B.s virksomhet som veverske er uløselig knyttet til Gerhard Munthes navn. Gjennom sine akvareller i en dekorativ flatestil fanget Munthe opp den sterke interesse for vår nasjonale vevkunst, som vokste fram på 1890-tallet. Hans måte å tegne på lå vel til rette for billedvev. Munthes akvareller ble nøyaktig forstørret opp, og man forsøkte med stor pietetsfølelse å få fram den samme dempede fargetone i vevnadene som i akvarellene. Munthe var selv ikke begeistret for disse vevende damene som druknet hans akvareller i ull, som han sa. Men han uttalte seg positivt om én veverske, som han i tillegg gav tillatelse til å veve etter hvilke tegninger hun måtte ønske, nemlig B.
Helt fra sin tidlige ungdom hadde B. vært opptatt av norsk historie, og mente at alle som ville være norske måtte studere Edda og norrøn mytologi. Det var derfor naturlig at hun kom til å fatte stor interesse nettopp for Munthes tegninger og akvareller, som hentet sine emner fra disse kildene, og som i likhet med henne søkte det typisk norske. B. hadde som liten pike lært åklevev av sin mor og kunne karde, spinne, farge og veve allerede før hun var 10 år gammel. Men det var billedtepper hun hadde lyst til å veve, og etter et kurs på Bergen Kvindelige Industriskole begynte hun på sitt første selvstendige arbeid, Dansk Folkevise (1913), etter den danske frescomaler Joakim Skovgaard. Deretter fulgte De fem gode og de fem dårlige Jomfruer etter maleren Sigurd Lundes tegning. Lunde kom senere til å bli til stor hjelp for henne ved å tilrettelegge Munthes akvareller for vev. Hun vevde også to tepper etter Axel Revolds kartong, (Bjergprekenen og Jesus i Getsemane) og Paa Havets Bund etter Arne Lofthus.
I 1920 avsluttet B. sitt første teppe etter Munthes tegning, Trollebotn, (i Rasmus Meyers Samlinger i Bergen). Hennes neste Muntheteppe, Draumkvædet ansees som ett av hennes hovedverk, og ble vevd på oppdrag av Fana Kommune. B. vevde også syklusen om Åsmund Frægdegjæva, etter visen med de 61 bevarte vers. Den skildrer helten som hadde lykken med seg i kampen mot trollene, for å redde den irske kongsdatteren Irmelin. Det første av de ti teppene var avsluttet i 1925, det siste i 1949. Av andre tepper etter Munthe kan nevnes Døren i fjeldet (1949), Engelen satte krone på (1960) etter en vignett i Minder og meninger av Gerhard Munthe og Beileren (1962). Veronica's svededuk vevde B. etter Martin Nedmarks tegning. I perioden 1953–62 vevde B. åtte tepper etter egne tegninger. Alle motivene er bibelske: Jesus, taalsam; Skriftlærd, maktsjuk; Judas, Vegvisar; Peter, Anger; So gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er; Pilatus, Jesus Kristus, Judas. Skjønt de enkelte figurene delvis er treffende karakterisert, kan man neppe si at komposisjon, tegning eller fargeholdning er særlig bemerkelsesverdige. Hun var nok først og fremst håndverkeren, som gjorde sine beste ting etter andres tegninger.
Hun farget også ullen før karding og blandet så farget ull på kardene, slik at det ferdigspunnede garnet ble mangefarget. B. mente selv at dette var nødvendig for å skape liv i bildet, selv om det gikk ut over fargens klarhet. De gamle norske teppene som Munthe hadde studert og B. kjente til, var riktignok ofte svært falmet, men de var ikke vevd med sammenkardet garn. De var også utført i en annen teknikk, hakketeknikken. B. brukte slyngteknikk i alle sine tepper, fordi hun mente motivene krevde det. Slyngteknikken egner seg bedre til ornamentikkens svungne linjer og runde former enn hakketeknikken med dens hardere, mer kantede linjeføring. B. ønsket på denne måten å kunne modulere med trådene for å skape liv i store flater.
