Faktaboks

Gerhard Armauer Hansen

Gerhard Henrik Armauer Hansen

Født
29. juli 1841, Bergen
Død
12. februar 1912, Florø
Virke
Lege
Familie

Foreldre: Kjøpmann, senere lærer og kasserer i Norges Banks bergensavdeling Claus Hansen (1800–1885) og Elisabeth («Lise») Concordia Schram (1812–1883).

Gift 1) 7.1.1873 med Stephanie Marie («Fanny») Danielssen (26.12.1846–25.10.1873), datter av overlege Daniel Cornelius Danielssen (1815–1894) og Berthe Marie Olsen (1818–1875); 2) 27.8.1875 med Johanne Margrethe («Hanne») Tidemand f. Gran (16.12.1852–19.5.1930; enke etter skipsbyggmester Adolf Tidemand, 1845–1873), datter av kjøpmann, konsul Christen Knagenhjelm Gran (1822–1899) og Constance Mowinckel (1827–1889). Bror av Klaus Hanssen (1844–1914) og Johan Daniel Irgens Hansen (1854–1895); svoger av Gerhard Gran (1856–1925) og Johan Wallace Hagelsteen Bøgh (1848–1933).

Fotografi av Gerhard Armauer Hansen

Gerhard Armauer Hansen var en norsk lege og bakteriolog. Han er kjent for å ha identifiserte mikroorganismen som er årsaken til sykdommen lepra i 1873. Oppdagelsen hører til pionerverkene i internasjonal medisin, og det var første gang man påviste at en bakterie kunne være årsak til kronisk sykdom hos mennesket.

Bakgrunn

Hansen ble født i Bergen, i den gamle bydelen Kroken ved Mariakirken, rett bak Bryggen. Foreldrene fikk i alt 16 barn, og Gerhard var nummer 8. Blant søsknene var den senere teatersjefen Johan D. Irgens Hansen og legen og politikeren Klaus Hanssen. Han tilbrakte mye av sin tidlige barndom på Askøy utenfor Bergen hos en tante og onkel som var barnløse, og det heter at han ble sunn og sterk av gårds- og landliv. Da Gerhard var 10 år gammel, gikk faren fallitt, og det ble en vanskelig økonomisk situasjon for hele familien. Men det ble likevel råd med skolegang, og i 1859 ble Gerhard dimittert til examen artium fra Bergens katedralskole.

Studier

Fotografi av Gerhard Armauer Hansen, ca. 1870
Gerhard Armauer Hansen var ferdig utdannet lege i 1866.
Av /Oslo Museum.

I studietiden i Christiania (som han måtte finansiere selv, blant annet gjennom å ta lærervikariater) ble Hansen påvirket av tanker i tiden og deltok aktivt i forskjellige diskusjonsfora. Han fikk også flere venner som senere ble kjente universitetslærere og forskere. I 1866 tok han medisinsk embetseksamen og var deretter et år som kandidat på Rikshospitalet. Studietiden med sterke ideologiske meningsbrytninger hadde satt sine spor. Han var blitt fritenker og stod i opposisjon til gjeldende læresetninger i samfunnet.

Våren 1868 var han fiskerlege i Lofoten i et par måneder, for så å vende tilbake til Bergen, der en fast legestilling ventet. Han ble ansatt ved Pleiestiftelsen for spedalske og som underlege ved Lungegårdshospitalet under overlege Daniel Cornelius Danielssen.

Ekteskap og barn

Hansen giftet seg 1873 med Fanny, datter av overlege Danielssen, men hun døde av tuberkulose allerede i oktober samme år. To år senere giftet han seg på ny, denne gang med enken Hanne Tidemand. Hun hadde vært gift med maleren Adolph Tidemands sønn og satt igjen med to små barn. I det nye ekteskapet fikk Hansen en sønn, Daniel Cornelius Armauer Hansen (1876–1950), som førte slekten videre. Også han ble lege på Lungegårdshospitalet, etter at det var gjort om til sykehus for tuberkuløse.

Arbeid med lepra

Pleiestiftelsen for spedalske

Hansen arbeidet ved Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen fra 1868.

Pleiestiftelsen for spedalske
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Utover i første halvdel av 1800-tallet økte forekomsten av sykdommen lepra (spedalskhet) i Norge. De fleste tilfellene fantes rundt fjordene på Vestlandet og ikke i selve Bergen, slik en kanskje ville ha ventet på grunn av byens store samhandel med andre land. Det ble imidlertid Bergen som tok hånd om de syke. Her hadde man hatt hospitaler knyttet til klostrene allerede i middelalderen, og St. Jørgens hospital i Marken tok fremdeles imot pasienter til pleie. I 1850-årene var det imidlertid blitt så mange pasienter at det måtte settes opp to nye hospitaler, Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1 og Lungegårdshospitalet.

Hansen ble tilsatt som lege ved Pleiestiftelsen nr. 1 og Lungegårdshospitalet fra 1. januar 1868. Her ble han medarbeider til den allerede berømte overlege Daniel Cornelius Danielssen (som ble hans svigerfar i 1873). Da Danielssen ble tilsatt som lege ved leprahospitalet i 1839, begynte han straks med systematiske studier av sykdommen, etter hvert i samarbeid med Carl Wilhelm Boeck. De studerte symptomer, hvordan sykdommen utviklet seg og hvordan organene forandret seg, slik det kunne observeres ved obduksjon. Bergen ble et sentrum for studier av den spedalske sykdom, og Danielssens arbeid, som etter hvert også omfattet mikroskopundersøkelser av sykt vev, var med på å legge grunnlaget for patologi som fag i Norge.

Hansen gikk energisk opp i arbeidet med de syke, og allerede i 1869 skrev han en artikkel om spedalskheten. Samme år fikk han Maichael Skjelderups gullmedalje for avhandlingen Bidrag til Lymphekjertlernes normale og pathologiske Anatomi. I 1870–1871 gjennomførte han studieopphold i Bonn og Wien for å sette seg nærmere inn i mikroskopering og vevenes oppbygging. På denne tiden arbeidet Louis Pasteur i Paris og andre mikrobiologer aktivt med å kartlegge sykdommer som skyldtes ulike bakterier. Under europaoppholdet ble Hansen også kjent med Charles Darwins utviklingslære, som gjorde et sterkt inntrykk på ham.

Oppdagelsen av leprabakterien

Fotografi av Gerhard Armauer Hansen ved mikroskopet i Bergens Museum, en gang før 1887
Gerhard Armauer Hansen oppdaget leprabakterien i 1873.
Av /Fridtjof Nansen bildearkiv/Nasjonalbiblioteket.

Etter hjemkomsten til Bergen i 1871 arbeidet Hansen videre med leprasykdommen. Han reiste rundt på øyene utenfor Bergen og undersøkte pasienter. På grunnlag av nøyaktige nedtegnelser kunne han fastslå at alle pasientene på et eller annet tidspunkt hadde vært i kontakt med andre leprapasienter. Sannsynligheten for at det var en smittsom sykdom var derfor stor. Dette var imidlertid en kontroversiell hypotese. De fleste mente nemlig at sykdommen gikk i arv, blant dem Hansens sjef, overlege Danielssen. Podingsforsøk (forsøk på å overføre smitte) på mennesker hadde ikke gitt noe resultat, og dessuten pleide ikke sykdommen bli overført mellom ektefeller. Danielssen mente derfor at sykdommen var arvelig. Hansen kom dermed i opposisjon til sin sjef.

Det ble skaffet penger til et nytt og bedre mikroskop, og en februarkveld i 1873 satt Hansen på Pleiestiftelsen og mikroskoperte. I materiale fra en pasient fikk han plutselig øye på noen stavformede legemer, som han identifiserte som bakterier. Han skrev en større rapport, som ble trykt på norsk. Men han var ikke fornøyd: For det første gjenstod det å vise at disse bakteriene virkelig var årsak til sykdommen, og dertil mente han det var nødvendig å farge dem slik at man kunne se dem skikkelig.

Hansen forsøkte nå å farge leprabakteriene. Han prøvde også å pode bakteriene på forskjellige dyr, men uten hell. I 1879 kom den unge tyske bakteriologen Albert Neisser til Bergen for å studere lepra. Hansen viste ham sine preparater med bakteriene, og de diskuterte også problemene med å få dem farget. Neisser bad om å få med seg noen preparater, og etter hjemkomsten lyktes det ham å farge dem ved bruk av noen nye fargereaksjoner som var utviklet i Tyskland. Han publiserte straks resultatene i et tysk fagtidsskrift, men uten å nevne Hansen, selv om han skrev at han hadde skaffet seg sitt materiale i Bergen.

Hansen skrev nå artikler om sin oppdagelse som ble publisert på engelsk, tysk og fransk, og det ble en heftig strid om prioritet på oppdagelsen. Noen tyske forskere forsøkte å kalle leprabakterien for Neissers basill. Den kjente patologen Rudolf Virchow ble også involvert i saken. Etter en grundig gjennomgang konkluderte han med at det var Hansen som burde ha prioritet på oppdagelsen. Siden har mange kalt leprabakterien for Hansens basill, selv om det offisielle navnet nå er Mycobacterium leprae.

I 1875 ble Hansen overlege for spedalskheten i Norge, og i de følgende årene utformet han den nye lepralovgivningen.

Dom om uetisk praksis

Fotografi av Gerhard Armauer Hansen i hvit legefrakk

I 1880 ble Hansen dømt av Bergen byrett for å ha misbrukt sin stilling som lege, etter at han prøvde å overføre én type lepra på en pasient som led av en annen type lepra, uten først å ha innhentet pasientens samtykke. Han ble fradømt sin stilling som lege ved pleiestiftelsen, men beholdt stillingen som overlege for den spedalske sykdom i Norge.

Riktignok hadde Hansen påvist bakterier i materialet fra knuter hos leprapasientene, men noe annet var det å bevise at disse var årsak til sykdommen. Danielssen hadde tidligere gjort en rekke forsøk med å pode materiale fra leprapasienter, men uten hell. I et forsøk på å skaffe bevis, podet Hansen materiale fra en annen leprapasient på en 32 år gammel kvinnelig pasient på Pleiestiftelsen uten hennes samtykke. Inngrepet forårsaket ikke noen skade, men kvinnen klaget over måten hun var blitt behandlet på.

I mai 1880 ble Armauer Hansen fradømt sin stilling som lege ved Pleiestiftelsen, men han fikk beholde sin stilling som overlege for lepra i Norge, og denne hadde han til sin død. Dommen var historisk på flere måter: Dette er det første kjente tilfellet av rettsforfølgelse av uetiske medisinske eksperimenter i Norge. Det var også høyst uvanlig å dømme en høytstående embetsmann for noe som mange betraktet som en mindre forseelse. Samtidig var dommen med på å skape presedens for vern av pasienter mot uhjemlede inngrep.

Annen virksomhet

Fotografi av Jørgen Brunchorst, Gerhard Armauer Hansen, Fridtjof Nansen, Daniel Cornelius Danielsen og Herman Friele
I 1880-årene arbeidet Gerhard Armauer Hansen ved Bergens Museum. På bildet ses Hansen som nummer to fra venstre. Hans sjef og svigerfar, Daniel C. Danielsen, sitter som nummer to fra høyre. I midten (litt utydelig) står Fridtjof Nansen, som var konservator ved Bergens Museum i årene 1882–1887. Dette bildet er fra disse årene.

Hansen arbeidet på Bergens Museum i seks år. I 1888 foretok han en studiereise til USA for å granske lepra hos innvandrere fra Norge. Han var i en årrekke medlem av styret for Bergens Museum, hvor hans svigerfar var preses, og han etterfulgte ham i dette vervet i 1894. Han var aktivt med på forskjellige zoologiske og biologiske undersøkelser, og bidro blant annet sammen med Danielssen til at Biologisk stasjon i Bergen ble opprettet i 1892.

Som redaktør og flittig skribent i det populærvitenskapelige tidsskriftet Naturen skrev han tallrike artikler om medisinske og biologiske emner. Ikke minst var han sterkt engasjert i å utbre Darwins utviklingslære og holdt en rekke populærvitenskapelige foredrag om dette emnet. Han skrev også om hvalfangst og forskjellige emner knyttet til sjølivet, i tillegg til at han var med på å bearbeide innsamlet biologisk materiale fra en vitenskapelig ekspedisjon til Nordishavet.

Æresbevisninger

Mot slutten av livet fikk Hansen en rekke internasjonale æresbevisninger og ordener for oppdagelsen av leprabakterien. Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1885, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1901 og æresmedlem av Svenska läkaresällskapet. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1892, fikk kommandørkorset i 1901 og ble kommandør av 1. klasse i 1909. Samme år var han ærespresident ved den internasjonale leprakongressen som ble holdt i Bergen. I 1901 ble en byste av ham avduket i parken ved Bergens Museum.

I 1910 utgav Hansen sine livserindringer i bokform. De gir en levende skildring av hans oppvekst i Bergen, studietid og faglige virke, men det står ingenting om podingsforsøkene og rettssaken. Hansen døde i 1912 under en embetsreise til Florø. I likhet med svigerfaren Danielssen var Hansen en ivrig tilhenger av kremasjon, og hans urne ble satt ned under hans byste i Museumshagen.

Betydning

De norske og svenske Redd Barna-organisasjonene har siden 1969 drevet Armauer Hansen Research Institute i Addis Abeba i Etiopia, med omfattende grunnforskning innen lepra, spesielt med hensyn til sykdommens immunologi.

Hansens arbeid fikk stor betydning for norske misjonsarbeid som grunnla en rekke institusjoner for spedalske. Et eksempel er Antsirabe på Madagaskar, der Thorkild Guttormsen Rosaas grunnla en stor institusjon og sykehus for spedalske.

Utgivelser

Et utvalg

  • Foreløbige Bidrag til Lepraens Karakteristik, i Nordisk medicinsk Arkiv nr. 13/1869, s. 1–12
  • Bidrag til Lymphekjertlernes normale og pathologiske Anatomi, 1871
  • Om vort Kjendskab til Spedalskhedens Aarsager og om vore Forholdsregler mod Sygdommen, i Norsk Magazin for Lægevidenskaben, rekke 3, bind 2, 1872, s. 1–37
  • The leprous diseases of the eye (sammen med O. B. Bull), 1873
  • Undersøgelser angaaende Spedalskhedens Aarsager, i Norsk Magazin for Lægevidenskaben, rekke 3, bind 4, hefte 9, 1874
  • Bacillus leprae, i Nordisk medicinsk Arkiv nr. 3/1880, s. 1–10
  • Annelida, bind 3, del 2 i Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–1878, 1882
  • Spongiadæ, bind 3, del 3 i Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–1878, 1885
  • Afstamningstheorien eller Darwinismen, Bergen 1886 (nynorsk utgivelse Utviklingslæra eller Darwinisma, Norske folkeskrifter 47, 1923)
  • Den naturvidenskabelige Vantro, i Nyt Tidsskrift 1886, s. 283–303
  • Leprosy in its clinical & pathological aspects (sammen med C. Looft), Bristol 1895 (ny utgave 1973; norsk utgave Lepra (spedalskhed) klinisk og pathologisk-anatomisk fremstillet, Bergen 1897)
  • Lidt om Spedalskhed (Lepra), i Naturen 1897, s. 324–336
  • Livserindringer og betragtninger, 1910 (engelske og franske utgaver 1976)

Avbildninger

Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Byste (bronse) av Jo Visdal, 1900; Museumshagen, UiB
  • Maleri (hoftebilde) av Henrik Lund, 1908; Haukeland sykehus, Bergen
  • Maleri (brystbilde) av Frida Rusti, 1908; UiB

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Irgens, Lorentz: «Discovery of Mycobacterium Leprae. A medical achievement in the light of evolvement of scientific methods», i American Journal of Dermatopathology 1984, s. 337–373
  • Larsen, Øyvind: biografi i Norges leger, bind 2, 1996
  • Lie, H. P.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 5, 1931
  • Lie, Thore: «Fra The origin of species til Arternes Oprindelse. Litt om darwinismens utbredelse i Norge i det 19. århundre», i TNLF 2000, s. 3714–18
  • Lærum, Ole Didrik: «Leger og naturvitere bak museet som ble til Universitetet i Bergen», i Tidsskrift for den norske legeforening 1996, s. 3618–21
  • Lærum, Ole Didrik: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Patrix, Johanne-Margrethe: Gerhard Armauer Hansen: leprabasillens oppdager, Bergen 1997
  • Rosaas , Thorkild Guttormsen: Korsets Lægedom: Missionsarbeide blant spedalske paa Madagaskar. Kristiania: Bjørnstad forlag 2010
  • Vogelsang, Thomas Martin: Gerhard Henrik Armauer Hansen, 1841-1912, 1968
  • Waaler, Erik: «Patologi og mikrobiologi i Bergen. Det første senter for lepraforskning», i Nordisk Medicinsk Historisk Årbok 1985

Faktaboks

Gerhard Armauer Hansen
Historisk befolkningsregister-ID
pg00000001267966

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg