Faktaboks

Asbjørn Sunde

Asbjørn Edvin Sunde

dekknavn Osvald og Knut

Født
12. desember 1909, Rørvik i Vikna, Nord-Trøndelag
Død
23. april 1985, Oslo
Virke
Sjømann, motstandsmann og spion
Familie

Foreldre: Skomaker og fisker Anton Sunde, Nord-Fosen (1876–1943) og Emma Sørensen, Balsfjord (1881–1920).

Gift i 1931 med Astrid Kristine Nilsen (1912–1983), datter av fyrbøter Peter Severin Nilsen (1879–1943) og Anne Mathilde Fredriksen (1883–1949).

Asbjørn Sunde
/NTB Scanpix.
Etterlysning

Asbjørn Sunde og Johan Peter Bruun ble etterlyst av Gestapo. Bildet viser etterlysningsplakaten, med to bilder av Sunde til venstre og ett bilde av Bruun til høyre, som lokket med en dusør på hele 100 000 kroner for opplysninger som resulterte i pågripelse.

Om de to motstandsmennene står følgende:

«Sjømann og løsarbeider Asbjørn Sunde er 32 år. Han er middels høy og har blondt hår som i det siste har vært farget svart. Han går under dekknavnet «Osvald» eller «Osvald Pettersen» og kan noe tysk. Gulltann på venstre side i overkjeven. Peter Bruun er 29 år, middels høy og var sist bosatt i Oslo, Trondheimsveien 34. Bruun går også under dekknavnet «Trond».»

Etterlysning
Av .
Asbjørn Sunde

Asbjørn Sunde mottar dommen på åtte års fengsel for spionasje fra en enstemmig lagmannsrett i Oslo Tinghus 3 juli. 1954. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Asbjørn Sunde
Av /NTB Scanpix ※.

Asbjørn Sunde var en norsk motstandsmann, kommunistisk politiker og sjømann. Han er mest kjent som leder for sabotasjeorganisasjonen Osvaldgruppa, som under andre verdenskrig utførte omkring 100 sabotasjeaksjoner mot det tyske okkupasjonsregimet.

Etter krigen deltok han i det interne partioppgjøret i Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1954 ble han dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen.

Bakgrunn

Sunde var født på Rørvik i Vikna. Han vokste opp i fattige kår som sønn av en skomaker og lokal arbeiderpartimann i KopervikKarmøy. Sundes mor døde av tuberkulose i 1920, og faren satt igjen med ansvar for sju barn. Faren var leder av Arbeiderpartiets lokallag i Kopervik i flere år, satt i kommunestyret og var ellers sterkt engasjert på venstrefløyen i arbeiderbevegelsen på Karmøy i mellomkrigstiden. Asbjørn Sunde videreførte hans radikale, sosialistiske engasjement.

16 år gammel dro han til sjøs, og året etter vervet han seg for seks års tjeneste ved Marinens sjømilitære korps i Horten, hvor han i 1929 tok styrmannssertifikat. Etter flere disiplinærovertredelser fikk Sunde avskjed på grått papir. Han fikk hyre på flere skip, men konflikter med skipsbefal ga han snart et renommé som bråkmaker og revolusjonær oppvigler, og i 1933 ble han svartelistet. Sunde ble værende i Horten hvor han to år tidligere hadde giftet seg.

Mellomkrigsårene

I 1932 ble han medlem av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Han var landsmøtedelegat i 1934 og tilhørte venstrefløyen i partiet. Som arbeidsledig i Horten engasjerte han seg sterkt i lokale sosialpolitiske saker. Fra 1933 og utover i 1930-årene var han medstifter av Horten Arbeideridrettslag, Horten forening for arbeidsløse, han var en aktiv støttespiller i fagopposisjonen, skribent i lokalpressen og i Arbeideren i Oslo. Etter valget i 1934 tok han initiativ til en protestaksjon i Horten kommunestyre mot fattiglovens regler om at arbeidsløse ikke kunne ha offentlige verv, og disse reglene ble opphevet i 1935.

Kamp mot fascismen

Sunde ble også sterkt involvert i arbeiderbevegelsens politiske og ideologiske kamp mot fascismen (se antifascisme), og på midten av 1930-tallet kom han i kontakt med representanter for Den kommunistiske sjømanns- og havnearbeiderunionen (ISH). Dette revolusjonære fagforbundet ble snart et subversivt verktøy for den sovjetiske etterretnings- og sikkerhetstjenesten, NKVD. Han kom i politiets søkelys i 1933/1934, da han var med og firte hakekorsflagg på tyske skip i norske havner, og da han i 1936 oppfordret frivillige til å delta i kampen mot fascismen i Spania.

Som en av de første norske spaniafrivillige vervet Sunde seg for å delta i den spanske borgerkrigen på republikkens side mot Francisco Francos styrker. I Spania var Sunde ambulansesjåfør, sabotør og partisan. Oppholdet i Spania varte fra januar 1937 og frem til avviklingen av de internasjonale brigadene sommeren 1938.

Wollweber-organisasjonen

Da Sunde returnerte fra Spania, flyttet han til Oslo sammen med hustruen Astrid og sønnen Rolf. Sammen med andre spaniakjempere ble Sunde trukket med i Ernst Wollwebers sabotasjeapparat, som etter sovjetisk initiativ ble etablert i 1936 med hovedkvarter i Oslo, rettet mot nazistatenes krigsforberedelser i skipsfarten. Denne organisasjonen var et hemmelig NKVD-styrt nettverk for sabotasje mot tysk og tyskvennlig skipsfart, og virksom i en rekke større havnebyer i Nordvest-Europa. Sunde, under dekknavnet «Osvald», overtok høsten 1938 ledelsen av den norske seksjonen, kalt Osvaldgruppa.

Fra 1939 arbeidet også organisasjonen med forberedelser til sprengningsaksjoner mot havner og jernbanelinjer i Norden. Med avslutningen av vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland 13. mars 1940 gikk organisasjonen i dvale.

Andre verdenskrig

Under det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 organiserte Sunde Wollwebers flukt fra Oslo, og om morgenen 10. april satte han sine folk i gang med å spre rykter om britisk flybombing. Sammen med en generell nervøsitet i byen utløste dette den såkalte panikkdagen, da tysk kontroll brøt sammen og gjorde det mulig for frivillige, også medlemmer av Osvaldgruppa, å melde seg ved mobiliseringsstedene utenfor byen. Deretter forsøkte Sunde å få Wollweber til Sovjetunionen, men dette mislyktes, og Wollweber ble arrestert av svensk politi. Asbjørn Sunde ble også tatt, men klarte å flykte.

Da instruksen om å reaktivisere Wollweber-organisasjonen og innlede krigen mot den tyske okkupasjonsmakten nådde Sunde i juli 1941, startet Sunde sin sabotasjekrig mot den tyske okkupasjonsmakten. Høsten 1941 disponerte han en kjerne på 5–6 sabotører – «spaniafarere» som han selv. To år senere hadde Sunde med god hjelp fra Norges Kommunistiske Parti (NKP) fått tidoblet antallet sabotører.

Sabotasjeaksjoner

Under Sundes ledelse foretok Osvaldgruppa totalt omkring 110 sabotasjeaksjoner og aksjonsforsøk med om lag 200 ulike deltakere, av dem falt 35 i kamp. Mest kjent er aksjonene mot Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate 21. august 1942, Oslo Arbeidskontor 20. april 1943, sprengningen av en tysk togtransport ved Mjøndalen 7. august samme år, samt industrisabotasjen mot transformatorfabrikken Per Kure AS på Hasle i Oslo 30. mai 1944.

Mange aksjoner ble utført i samarbeid med andre aktører, som motstandsnettverket 2A i 1941–1942, den illegale politigruppen i 1942, den norske delen av britiske SOE i 1943, XU og Milorg i 1943–1944. Fra 1942 til 1944 samarbeidet han også med NKPs ledelse, og påtok seg vervet som partiets sabotasjeleder. På oppdrag fra politigruppen og Milorg utførte Osvaldgruppa sabotasje, likvidasjoner samt befrielse av arresterte motstandsfolk. Samarbeidet innbrakte penger, forsyninger og annen hjelp av betydning for det videre motstandsarbeidet.

Sundes betydning

Under Sundes ledelse var Osvaldgruppa en farlig motstander for Gestapo. Hans praktiske kunnskaper fra Spania, kombinert med erfaringene fra livet på sjøen og fra mellomkrigstidens fattigdom, gjorde ham til en fremragende militær ledertype, snarrådig og handlekraftig. Han lyktes mer enn andre motstandsledere i første del av krigen i å kombinere illegalitet med resultater og var en mester i å improvisere løsninger på vanskelige oppgaver. Særlig viste dette seg etter sprengningen av Statspolitiets lokaler i Oslo 21. august 1942, da det ble utlyst en belønning på 100 000 kroner for opplysninger om ham, og etter sprengningen av Oslo Arbeidskontor 20. april 1943, som innledet kampen mot Arbeidstjenesten.

Denne aksjonen og sprengningene av Øst- og Vestbanestasjonen i Oslo i 1942, i samband med innsettingen av Vidkun Quisling som ministerpresident, viser Sundes blikk for sabotasjens politiske betydning. Under hans ledelse utførte organisasjonen samordnede jernbanesprengninger på flere steder samtidig, halvannet år før Milorg var i stand til noe lignende. Da tyske styrker angrep organisasjonens hovedkvarter på Sollia pensjonat 30. mai 1944, lyktes han i å bringe de fleste i sikkerhet.

Avvikling av sabotasjevirksomheten

Uenigheter mellom Sunde og NKP-ledelsen resulterte i et brudd med partiet våren 1944, da partiets generalsekretær Peder Furubotn krevde å overta ledelsen av sabotasjen.

I juni samme år mottok Sunde en instruks fra NKVD om å innstille sabotasjevirksomheten og avvikle sin organisasjon. Den oppgaven utførte han i løpet av høsten samme år, men avleggere som Saborg i Vestfold, Sab i Bergen og Stavanger og Pellegruppa i Oslo fortsatte sin virksomhet helt til årsskiftet 1944–1945, da det meste av deres aktivitet ble revet opp. Tidlig i 1945 reiste Sunde til Stockholm for å avlegge rapport til sin oppdragsgiver ved den sovjetiske legasjonen. Fra februar og frem til frigjøringen i mai, levde han i dekning hos en familie ved Eina på Hadeland.

De første etterkrigsårene

Etter frigjøringen holdt Sunde flere foredrag om sin motstandskamp, og i november 1947 utkom hans personlige beretning Menn i mørket. Den ble en bestselger, og han ble invitert til slottet på audiens hos kong Haakon på lanseringsdatoen for bokutgivelsen. Verken Sunde eller de andre medlemmene av Osvaldgruppa mottok noen utmerkelser fra norske myndigheter etter krigen. I en seremoni ved den sovjetiske ambassaden noen uker etter bokutgivelsen fikk han overrakt den sovjetiske frihetsmedaljen.

Sunde opprettholdt kontakt med en rekke fremstående kommunister, men var selv ikke medlem av NKP. Fra slutten av 1940-årene ble de fleste av de tidligere sabotørene overvåket. Høsten 1949 engasjerte han seg i oppgjøret mot partiets generalsekretær Peder Furubotn, og Sunde deltok personlig med å kaste sekretariatsmedlemmene som var lojale mot Furubotn ut av partikontoret.

Spiondommen

Etter frigjøringen hadde Sunde kontakt med flere diplomater ved den sovjetiske ambassaden, hvorav flere representanter for sovjetisk etterretning. Norske justismyndigheter var også kjent med Sundes forbindelser til sovjetiske hemmelige tjenester under krigen, og Sundes henvendelse i mars 1949 til sjefen for Politiets overvåkingstjeneste (POT), Asbjørn Bryhn, bidro neppe til å redusere myndighetens oppfatninger av Sunde som en trussel mot rikets sikkerhet. I flere år drev POT en intens spaningsvirksomhet mot Sunde, men det var først på nyåret i 1954 at Bryhn fikk klarsignal fra riksadvokaten og justisministeren til å foreta pågripelse.

Sunde ble arrestert 29. januar 1954 sammen med sin medhjelper, sersjanten Erling Nordby, og siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Foruten overlevering av hemmeligstemplede dokumenter om den militære beredskapen i Oslo, inneholdt tiltalen mot Sunde også anklager om verving av andre nordmenn til ulovlig etterretningsvirksomhet og dokumentforfalskning med henblikk på produksjon av falske identitetspapirer. I dommen fra Eidsivating lagmannsrett, som forelå 3. juli 1954, ble Sunde kjent skyldig etter tiltalen og idømt en fengselsstraff på åtte år som også ble stående etter påfølgende ankebehandling i Høyesterett.

Selv om Sunde i etterkrigstiden hadde forbindelser med sovjetiske privatpersoner og hjalp tjenestemenn i Oslo med ulike problemer, har det i ettertid vist seg at han for egen del brukte sine kontakter som ledd i forberedelse av en ny sabotasjeorganisasjon i tilfelle krig mellom USA og Sovjetunionen, hvor han antok at Norge ville bli okkupert av USA. Men han var ingen ukritisk sovjettilhenger.

Etter løslatelsen

Sunde slapp ut i juni 1959 etter å ha sonet to tredjedeler av fengselsdommen. Hans radikale ståsted forble uendret gjennom hele 1960-tallet, men spiondommen resulterte i at NKP-ledelsen motsatte seg å godkjenne Sundes søknad om medlemskap i partiet. Sunde var likevel politisk aktiv i det lokale NKP-laget «Østkanten». I striden som oppstod omkring veivalget mellom det sovjetiske og det kinesiske kommunistpartiet, fulgte Sunde flertallet av medlemmene i det lokale partilaget som pekte mot Kina. På 1970-tallet engasjerte han seg for det venstreradikale solidaritetsarbeidet som søkte oppslutning for en større politisk mobilisering mot Franco-diktaturet i Spania.

Utgivelser

  • Menn i mørket, 1947

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Roy (1992): Asbjørn Bryhn: Sin egen fiende.
  • Borgersrud, Lars (1995): Wollweber-organisasjonen i Norge, doktoravhandling.
  • Borgersrud, Lars (1999): Nødvendig innsats: Sabotørene som skapte den aktive motstanden. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Borgersrud, Lars (2002): Fiendebilde Wollweber.
  • Borgersrud, Lars: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2).
  • Conradi, Morten og Skjeseth, Alf (2015): Osvald: Storsabotøren Asbjørn Sunde. Oslo: Spartacus.
  • Moland, Arnfinn og Kraglund, Ivar (1987): Hjemmefront, bind 6 i Norge i krig.
  • Rolfsen, Wilhelm Münter (1946): Usynlige veier.
  • Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. Oslo: Spartacus, 2009 (Originalutgave: Dreyer 1947).
  • Ulateig, Egil (1989): Raud krigar, raud spion. Oslo: Samlaget.
  • Ustvedt, Yngvar (1975): Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Faktaboks

Asbjørn Sunde
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036888000617

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg