Ezra
Malt trepanel fra synagogen i Dura Europos, Syria. (200-tallet evt.)
Ezra, jødisk prest og skriftlærd som gjennomførte flere religiøse reformer i Jerusalem i tiden etter eksilet i Babylon (568–538 fvt.). Han kom fra det persisk okkuperte Babylon til den persisk styrte provinsen Jehud (Juda), sannsynligvis i Artaxerxes 1s regjeringstid, som var cirka 464–424 fvt.
Esras gjerninger er beskrevet i Esras og Nehemjas bøker i Det gamle testamentet og Tanakh (Den hebraiske bibelen).
Esras bok er del av Krønikebøkene og regnes som en av de seneste skriftene i Den hebraiske bibelen. Den er skrevet på hebraisk og på arameisk og inneholder både offisielle persiske dokumenter og arkivlister i tillegg til selve beretningen.
Boken begynner med kong Kyros' erklæring om at jødene, som var ført til Babylon under den babylonske kongen Nebukadnesar 2 nesten femti år tidligere, kunne få vende hjem til Juda. I de første seks kapitlene beskrives de hjemvendtes ankomst til Juda, blant annet med en opplisting av de familiene som kom tilbake. Det bygges et alter slik at gudsdyrkelsen igjen kan komme i de rette former, og det berettes om stridigheter mellom de tilbakevendte og den delen av befolkningen som var blitt igjen i landet. Deretter blir tempelet gjenoppbygget og innviet, cirka 515 fvt., og presteskapet blir organisert.
De neste fire kapitlene forteller om Esras oppgaver. Beskrivelsen av disse er formet som et personlig brev fra Artaxerxes til Esra (Esra 7,12–26). Dette er skrevet på arameisk. Esras første oppgave skulle være å lede en ny gruppe jøder som ville vende hjem til Juda. Han skulle deretter sørge for lov og rett i hele provinsen, regulere innkrevingen av skatter og påse at tempelkulten ble korrekt utført. Kongen sørget også for at midler, i form av både gull og sølv, penger og korn, ble stilt til hans disposisjon. Begrunnelsen for dette er at det å utføre den jødiske gudens (JHVHs) ønsker vil gagne perserkongen og hans rike.
Ettersom det var særlig viktig for Esra å kjempe mot fremmed innflytelse, spiller forbudet mot ikke-jødiske hustruer en fremtredende rolle. Dette var ikke noe nytt. Helt fra tidlig kongetid var fremmede hustruer ansett som en trussel mot den rette tro og praksis. I Nehemjas bok, som opprinnelig var en del av samme bok, fortelles det om Esras religiøse reformer. Hensikten var, ifølge bibelteksten, å forme en ny religiøs menighet med full støtte fra perserkongen (Esra 7,12–26).
I Tanakh er både Esras bok og Nehemjas bok en del av Ketuvim (Skriftene). Begge bøkene er viktige i rabbinsk jødedom.
Esra regnes som grunnleggeren av institusjonen «Den store forsamling» (Knesset ha-Gedola), som ifølge rabbinsk tradisjon la grunnen for utviklingen av den jødiske tolkningstradisjonen vi kjenner i dag (Mishna, Pirke Avot, 1,1). Han skal ha vært den første som underviste hele folket i Moses' lære (Moseloven). Det fremkommer ikke av bibelteksten nøyaktig hvilken tekst han brukte, men det fremgår at lovene ble forklart for folket slik at de skjønte hva det handlet om. Dette regnes som det første eksempel på det som senere fikk betegnelsen Tora-she-be-al-peh (Den muntlige læren).
I følge rabbinsk tradisjon var Esras undervisning i Toraen viktigere enn gjenoppbyggingen av tempelet, og ifølge Talmud ville det vært Esra som mottok Toraen hvis den ikke allerede var gitt til Moses (Talmud, Sanhedrin, 21b). Esra er derfor en av jødedommens mest kjente bibelske skikkelser.
I følge jødisk tradisjon var det også Esra som la grunnen for de senere bønneritualene (Nehemja 8) og som innførte den hebraiske firkantskriften som også brukes i dag.
Bibelteksten gir ingen informasjon om Esras senere år. Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus ble han begravet i Jerusalem, men en annen tradisjon hevder at han vendte tilbake til Mesopotamia og ble begravet i nær byen Basra ved Shatt al- Arab i det sørlige Irak. Her bygget det jødiske samfunnet en kuppel over hans grav.
De aller fleste forskere anser Esra for å være en historisk person, men det er ikke enighet om akkurat når han kom til Jerusalem, blant annet fordi det fantes flere persiske konger ved navnet Artaxerxes. Den vanlige oppfatningen er likevel at det dreide seg om Artaxerxes 1, og at Esra kom til Jerusalem i 458 fvt. Det er heller ikke faglig enighet om hvorvidt Esra virkelig kom til Jerusalem før Nehemja slik bibelteksten gir inntrykk av, eller om de to noen gang kom i kontakt med hverandre. Hverken Krønikebøkene, Esras eller Nehemjas bok kan betraktes som moderne historieskriving.
Esras bok ble nedskrevet og redigert etter hovedpersonens levetid, sannsynligvis på 300-tallet fvt., og bærer preg av ettertidens syn på Esra som en slags helteskikkelse. Han har fått likhetstrekk med både lovgiveren Moses og Joshia, som innførte religiøse reformer allerede på 600-tallet fvt. Boken fremstiller Esra som en religiøs reformator, som leste opp en mer eller mindre ukjent lov, men mye av denne lovtradisjonen var allerede kjent og nedskrevet.
Til tross for de mange historiske tolkningsproblemene som er knyttet til den, er Esras bok et viktig kildedokument for overgangen fra israelittisk til tidlig jødisk tid.
Fordi Esra hadde stor innflytelse i ettertiden, ble flere senere skrifter tillagt ham. Best kjent er Første Esrabok (også kalt Esdras A, 1 Esdras, Esdras B, 2 Esdras, 3 Esdras, Den greske Esra), en apokryf bok som stort sett inneholder en ganske fri gjengivelse av Israels historie fra kong Joshia til Esras reform. Boken stammer muligens fra cirka 150 fvt. Andre Esrabok (også kalt Esra-apokalypsen, 4 Esra) er et pseudepigrafisk verk som skildrer en jødisk apokalypse, himmelriket og underverdenen. Verket ble til mot slutten av det første århundret evt. og ble raskt populært i tidlig kristen tid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.