Faktaboks

Per Nørgård
Født
13. juli 1932, Gentofte
Per Nørgård
Per Nørgård
Av .

Utvalgte verk

1954

Aftonland (tekst av Pär Lagerkvist)

1955

Symfoni nr. 1, «Sinfonia Austera»

1956

Sångar från Aftonland (tekst av Pär Lagerkvist)

1957

Pianosonate nr. 2

1958

Konstellationer

1959-61

Fragment I-VI

1962

Dommen (libretto av Bent Nørgård)

1963

Labyrinten (libretto av Bent Nørgård)

1964

Prisme (tekst av Jørgen Sonne)

1965

Den unge mand skal giftes

1965

Babel, musikalsk scenespil for mennesker

1967

Iris

1967

Luna

1968

Rejse ind i den gyldne skærm

1970

Symfoni nr. 2

1972

Gilgamesh

1975

Symfoni nr. 3

1977

Twilight

1979

Siddharta (libretto av Ole Sarvig)

1980

Wie ein Kind (tekster av Adolf Wölfli og Rainer-Marie Rilke)

1981

Symfoni nr. 4

1982

Det guddommelige tivoli (libretto av Per Nørgård, fritt etter Adolf Wölfli)

1983

I Ching

1985

Cellokonsert nr. 1, «Between»

1986

Bratsjkonsert nr. 1, «Remembering Child»

1987

Fiolinkonsert nr. 1, «Helle Nacht»

1990

Symfoni nr. 5

1995

Pianokonsert nr. 1, «In due tempi»

1996

Nuit des hommes (libretto med tekster av Guillaume Apollinaire)

1997

Bach to the Future

2000

Symfoni nr. 6, «Når alt kommer til alt»

2001

Strykekvartett nr. 9, «Ind i kilden»

2003

Harpekonsert nr. 2, «Gennem torne»

2007

Symfoni nr. 7

2011

Symfoni nr. 8

Per Nørgård er en dansk komponist, og en av de mest sentrale skikkelsene innenfor den nordiske samtidsmusikken.

Han står frem som en svært produktiv og mangfoldig komponist, men er nok mest kjent for sin symfoniske og musikkdramatiske produksjon, samt en særegen musikalsk stil basert på den såkalte «uendelighetsrekken».

Musikken

Nørgårds musikk kjennetegnes på 1950-tallet av det han kalte «det nordiske sinds univers». Han lanserte begrepet i en debatt med Karl-Birger Blomdahl i 1956, og mente med det at man i møte med de nye moderne sentraleuropeiske strømningene ikke måtte glemme sine nordiske røtter. Nørgård var på denne tiden først og fremst påvirket av sin lærer Vagn Holmboe og hans metamorfoseprinsipp, men var også sterkt inspirert av Carl Nielsen og Jean Sibelius. Sentralt her står hans første symfoni, Sinfonia Austera (1953).

Nørgård begynte likevel å orientere seg mot mer moderne teknikker på 1960-tallet. I flere verk prøvde han ut metoder inspirert av serielle og aleatoriske prosedyrer, og det er her utviklingen av uendelighetsrekkene begynner. Han komponerte også musikkdramatiske verk hvor han benytter seg av elektronikk og collage.

Uendelighetsrekken og hierarkisk musikk (1966–1980)

På slutten av 1960-tallet og gjennom 1970-tallet er det først og fremst uendelighetsrekken som ligger til grunn for Nørgårds musikk. Uendelighetsrekken er en melodisk linje som kan sies å være en hybrid mellom metamorfoseteknikk og seriell tankegang, for det er på forhånd fastsatte regler som bestemmer hvordan det første intervallet i rekken skal projiseres ut til nye intervaller, som igjen danner grunnlaget for nye projiseringer og en potensielt uendelig utvikling og forvandling av rekken. Verk basert direkte på uendelighetsrekken er blant annet Rejse ind i den gyldne skærm (1968) og Symfoni nr. 2 (1970).

En av uendelighetsrekkens karakteristika er at den har fraktale egenskaper, noe han utnytter eksplisitt for første gang i andre sats av Rejse ind i den gyldne skærm. Her spiller alle instrumentene på forskjellige «bølgelengder» av den samme rekken. Eksempelvis spiller fløytene originalrekken i åttendedeler, mens oboene spiller hver fjerde tone av den, noe som danner en helt lik, men forstørret og transponert versjon. Resultatet er et klanglig fraktal, eller, som Nørgård selv uttrykte det, «et konstant drejende kaleidoskop», hvor lytteren kan «følge den ene, den anden, et par stemmer, eller omfatte hele billedet».

Den «tilhørerfrihed» han legger opp til her er ikke bare et artikulert alternativ til John Cages musikalske frihetsforsøk, men også det første klare eksempel på det han senere skulle bli så opptatt av: interferens. Verket blir ikke mindre betydningsfullt av at det i første sats foregriper spektralmusikkens bruk av overtonerekker, og at det baseres på fraktalet flere år før Benoit Mandelbrot lanserte begrepet.

Uendelighetsrekken lå også til grunn for det Nørgård kalte «hierarkisk musikk», et begrep inspirert av Arthur Koestlers tanker om det hierarkiske og Johann Wolfgang von Goethes holisme. I den hierarkiske musikken ligger det noen grunnleggende musikalske prinsipper til grunn, uendelighetsrekkene og slektskapet Nørgård mente å finne til det gyldne snitt, samt overtonerekken og omvendingen av den til en undertonerekke. Disse prinsippene ligger i alt som skjer på det musikalske planet, men er samtidig også materialiseringer av, eller symboler på, kosmos. Viktige hierarkiske verk er operaen Gilgamesh (1972) og Symfoni nr. 3 (1975).

Møtet med Adolf Wölflis kunst (1980–1987)

På 1980-tallet skjer det et skifte i Nørgårds musikk. Han oppdaget Adolf Wölfli, en schizofren sveitsisk art brut-kunstner, og ble sterkt inspirert av hans arbeider. Nørgård forlater de strengere systemene og den holistisk-hierarkiske tankegangen, og går over til en friere kompositorisk stil.

Symfoni nr. 4 (1981) henter sine to satstitler direkte fra Wölflis kunst, hvor første sats peker mot idyllen med tittelen Indischer Roosengarten, og andre sats peker mot katastrofen gjennom tittelen Chineesische Hexensee. Idyll og katastrofe er også den overordnede tematikken i korverket Wie ein Kind (1980), med tekster av både Wölfli og Rainer-Maria Rilke. Det tilsynelatende idylliske i barnets verden, blant annet representert ved en vuggesang, forvrenges og avbrytes av forstyrrende skrik. Dikotomien mellom idyll og katastrofe har for mange blitt stående som et vesenstrekk ved Nørgårds musikk.

Mangfold (1985–)

Fra midten av 80-tallet og fremover utvikler Nørgård på sett og vis det han tidligere hadde gjort på nye måter. Han komponerer en rekke konserter, og fortsetter med det å utforske forholdet mellom individ og kollektiv som hans møte med Wölfli hadde ansporet ham til. Konsertformen gav ham også muligheten til å utvikle den hierarkiske musikkens idé om flere lag, men nå til en flerdimensjonalitet bestående av mer disparate elementer. I tillegg utviklet han uendelighetsrekken videre til det han kalte «tonesøer», et komplekst system basert på flere samtidige rekker. I fiolinkonserten Helle Nacht (1987) er alt dette tilstede, noe som gjør det til en milepæl i Nørgårds produksjon.

Andre fremtredende tendenser i hans musikk er det Jens Brincker kaller «det retrospektive», hvor Nørgård bruker eldre materiale om igjen på forskjellige måter, og hans forkjærlighet for titler, fortrinnsvis hentet fra naturen.

Nørgård om sin musikk

«Følsomheden er en revolutionær pligt», sa Nørgård i talen han holdt da han fikk Nordisk råds musikkpris i 1974. Her går han i rette med de som etterlyser musikkens forbindelse til «den sociale virkelighed». Musikken har, sier Nørgård, nettopp gjennom sin mangel på umiddelbar betydning muligheten til å uttrykke en dypere mening som går helt ned i den menneskelige psyke, og det blir derfor en kunstform med helt «konkrete ansatser til en dybtgående revolution af det sociale liv».

Sentralt her, og i hele Nørgårds kompositoriske virke, står begrepet interferens. Med interferens mener han et «mellemværende» som springer ut av to motsetninger, men som kommer til uttrykk som noe tredje i lytterens bevissthet. Nørgård legger til rette for dette gjennom alt fra brå skiftninger, samtidigheten av kontrasterende elementer, til differensen mellom forgrunn og bakgrunn eller overflate og bakenforliggende prinsipp.

I denne dialektiske tenkningen finner vi også noe av grunnen til at begrepsparene idyll og katastrofe, orden og kaos, rasjonalitet og irrasjonalitet, hierarki og åpenhet, yin og yang, struktur og frihet, og det forgangne og det fremtidige, ofte trekkes frem for å beskrive spenningsfeltet Nørgårds musikk opererer i.

Lytterens oppgave blir å bevege seg inn i dette spenningsfeltet og oppleve hvordan de forskjellige elementene interfererer. Hvis vi forholder oss ansvarlig overfor våre dype opplevelser gjennom å ta dem på alvor og tyde dem, ikke bare henvise dem til «gode erindringer», så vil vi få innblikk i hva et menneske er, «ikke i dets fysiske, men i dets totale psyko-fysiske udtryk». Det er slik musikken kan utvikle følsomheten og føre til stadig nye innsikter og oppdagelser om oss selv og verden omkring oss.

Karriere og meritter

Utdannelse

Nørgård tok privattimer i komposisjon med Vagn Holmboe fra han var 17 år gammel. I 1952–1955 studerte han på Det Kongelige Musikkonservatorium i København, hvor han fortsatte med Holmboe som komposisjonslærer, samt Finn Høffding i musikkteori og Herman D. Koppel i piano. I årene 1956–1957 studerte han med Nadia Boulanger i Paris.

Pedagogisk virksomhet

I 1958–1961 jobbet Nørgård på Det Fynske Musikkonservatorium i Odense, og fra 1960 til 1965 på Det Kongelige Musikkonservatorium i København. Han valgte å si opp sin stilling i København, og fikk jobb på Det Jyske Musikkonservatorium i Århus, en jobb han hadde fra 1965 til 1995. Nørgårds komposisjonsklasse må sies å være en de mest kjente i nordisk sammenheng, med studenter som blant andre Hans Abrahamsen, Bent Sørensen og Ole Buck.

Priser og utmerkelser

Nørgård har fått en rekke priser. Nevnes kan blant annet Lili Boulanger-prisen i 1957, Nordisk råds musikkpris for Gilgamesh i 1974, Léonie Sonnings musikkpris i 1996, Sibeliusprisen i 2006, og Ernst von Siemens musikkpris i 2016.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Beyer, Anders, red. (1996). The music of Per Nørgård: fourteen interpretative essays. Ashgate.
  • Hvidtfelt Nielsen, Svend. (1995). Virkeligheden fortæller mig altid flere historier: om Per Nørgårds verdenssyn og musik. Det fynske Musikkonservatorium.
  • Kullberg, Erling. (2003). Nye toner i Danmark: Dansk Musik og Musikdebat i 1960’erne. Århus Universitetsforlag.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg