Ludwig Mies van der Rohe

Uten formell utdannelse ble Mies van der Rohe i 1908 tilbudt stilling som assistent hos Peter Behrens, og arbeidet der en kort periode sammen med Walter Gropius og Le Corbusier. Her fikk han inngående kjennskap til Karl Friedrich Schinkels nyklassisisme, og påvirkningen fra denne hovedskikkelsen i tysk 1800-talls arkitektur er tydelig til stede i hans tidlige arbeider, slik som bidraget i konkurransen om Bismarckmonumentet i 1912. Også Behrens nyklassisistiske Haus Wiegand hadde sterk innflytelse på Mies, og var et av utgangspunktene for hans senere utvikling av de abstrakte former i funksjonalisme («Neues Bauen»). Gjennom sitt arbeid for den nederlandske Kröller-Müllerfamilien ble Mies også kjent med arbeidene til Hendrik Petrus Berlage. Mies ble særlig imponert over den konsekvent logiske konstruksjon i Berlages børsbygning i Amsterdam.

Mies deltok i arkitekt-sammenslutningen «Der Ring» og tegnet skyskraperprosjekter med glassfasader tidlig i 1920-årene. Han ble visepresident i Deutsches Werkbund og ble valgt som leder for boligutstillingen Weißenhof Siedlung i Stuttgart (1927). Her laget han utstillingsområdets reguleringsplan og inviterte fremtredende yngre kolleger til å tegne de enkelte hus. Selv tegnet han en tre-etasjes boligblokk med tolv boenheter, med bærende stålskjelett med utmurte yttervegger av betonghulstein, og med flyttbare innvendige lettvegger, slik at alle leilighetene var forskjellige (1927). Dette bygget var en viktig forløper for nye produksjonsmåter i boligbyggingen.

Med en serie idéprosjekter fra perioden 1919–1924 utviklet han sin nye holdning til arkitekturens grunnprinsipper. Prosjektet for et mursteinshus fra 1923 er således bygd på idéen om det åpne, uavsluttede rom, skapt av frittstående veggskiver som skyter ut i terrenget, og viser inspirasjonen fra villaene til Frank Lloyd Wright. Konseptet ble virkeliggjort i den tyske paviljongen på verdensutstillingen i Barcelona (1929, revet i 1930), som er blitt stående som et manifest for den moderne europeiske arkitekturen i mellomkrigstiden. Hovedpoenget var selve arkitekturen, med regelmessig plasserte søyler i rustfritt stål som bar et flatt tak, og hvor veggene dannet romsoner som overlappet hverandre; et banebrytende eksempel på fri plan og funksjonalisme.

Paviljongen ble i 1980-årene gjenoppbygd på samme sted, hvor den opprinnelige stod (innviet 1986). Til paviljongen og til det samtidige Tugendhat-huset i Brno i det daværende Tsjekkoslovakia, tegnet Mies også egne møbelserier, der han tok i bruk bøyde stålrørskonstruksjoner, en utforming som ble skoledannende for senere møbeldesignere.

Mies var rektor ved Bauhaus-skolen i årene 1930–1933. Han måtte forlate Tyskland i 1937, blant annet fordi nazistene betraktet hans stil som «ikke-tysk» og oppdragene etter hvert uteble. Han reiste til USA, der han ble introdusert av Frank Lloyd Wright og ble direktør for School of Architecture ved Illinois Institute of Technology i Chicago i årene 1938–1958. Hans betydning som lærer var stor, og han la særlig vekt på å utdanne arkitekter som kunne videreføre hans egne ideer og løsninger.

Hans arbeider etter andre verdenskrig viser en stadig større vilje til forenkling av bygningsvolumene, koblet med en fokusering på de konstruktive sammenføyningene. Hans ofte siterte utsagn «Less is more» og «God is in the details» er et uttrykk dette prinsippet. De best kjente eksemplene er Farnsworth House i Illinois (1945–1950), høyhusene Lake Shore Drive Apartments (1948–1951), Federal building (1959), IBM Plaza (1966) og utbyggingen av Illinois Institute of Technology, deriblant Crown Hall (1956), alle i Chicago, og Seagram Building i New York (1954–1958). Disse byggene er alle kjennetegnet av hans dyrkelse av den strenge og kubiske hovedform med store sammenhengende glassflater, kombinert med en detaljering som er forfinet henimot et nesten ornamentelt uttrykk.

Mies var blant dem som tok opp arven fra William Le Baron Jenney, særlig gjennom å dyrke kombinasjonen av arkitektens og ingeniørens kompetanse. Mies videreutviklet Jenneys repetitive prinsipp med etasjeskjelett av stål, som Mies kalte «klar konstruksjon» og understreket betydningen av detaljen som teknisk/formal «forklaring». Mies uttalte at «arkitektur er tidsånden overført til rommet» og «Å skape former ut fra oppgavens natur og med vår tids midler, det er vår oppgave». Christian Norberg-Schulz har påpekt at Mies tok sitt utgangspunkt i Schinkel, som søkte å åpne veien mot en arkitektur tilpasset industrialismens tidsalder.

Før sin død rakk han å gjøre ferdig det nye nasjonalmuseet i Berlin (1962–1968). Med sin enkle symmetriske planløsning, som peker tilbake til Schinkel, det utskytende taket som låner trekk fra Frank Lloyd Wright og en detaljering som uttrykker den logiske konstruksjonen, i Berlages ånd, sammenfatter museumsbygningen et livsverk som forankrer 1900-tallets modernisme i den historiske arkitekturtradisjonen.

I 1983 ble organisasjonen The Fundació Mies van der Rohe stiftet i Barcelona. Formålet er å fremme og å drive forskning om Mies' arbeider og The Modern movement. Blant oppgavene er opprettelsen og forvaltningen av en Europas mest fornemme priser for fremragende arkitektur, EUs Arkitekturpris – Mies van der Rohe Award. Prisen utdeles hvert annet år.

• arkitektur i Tyskland
• arkitektur i USA

• Fundació Mies van der Rohe

• Lambert, Phyllis, red.: Mies in America, 2001, isbn 0-8109-6728-6
• Mies van der Rohe: European works, 1986, isbn 0-312-53214-8
• Riley, Terence & Barry Bergdoll: Mies in Berlin, 2001, isbn 0-8109-6216-0
• Schulze, Franz: Mies van der Rohe : a critical biography, 1985, isbn 0-226-74060-9
• Philip Johnson: Mies van der Rohe, New York 1947;
• Arne Korsmo og Chr. Norberg-Schulz: Mies van der Rohe, «Byggekunst» 1952 ss. 85–91.
• Chr. Norberg-Schulz: Samtaler med Mies van der Rohe, «Byggekunst» 1953 ss. 169–74;
• CNS: Husbygging med stålskjelett, «Byggekunst» 1956 ss. 65–69;
• CNS: Mies van der Rohes klassisisme, «Byggekunst» 1959, tillegget s. 27–28.
• Peter Blake: Mies van der Rohe, Harmondsworth 1960;
• Ulf Lyngar: Om romsystem eller arkitektur i ruiner? «Byggekunst» 1981 ss. 182–85;
• CNS: Glemt Mies, «Byggekunst» 1963 ss. 147–48.
• Dessuten: Oversikt i «Byggekunst» 1966 ss. 170–81, og 1969 ss. 24–27.
• Davis Spaeth: Mies van der Rohe, New York 1985
• Claire Zimmerman: Mies van der Rohe, Køln 2015