berlin et sinnrikt, firestrenget måleinstrument for stemming av musikkinstrumenter og måling av musikalske intervaller – et instrument som fikk navnet «Monocordon Unicum». Instrumentet er beskrevet i detalj i avhandlingen «Anledning til Tonemetrien» publisert i 1765 i Videnskabsselskabets skrifter og ble oversatt til tysk i 1767.

I 1763 fikk Berlin stillingen som «Ober-Brandmæster» i Trondheim, og i 1777 overtok han den nye stillingen som inspektør for byens største vannverk. Da Berlin døde i 1787, eide han ikke mindre enn 46 musikkinstrumenter i tillegg til 87 naturvitenskapelige instrumenter.

Estetikk

Berlins mest produktive komposisjonsperiode er i all hovedsak 1750- og 1760-årene. Sett i forhold til europeisk musikk på den tiden ligger hans musikk i brytningstiden mellom barokken og klassisismen, men hellet mer mot barokkstilen. Man finner noen få førklassisitiske trekk, mens de barokke stiltrekkene er de tydeligste. Viderespinningsteknikken og satsstrukturen med den gjennomførte generalbass-notasjonen viser at hans musikk er mer barokk enn førklassisk.

Berlins omfangsrike musikklitteratur tyder på at han kjente godt til hva som skjedde innenfor musikklivet på det europeiske kontinentet. Derfor er det litt overraskende at hans musikk oppfattes som retrospektiv. Innenfor hans senbarokke stil fremtrer hans musikk med både god teknikk og god musikalsk smak.

Om «Sonatine for klaver»

Sonatine for klaver var visstnok den eneste av Berlins komposisjoner som er trykt mens han levde.

Sonatinen er en vanlig suite, delvis med dansesatser: capricetto, arietta, gavotta, menuett og giga. Alle satsene har den todelte formen som er vanlig i barokken, det er ingen førklassisistiske elementer å spore. Enkelte steder kan man i sonatinen oppfatte en aning homofoni, men likevel skiller stilen seg svært lite fra senbarokken.

Om sinfoniaene og fiolinkonserten

Forskjellene mellom de tre sinfoniaene og fiolinkonserten er, som i klaversonatinen, også svært få. Alle fire verkene har tre satser med temporekkefølgen hurtig–langsom–hurtig, og alle satsene har generalbasstemme med besifring. I sinfonia nr. 2 i D-dur er satsbetegnelsene allegro, andante og allegro. Satsformen er todelt, med unntak av tredje sats som antydningsvis virker til å ha tredelt form. De todelte sinfonianes hurtige satser har repetisjon, mens satsene i fiolinkonserten ikke har repetisjoner. Det er egentlig bare i «Sinfonia a 6» i D-dur som man kan finne noen få stiltrekk som peker mot førklassisismen.

Bruk av klarinetten

Klarinetten begynte å gjøre seg gjeldende på kontinentet for alvor som orkesterinstrument rundt 1750. Med tanke på at Berlin benytter klarinetter i to av sine verk, må dette oppfattes som et moderne trekk i hans orkesterinstrumentarium.

Klarinetten ble etter hvert kjent blant folk i videre kretser, og det tok ikke lang tid før instrumentet ble tatt i bruk av spillemennene på bygdene i Trøndelag.

Publikasjoner

  • Musicaliske elementer (1744)
  • Anledning til Tonemetrien (1765, oversatt til tysk 1767)

Komposisjoner (utvalg)

Klaver

  • Sonatine

Orkester

  • Symfoni nr. 1 i D-dur
  • Symfoni nr. 2 i D-dur
  • Symfoni nr. 3 i D-dur
  • Konsert for fiolin og orkester

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ledang, Ola Kai: Johan Daniel Berlin i «Norges musikkhistorie», b. 1, (2001) side 251–264
  • Grinde, Nils (1993). Norsk musikkhistorie
  • Kortsen, Bjarne (1984). The music of Johan Daniel Berlin (1714-87)
  • Krogness, O. (1932). «Johan Daniel Berlins jordmagnetiske arbeider» i DKNVSs forhandlinger, b. 5, 1932, nr. 53
  • Kvam, H. (1988): «J.D.B. 1714-1787: universalgeniet i Trondheim» i Norsk musikktidsskrift, vol 25, 49-50

Faktaboks

Johan Daniel Berlin

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg