Faktaboks

Jürgen Habermas
Uttale
hˈabermas
Født
18. juni 1929, Düsseldorf, Tyskland
Jürgen Habermas, 2005
Jürgen Habermas er en av 1900-tallets mest sentrale filosofer og sosiologer. Foto tatt i forbindelse med at han mottok Holbergprisen i 2005.
Jürgen Habermas, 2005
Av /Holbergprisen/NTB.

Jürgen Habermas er en tysk filosof og sosiolog. Han har gjennom flere tiår vært en av verdens mest innflytelsesrike intellektuelle, med et omfattende forfatterskap med relevans for en rekke fag og debatter innen humaniora, samfunnsfag og politikk.

I Europa har særlig hans tanker om hva det vil si å være tysk, i lys av erfaringene med nazismen og Holocaust, hatt stor betydning.

Habermas ble tildelt Sonningprisen i 1987 og Holbergprisen i 2005.

Frankfurterskolen

Habermas ble tidlig tilknyttet den såkalte Frankfurterskolen i kritisk teori, som i generasjonen før ham telte navn som Theodor W. Adorno, Max Horkheimer, Herbert Marcuse og Erich Fromm.

Frankfurterskolen var fra starten tidlig på 1930-tallet marxistisk orientert, men søkte å kombinere Karl Marx' opptatthet av økonomi, eiendomsforhold og klassekonflikt med Sigmund Freuds psykoanalytiske studium av ubevisste og irrasjonelle krefter i menneskesinnet.

Dette ble et viktig perspektiv i forsøket på å forstå hvorfor arbeiderklassen i land som Tyskland og Italia kunne støtte den fremvoksende nazismen og fascismen på 1930-tallet snarere enn å delta i en sosialistisk samfunnsomveltning.

Borgerlig offentlighet

Habermas virket som assistent for Theodor W. Adorno i Frankfurt på slutten av 1950-tallet og ble internasjonalt kjent gjennom doktorgradsavhandlingen Borgerlig offentlighet (Strukturwandel der Öffentlichkeit) som ble utgitt i bokform i 1962. Boken fikk stor innflytelse på en hel generasjon norske akademikere.

Borgerlig offentlighet gir en analyse av hvordan en relativt uavhengig offentlighet av et opplyst og kritisk publikum vokste frem i Europa fra 1700-tallet og fremover, og hvordan denne offentligheten i løpet av det 20. århundret ble avløst av et konsumerende publikum av overveiende ikke-politiske massemedier.

Især med inntoget av fjernsynet undergravde kommersielle hensyn offentlighetens potensial for opplysning, meningsutveksling og kritikk av myndighetene og den politisk-økonomiske makten.

Habermas betegnet denne avpolitiseringen av offentlighetens arenaer og medier for en «reføydalisering», der bestemte interesser befestet sin maktposisjon snarere enn å få den eksponert for kritikk.

Studentopprøret i 1968

Habermas var en sentral figur under studentopprøret i 1968, som fikk særlig høy temperatur som et oppgjør mellom generasjonene i Tyskland, men hans posisjon var preget av tvisyn.

Habermas fikk kritikk fra de marxistisk og maoistisk orienterte studentene for å ta i bruk begrepet «venstrefascisme», noe Habermas gjorde fordi han ville advare mot tendensene til voldsromantikk og manglende realisme hos studentene som gikk ut i massedemonstrasjoner og okkuperte forelesningssalene slik at undervisningen stanset opp.

Habermas fikk rett i sine advarsler i den forstand at en del av de mest radikale, antikapitalistiske studentene på 1970-tallet gikk inn i den venstreekstreme terrorgruppen Røde Arme Fraksjon. Flere av dem hadde studert filosofi i Frankfurt under Adorno. Gruppen utførte en rekke væpnede aksjoner mot representanter for den politiske og økonomiske eliten i Tyskland.

Teorien om kommunikativ handling

Etter en periode ved Max Planck-instituttet i Starnberg ga Habermas i 1981 ut sitt mest omfattende verk, Teorien om kommunikativ handling (Theorie des kommunikativen Handelns) i to bind. Verket befestet hans posisjon som en av de mest innflytelsesrike filosofene og samfunnsteoretikerne i sin generasjon, ved siden av franskmannen Michel Foucault (1926–1984).

Habermas utviklet en avansert tverrvitenskapelig teori om kjennetegnene ved den vestlige moderniteten frem til i dag, med særlig fokus på den historiske fremveksten av den «oksidentale (vestlige) rasjonalitet», inspirert av sosiologen Max Weber (1864–1920).

Habermas mener at samfunnsutviklingen i de ledende vestlige landene på mange måter har vært positiv og gitt muligheter for individuell frihet, meningsdannelse og politisk medinnflytelse. Samtidig har samfunnet blitt stadig mer differensiert og komplisert, med tendenser til oppsplitting i mange ulike sektorer og med fare for tap av identitet, mening og solidaritet.

Den språklige kommunikasjonen Habermas anser som helt sentral i det sosiale hverdagslivet, i «livsverdenen», fortrenges i økende grad av føringer fra økonomi og politikk. Penger og makt er historisk blitt rendyrket innen markedet og staten, men gjør seg i dagens samfunnsutvikling mer og mer gjeldende innenfor dagliglivet. Habermas kaller denne tendensen «systemets kolonisering av livsverdenen» og mener at den fører med seg en rekke sykdomstegn innen kultur, samfunn og individ.

Et samfunn som mer og mer styres – og forlanger at individene lar seg styre – av penger og makt, i stedet for forståelses- og enighetsorientert samtale, undergraver ifølge Habermas' kritiske analyse vilkårene for identitet, mening og solidaritet.

Privatisering og kommersialisering gjør at mellommenneskelige relasjoner blir mer instrumentelle og individene mer strategiske og opptatt av egen suksess i konkurransen med andre om fremgang og innflytelse, det vil si om knappe goder der noen blir vinnere og andre tapere. Solidariteten, som ifølge Habermas er limet i samfunnet, trues av disse utviklingstrekkene.

Rettsliggjøring

Den senere fasen av Habermas' enormt omfattende forfatterskap har vært preget av en dreining mot rettsteori og liberal politisk filosofi. Dreiningen har ført Habermas vekk fra hans opprinnelige interesse for Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Karl Marx og Sigmund Freud og nærmere Immanuel Kant og John Rawls (1921–2002), Habermas' samtidige amerikanske kollega.

Verket Faktisitet og gyldighet (Faktizität und Geltung), utgitt i 1992, demonstrerer hvor opptatt Habermas er blitt av den liberale rettsstatens kjennetegn og utfordringer, blant annet i form av tiltakende «rettsliggjøring» og byråkratisering.

Et liv i offentligheten

Tross det svært akademiske preget til Habermas' bøker har han helt siden unge dager deltatt meget aktivt i den offentlige debatten i Tyskland, især i de store avisene, for eksempel i den såkalte «Historikerstriden» midt på 1980-tallet. På karakteristisk vis vendte Habermas seg her mot tendensene han så i samtidens Tyskland til å relativisere (eller bent frem benekte) det særtyske ansvaret for jødeutryddelsen, forstått som en forbrytelse også nye generasjoner tyskere må forholde seg til.

Habermas' livshistorie og ståsted som tysker født sent på 1920-tallet har i sterk grad farget hans temaer og profil som ledende tysk-europeisk intellektuell i sin generasjon.

Tysklands integrasjon i det europeiske samarbeidet i EU og «vestbindingen» til USA og den liberale politiske idétradisjonen har siden 1990-tallet satt stadig sterkere preg på hans intervensjoner og standpunkter og lagt avstand til hans marxistiske tilbøyeligheter som ung Frankfurt-filosof.

Slik sett er han representativ for både sin egen og senere generasjoner. Når hans aktive karriere går mot slutten, kan man si at han har vært farget av epoken han har virket i, og virket inn på: moderniteten og troen på rasjonalitet, fremgang og fremskritt.

I lys av det 21. århundrets store utfordringer – grenser for økonomisk vekst, miljøødeleggelser og klimaendringer – fremstår Habermas som representant for en epoke som nå er ved sin avslutning, med et livsverk som i beskjeden grad peker fremover mot det post-industrielle og post-fossile samfunnet og dets utfordringer.

Den filosofiske, så vel som den politiske blindheten overfor krisene i forholdet mellom samfunnet og naturen – fremskrittstanken versus økologiske grenser for utvikling og vekst – samt insisteringen på en tradisjonell menneskesentrert etikk, markerer begrensningene til et forfatterskap som dels har speilet, dels intellektuelt preget det 20. århundret.

Bøker utgitt på norsk

  • Vitenskap som ideologi, 1969
  • Borgerlig offentlighet, 1971
  • Kommunikasjon, handling, moral og rett, 1999
  • Den nye offentlighetenstrukturendring og deliberativ politikk, 2023

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Eriksen, Erik Oddvar & Jarle Weigård: Kommunikativ handling og deliberativt demokrati: Jürgen Habermas' teori om politikk og samfunn, 1999
  • Hahn, Lewis Edwin, red.: Perspectives on Habermas, 2000
  • Eriksen, Trond Berg: Vestens store tenkere, 2002
  • White, Stephen K., red.: The Cambridge companion to Habermas, 1995

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg