Faktaboks

Karen Horney
Født
16. september 1885, Hamburg
Død
4. oktober 1952, New York
Karen Horney
.
Lisens: fri

Karen Horney var en tysk psykoanalytiker som kritiserte og videreutviklet Sigmund Freuds konsepter, først og fremst den såkalte instinktteorien. Hennes arbeid har vært ofte brukt i feministisk teori.

Utdanning

Karen Horney kom fra en norsk-tysk familie. Faren hennes, Berndt Henrik Wackels Danielsen, var en norsk sjøkaptein. Moren var en tjue år yngre tysk arkitektdatter.

I 1901 begynte Horney på studieforberedende skole i Hamburg, for å så begynne å studere medisin ved universitetet i Fribourg. Tre år senere giftet hun seg med Oskar Horney og flyttet til Berlin. I likhet med Helene Deutsch og Melanie Klein begynte hun å gå i analyse hos psykoanalytikeren Karl Abraham i 1909.

Opprør mot psykoanalysen

Horney kom fort i konflikt med den ortodokse psykoanalysen, siden hun holdt møter der alle konkurrerende grupper var velkomne – både freudianere, adlerianere og eksistensielt orienterte psykoanalytikere (representert ved blant andre Erich Fromm). Sympatisørene hennes inkluderte Ernst Simmel, Siegfried Bernfeld, og Wilhelm Reich. Hos Sigmund og Anna Freud derimot, ble hun dårligere mottatt.

Dette var også et resultat av at Horney kritiserte Freuds instinktteori. Ifølge Horney er det ikke konflikter mellom biologiske instinkter og omverden som forårsaker nevroser, slik Freud hevdet. Horney skrev at nevrosens opprinnelse er mangel på varme og omsorg i løpet av oppdragelsen. Med dette tok hun et stort steg fra natur til kultur som forklaringsmodell, og flyttet dermed noe av det teoretiske fokuset fra medfødte drifter til miljøets betydning.

Hun er også kjent for å ha satt Freuds begrep om penismisunnelse på hodet, da hun introduserte det motsvarende begrepet livmormisunnelse (engelsk: womb envy). Begge kjønnene er til tider misunnelige på det andre kjønnets fordeler, skriver Horney, men menn er grunnleggende mer misunnelige på kvinner, fordi disse kan føde barn. Mange feminister, som Luce Irigaray og Simone de Beauvoir har i ettertid bygget på Horneys refleksjoner rundt ulikheten mellom kjønnene.

Senere yrkesliv

Etter første verdenskrig jobbet Karen Horney i Det Psykoanalytiske Institutt i Berlin og begynte i analyse hos Hans Sachs. Senere flyttet hun til New York, ble medlem av Det Psykoanalytiske Instituttet og begynte på en serie svært populære forelesninger. De resulterte i hennes mest kjente bok, Vår tids nevrotiker, som i løpet av et tiår kom ut i over ti opplag.

Boken beskriver nevrotiske forsvarsmekanismer, som tvangspreget jakt på kjærlighet og makt. Disse mekanismene kommer, ifølge Horney, til uttrykk i ubevisste holdninger som «Hvis jeg har makt, kan ingen såre meg» eller det lignende «Hvis jeg ikke knytter meg til andre mennesker, kan ingen såre meg».

Etter en konflikt innad i Det Psykoanalytiske Instituttet i New York bestemte Horney og flere av hennes meningsfeller for å trekke seg ut, og forme sin egen organisasjon (Association for the Advancement of Psychoanalysis, AAP). På grunn av dette ble hun og elevene hennes ekskluderte fra Det Amerikanske Psykoanalytiske Selskap. Hun betalte en høy pris for å ikke være enig med Freud, og hennes karrièremuligheter snevret seg inn, selv om hun fortsatt hadde støtte hos Erich Fromm, Harry Stack Sullivan og en rekke kjente sosiologer, som Margaret Mead. Men etter noen år brøt også AAP sammen, da flere og flere av medlemmene sluttet.

Etter dette kanaliserte Horney energien sin inn i bokskriving. I hennes Neurosis and Human Growth skrev hun om forskjellen mellom vårt «egentlige jeg» og vårt «idealiserte jeg». Hun hevdet at våre ønsker om hvem vi burde være (eller hvem foreldrene våre mente vi burde være) kunne forhindre oss i å kjenne oss selv. Som eksempler på litterære skikkelser med denne typen jeg-splittelse tok hun Henrik Ibsens John Gabriel Borkman og Gustave Flauberts Madame Bovary.

Karen Horney døde av kreft i 1952. Hun er fortsatt en av de mest leste psykoanalytikerne i USA, og Vår tid nevrotiker er å finne på pensum for psykologistudenter verden over.

Hovedverker

  • The Neurotic Personality of Our Time (1937, norsk oversettelse av Kari Johanne Dalen: Vår tids nevrotiker, 1967)
  • New Ways in Psychoanalysis (1939)
  • Our Inner Conflicts (1945)
  • Neurosis and Human Growth (1950)
  • Feminine Psychology (1967)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Quinn, Susan (1987). A Mind of Her Own: The Life of Karen Horney, Summit Books, New York.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg