Faktaboks

Kolbein Falkeid
Født
19. desember 1933, Haugesund
Død
27. juni 2021
Virke
Lyriker
Familie

Foreldre: Bokholder Kolbein Falkeid (1901–70) og Anna Karoline Sydness (1909–96).

Gift 29.6.1960 med lærer Sigrid Laurantzon (2.3.1936–), datter av grosserer Thorbjørn Laurantzon (1903–87) og Ruth Majken Gudrun Pettersen (1909–60).

Kolbein Falkeid
Forfatter Kolbein Falkeid mottar hedersprisen under utdelingen av Brageprisen i Gamle Logen i Oslo.
Av /Scanpix.
Kolbein Falkeid

Foto 1983

Kolbein Falkeid
Av /NTB Scanpix ※.

Kolbein Falkeid var en norsk lyriker og tekstforfatter. Han er mest kjent for vise-klassikeren «Tir n’a Noir» som ble skapt i samarbeid med visegruppen Vamp. Som lyriker nådde han lengst ut med samlingen En annen sol som inneholder dikt om sorg etter at Falkeid mistet en datter. Forfatterskapet var omfattende og rikt, og ble belønnet med flere priser, blant annet Doblougprisen (1993) og Brageprisens hederspris (2011). Falkeid var festspilldikter ved Festspillene i Bergen i 1998. Han ble utnevn til Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden i 2010.

Nomade og bonde

Det var stor spennvidde i Falkeids diktning, fra lukten av fars «Søndagstur-jakke» til «astronomiens jegere» som har våget seg «helt vest for fornuftens Mississippi»; fra det lokale hjemland mot havet ved Haugesund til Afrika, Italia og Irland.

Reisemotivet sto sentralt gjennom hele forfatterskapet, både i konkret forstand og i overført betydning. Vagabonden er en gjennomgangsskikkelse, enten han er sjømann på nattehavet eller en reisende på vei til Tsjad. Forfatterskapet inneholdt mange dikt om å dikte, og mange portrettdikt om andre kunstnere. Dessuten skrev Falkeid ofte om barn. En bemerkelsesverdig samling var De andre (1984) som handlet om våre medskapninger, dyrene. Falkeid var altså tidlig ute som en slags økopoet.

Først og fremst skrev Falkeid om sentrale menneskelige følelser som eksistensiell uro, rastløshet og sorg, men også om evnen til å glede seg over enkle hverdagsopplevelser og nære relasjoner. Blant de mest sentrale temaene i hans produksjon var livsbalanse, det å finne sin eksistensmodus mellom motsetninger. Denne tematikken kommer til uttrykk i titler som Dissonans (1968) og Linedanseren (1996), eller som det heter i «Et umulig par»: «To skikkelser kjemper om overtaket i meg:/nomaden og bonden.» Og som han skriver i «Linedanseren»: «prøver å perfeksjonere meg /i dette jeg aldri lærer:/ Å legge det pulserende hjertet/noenlunde til ro i den ene skåla/og sunn fornuft som lodd/i den andre.»

Det veldig rom mellom mennesker

Kolbein Falkeid debuterte i 1962 med samlingen Gjennom et glasskår. Her finner vi enkelte korte dikt som er strofiske og har enderim. Men i de fleste diktene er et moderat modernistisk formspråk på plass, en modernisme som er folkelig og ligner en fortrolig samtale om dagligdagse observasjoner og refleksjoner. Selve denne «tonen» i Falkeids lyriske stemme forblir mer eller mindre den samme gjennom hele forfatterskapet. Kystlandskapet var også med fra starten.

I neste samling, Vi (1966), er også sjømannserfaringen etablert som en leverandør av poetiske bilder. Avstanden mellom skip som møtes på natthavet, får dikteren til å reflektere over «det veldige rom» mellom mennesker. I denne samlingen møter vi også den sosialt engasjerte Falkeid med selvironisk blikk på egne privilegier, denne gang i et generasjonsperspektiv. Men dette er et tema som blir fulgt opp i mange samlinger senere, og da i et mer globalt sosialt perspektiv.

Reisenotater

I samlingen Reisenotater (1973) finner vi en rekke dikt med motiver fra Afrika. Falkeid skrev om reiser også tidligere. Både sjømannsmotivet og vagabondmotivet ble etablert i forfatterskapets første fase. Men med reisene til Afrika møter vi ikke bare en lyrisk vandrerskikkelse og ikke bare en eksotiserende turist. Flere av diktene kan betraktes som tidlige eksempler på postkolonial lyrikk i Norge. Her er sterke dikt om koloniherrenes regime i Angola og direkte oppfordringer til de undertrykte om å reise til «Kinkuzu og Kinshasa/og lære å slåss». Her er også kraftige spark til Rederiforbundet.

