Simon van der Meer var en nederlandsk ingeniør. Han spilte en viktig rolle i utviklingen av partikkelstrålene ved partikkelfysikklaboratoriet CERN, der en i 1983 for første gang påviste påviste kraftformidlingsbosonene W og Z (se elektrosvak teori). Sammen med den italienske fysikeren Carlo Rubbia fikk van der Meer i 1984 Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av W og Z.
Simon van der Meer arbeidde ved Philips forskningslaboratorium 1952–1956, og var deretter overingeniør ved CERN, Sveits. I 1968 utvikla han såkalt stokastisk kjøling, som er en teknikk som går ut på å få mest mulig homogene partikkelstråler, det vil si at partiklene i strålen har mest mulig ensarta energi og retning. Metoden har hatt avgjørende betydning for eksperimentene ved CERN, og i 1983 kunne en første gang påvise kraftformidlingsbosonene W og Z. Disse partiklene kalles noen ganger «tungt lys», fordi de spiller samme rolle i svak vekselvirkning som fotonet (lyskvantet) spiller i elektromagnetisk vekselvirkning.
Kommentarer (2)
skrev Håvard Helstrup
svarte Kjell-Olav Hovde
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.