Lev Landau

Landau var i perioden 1932–1937 sjef for den teoretiske avdelingen ved Ukraina fysisk-tekniske institutt i Kharkiv og fra 1937 sjef for den teoretiske avdeling ved Institutt for fysiske problemer under Vitenskapsakademiet i Moskva. Samtidig var han professor ved universitetene i Kharkiv og Moskva.

I 1938 ble han i forbindelse med utrenskning av jøder arrestert og satt et år i fengsel. Han ble løslatt etter at en annen av de ledende fysikerne i Sovjetunionen, Pjotr Kapitsa, personlig protesterte overfor Stalin. Senere fikk han tre ganger Stalinprisen.

I 1962 sluttet hans vitenskapelige karriere da han ble hardt såret i en bilulykke. Samme år fikk han Nobelprisen i fysikk.

Landau arbeidet vesentlig med problemer innen lavtemperaturfysikk, med kondensert materie, det vil si flytende helium og andre gasser som først kondenseres nær det absolutte nullpunkt.

Allerede i 1930 fremsatte han en teori for diamagnetisme i metaller som ga en forklaring på endringer i magnetisk susceptibilitet ved lave temperaturer. I senere arbeider utviklet han teorien for superfluiditet, som han fikk Nobelprisen for.

Han bidro også med en rekke arbeider innen elementærpartikkelfysikk og kvanteelektrodynamikk.

Sammen med Evgenij Lifsjits utgav han en omfattende og meget anerkjent serie med lærebøker i teoretisk fysikk.

• fysikk
• teoretisk fysikk
• superfluiditet

• Nobelstiftelsens nettsider om Lev Davidovitsj Landau
• Nasjonnalbiblioteket: Hva er relativitet? av L. Landau og G. B. Rumer