Flere av disse diktene er holdt i et kvast, sarkastisk språk, og man finner også uttrykk for en form for kollektiv skam hos dikteren for sitt «altfor hvite hjerte». Denne sterke kulturkritiske og politisk engasjerte stemmen hos Falkeid er lett å overhøre hos en lyriker som ellers ofte karakteriseres som «folkekjær». Den underfundige «vismannen» som snakker lavmælt om hverdagsnære ting, har også et heftig sting i sin røst når han blir opprørt av urett. Reisemotivet blir fulgt opp i Horisontene (1975). Denne gang er det Italia som står i fokus. Men også det postkoloniale motivet blir videreført i dikt som «Okkupasjon»: «Flokkevis inntok vi verden/voksende armeer av okkupanter/utstyrt med fullmakter undertegnet av oss selv.» Reisemotivet med fokus på Afrika og Italia forblir en fast bestanddel i Falkeids senere diktning.

Fornyelse

Selv om tonefallet, diksjonen, er den samme gjennom nesten hele forfatterskapet, er det betydelig fornyelse å spore fra bok til bok. Robinson (1981) er en samling der Falkeid utforsker langdiktet i tre omfattende sekvenser. Og i 1984 kom altså den dypt originale samlingen De andre som består av dikt om dyr som menneskene deler plass med på planeten. I et økologisk og økokritisk perspektiv kan disse diktene leses med andre øyne enn de ble da de kom ut. Til og med fluen, meitemarken og brennmaneten får sin poetiske omtale.

Fornyelsen fortsatte i Gledepunkter (1985), denne gangen mest synlig i det formelle: Samlingen innledes med 26 nummererte kortdikt om ting som forfatteren liker, gledepunkter i livet, og de blir fremsatt ved hjelp av en hel serie med anaforer. Han liker «kråka, den pjuskete feieren», han liker «politikere også/og andre rovdyr», han liker «grå mennesker» som ingen har «pudret med smiger». Og han liker gleden.

En annen sol

Men gleden ble satt på den største prøve i samlingen En annen sol (1989). Falkeid mistet en datter i 1988. Diktsamlingen er en bok om sorg. I samlingens første avdeling minnes dikteren det meste kjente sørgediktet i den nordiske litteraturhistorien, Egil Skallagrimssons «Sønnetapet». «Mørkets sanger og smed», kaller Falkeid Skallagrimsson. Han stengte seg inne med sin sorg, og skrev. Det samme gjorde Falkeid, og skapte En annen sol, som ble hans mest leste og mest omtalte bok. Blant de mest kjente diktene er «Et rom står avlåst»:

Jeg lengter etter deg.

Et rom står avlåst i kroppen min.

Alle tingene dine fins der og avtrykkene

Av det korte livet ditt, flyktige

Som skygger på snøen i måneskinnet.

Nøkkelen har jeg og går inn

Med sekunders mellomrom.

(...)

Mørkets sanger

Etter En annen sol ble også Falkeid en mørkets sanger. Det gikk flere år før han igjen tok ordet som dikter. Men fra 1995 var han tilbake igjen med en rekke utgivelser, Gjest var den første, dernest fulgte Linedanseren (1996) og Utrøstelig bøddel (1997). Og nå ser man hvordan dikteren kan utfolde seg i stor bredde når det gjelder lyrisk virtuositet. Av og til dukker det opp enkelte strofiske tekster med rim, ja til og med sonetten er representert. I de fleste diktene komponerer imidlertid Falkeid ut fra andre premisser. Svært ofte bygger han tekster ved hjelp av anaforiske sekvenser, som f. eks. i forfatterskapets aller første tekst «Jeg misunner», men også i en lang rekke tekster utover i forfatterskapet: «Gledepunkter» og «Villrede». Men først og fremst er Falkeids varemerke oppfinnsomme lyriske bilder: «»Over Håstabøs grå hus/trekker rugda igjen glidelåsen på julinatta/og lukker for dagens små og store hendelser./Nå stenges det».

Mange har ment, inkludert Falkeid selv, at det er en annerledes og mer nølende, utprøvende lyriker man møter etter En annen sol. Diksjonen og stemmen er nok den samme. Men den undrende livsholdningen virker mørkere, og aldring begynner å melde seg som et viktig motiv. Nølingen omfatter etter hvert også en sorgfull tvil og «mørkeredde tanker» foran møtet med egen død. «Jeg har ikke så mye mer å si», heter det i Øyet og virkeligheten (2014). Ordene kommer nå fra «tåkegrønne avgrunner». Men som han skriver i et av diktene i denne samlingen: «Det er ikke så farlig lenger»; det fins også en forsonlighet i alderdomsdiktene. Og sjenerøsiteten og interessen for andre er der hele tiden. Det er noe som har fulgt Falkeid gjennom hele forfatterskapet: Dedikasjonsdiktene til mennesker som har stått ham nær, og ikke minst til andre forfattere og kunstnere som har betydd noe for ham. Det dreier seg både om dedikasjoner og om intertekstuelle referanser til en rekke forskjellige diktere både fra norsk og nordisk litteratur, samt til verdenslitteraturen.

Falkeid var en belest dikter, og en del av hans lesning har gitt seg utslag ikke bare i dedikasjoner og referanser, men også i gjendiktninger. I 1974 kom Afrika, mitt Afrika, gjendiktninger av afrikansk poesi. Og i 1976 kom Senghors sanger med gjendiktninger av Sédar Senghors poesi.

Vamp

En helt egen plass i Falkeids diktergjerning har samarbeidet med visegruppen Vamp. Falkeid og Vamp-komponist Øyvind Staveland var naboer i Haugesund gjennom mange år, og utover på 1990-tallet ble Falkeid-tekster og musikk av Staveland til en vellykket legering av sang og poesi i en rekke velkjente viser. Mest kjent er utvilsomt «Tir n’a Noir» som har en irsk klang. Men også «Hallo – adjø» er en velkjent låt fra repertoaret. I mange av sangene har Falkeid brukt av sin strofiske åre. Men i 2018 utga Vamp en EP kalt Brev, der flere av tekstene igjen var Falkeids, og denne gangen dreide det seg om tekster som ikke var skrevet for tonsetting, tekster som ikke var strofiske. Den mest kjente, «Natt», ble det også laget en musikkvideo til, der Falkeid selv deltok.

Kolbein Falkeid har stort sett holdt seg til lyrikksjangeren. Men i 1980 utga han et skuespill, Terroristene, som er blitt oppført både i Norge og i USA. I 2008 utga Ketil Bjørnstad en interessant samtalebok med Falkeid.

Utgivelser

Falkeid ga ut bøkene sine hos forlaget Cappelen Damm

Lyrikk

  • Øyet og virkeligheten (2014)
  • Uvisshetens land : utvalgte dikt (2011)
  • Labyrint (2010)
  • Vind, eple (2003)
  • Samlede dikt (2003)
  • Utestengt (2001)
  • Enslige utsikter (2000)
  • De store strendenes samtale. Dikt i utvalg. (1998)
  • Utrøstelig bøddel (1997)
  • Linedansere (1996)
  • Gjest (1995)
  • Bølgelengder. Dikt i utvalg (1990)
  • En annen sol. (1989)
  • Kaffekjelens vinger (1988)
  • Gledepunkter (1985)
  • De andre (1984)
  • Trekket vestover. Utvalgte dikt 1962-83. (1984)
  • Redningsforsøk (1983)
  • Robinson (1981)
  • Noen skritt unna (1980)
  • Vagabondering (1979)
  • Opp- og utbrudd (1978)
  • Horisontene (1975)
  • Reisenotater (1973)
  • Gjenskinn (1971)
  • Dissonans (1968)
  • Vi (1966)
  • Gjennom et glass-skår (1962)

Gjendiktning

  • Nicanor Parra: Dikt og antidikt (1998)
  • Senghors sanger (1976)
  • Afrika, mitt Afrika (1974)

Andre utgivelser

  • Kolbein Falkeid – et nærbilde (medforfatter) (Biografier og memoarer, 2008)
  • Terroristene (Dramatikk, 1980)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjørnstad, Ketil: Kolbein Falkeid – et nærbilde : den som ser i brønnen stirrer nedenfra, 2008, isbn 978-82-02-26982-1
  • Rem, Håvard: «Dette er min vei. Hvor er din? En samtale med Kolbein Falkeid» i Lyrikkvennen, nr. 2 (1990), 5-13
  • Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 7: Inn i medietidsalderen, 1997, isbn 82-02-15477-4
  • Rød, Kari Sausjord: «Trekkfuglhjertet : en side ved Kolbein Falkeids lyrikk» i Nordica Bergensia 10 (1996), 136-54

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg