Faktaboks

Dmitrij Sjostakovitsj

Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj

russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович

Uttale
sjostakˈovitsj
Født
25. september 1906, St. Petersburg, Russland
Død
9. august 1975, Moskva, Sovjetunionen (nå Russland)
Dmitrij Sjostakovitsj, 1972
Dmitrij Sjostakovitsj, 1972
Av /Getty Images.

Dmitrij Sjostakovitsj var en russisk komponist. Han var også kjent som en fremragende pianist.

Sjostakovitsj var særdeles produktiv og allsidig. Han regnes som den største symfonikeren i det 20. århundret. I tillegg til sine 15 symfonier og seks solokonserter, komponerte han kammermusikk, piano- og vokalmusikk, scenemusikk og filmmusikk. Sjostakovitsjs liv og virke utfoldet seg innenfor Sovjetunionens politiske rammer. Dette kom til å prege både hans musikk og hans kunstneriske virksomhet i videre forstand.

Sjostakovitsjs tonespråk befinner seg hovedsakelig innenfor en tradisjonell dur-/molltonalitet, selv om han også har musikk der tonalitetens grenser tøyes. Som helhet byr musikken hans på et emosjonelt mangfold, som formidler både det dypt tragiske og intenst dramatiske, det sarkastiske og parodiske, det lette og muntre. Sjostakovitsjs musikk har etter hans død beholdt sin plass på det internasjonale konsertrepertoaret.

Barndom og studieår

Dmitrij Sjostakovitsj
Dmitrij Sjostakovitsj
Av /Getty Images.

Dmitrij Sjostakovitsj ble født i St. Petersburg 25. september 1906. På farssiden hadde familien polske røtter, på morssiden stammet familien fra Øst-Sibir. Hans mor, Sofia Vasiljevna Kokoulin, og faren, Dmitrij Boleslavovitsj Sjostakovitsj, møtte hverandre da hun studerte klaver ved konservatoriet i St. Petersburg og han histologi på universitetet i samme by. Faren var også kjent som en dyktig amatørsanger.

Foreldrene giftet seg i 1903. De fikk etter hvert tre barn: Marija, Dmitrij og Zoja. I årene før revolusjonen var familien velstående, og i barndomshjemmet ble det lagt stor vekt på intellektuelle og kulturelle aktiviteter. Moren, faren og den eldste datteren Marija, som spilte piano, musiserte gjerne både sammen og hver for seg.

Fra barndommen av fikk Dmitrij særlig sansen for vokalmusikk og opera. Først i 1915, da han var ni år, fikk moren overtalt ham til å ta imot pianoundervisning. Til gjengjeld gikk utviklingen av de instrumentale ferdighetene svært raskt. Gutten hadde absolutt gehør, og det sies at han etter bare en måned kunne spille enkle stykker av Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart. I 1915 ble han også tatt opp på Ignatij Gljassers private musikkskole, og to år etter hadde han tilegnet seg hele Johann Sebastian Bachs Das wohltemperierte Klavier.

Sjostakovitsj hadde på dette tidspunktet også skrevet flere komposisjoner, uten at noen fattet særlig interesse for akkurat denne aktiviteten. I 1919 ble noen av stykkene lagt fram for den betydningsfulle komponisten Aleksandr Glazunov. Dette førte til at Sjostakovitsj, som 13-åring, ble tatt opp på konservatoriet i St. Petersburg. Studiene omfattet piano, musikalsk form, tradisjonelle komposisjonsteknikker og orkestrering. Han fikk også undervisning i musikkhistorie, og på slutten av studietiden tok han timer i fiolin og dirigering.

Sjostakovitsjs opus nr. 1 var en Scherzo for orkester, skrevet i 1919, i første semester på konservatoriet. Stykket har rytmiske trekk som også kan gjenkjennes i komponistens senere verker, men det er som helhet romantisk preget med en eleganse som gir assosiasjoner til Felix Mendelssohn-Bartholdy. Orkesterverket Tema med variasjoner (1921–1922) er et tradisjonelt oppbygd variasjonsverk, som både i karakter og variasjonsteknikk kan føre tankene til Johannes Brahms' store verker innenfor samme sjanger og samme toneart. Fra de tidlige årene stammer også de populære pianostykkene Tre fantastiske danser (1922).

I sine første år på konservatoriet hadde Sjostakovitsj begynt å sette seg inn i de nyeste verkene av Paul Hindemith, Béla Bartók og Ernst Křenek. Disse studiene kom til å påvirke den videre utviklingen av hans egen musikalske stil.

Sjostakovitsj avsluttet sine musikkstudier i 1925, 19 år gammel.

Komponist i Sovjetunionen

Prokofjev, Sjostakovitsj og Khatsjaturjan, 1945
Tre av Sovjetunionens fremste komponister: Sergej Prokofjev, Dmitrij Sjostakovitsj og Aram Khatsjaturjan, fotografert i 1945.
Prokofjev, Sjostakovitsj og Khatsjaturjan, 1945
Av /Getty Images.

Etter avlagt eksamen på konservatoriet startet Sjostakovitsj for fullt sin karriere som pianist og komponist. Som pianist mottok han i 1927 diplom for sin deltakelse i den første internasjonale Chopin-konkurransen i Warszawa. Han underviste ellers ved konservatoriet i Leningrad (St. Petersburg) i perioden 1937–1941, og i perioden 1943–1949 var han professor ved konservatoriet i Moskva.

Sjostakovitsjs kunstneriske karriere er nært knyttet til Sovjetunionens politiske og kulturelle utvikling. Han hadde startet sine konservatoriestudier to år etter den russiske revolusjonen, og på det tidspunktet hadde det nye regimet allerede iverksatt kontroll og omlegging av undervisnings- og utdanningssystemet etter kommunistpartiets ideologi. Utover på 1920-tallet, da Sjostakovitsj for alvor sto fram som komponist, startet også en ensrettingsprosess av kunst- og kulturlivet i samfunnet utenfor de etablerte institusjonene. Sovjetunionen, som ble opprettet i 1922, eksisterte fram til 1991. Hele Sjostakovitsjs musikalske virksomhet utfoldet seg dermed innenfor rammene til et totalitært regime som så det som sin oppgave å også kontrollere kunsten.

Grunnleggende posisjoner i utviklingen av det sovjetiske musikklivet kan illustreres gjennom motsetningene mellom to kunstnerorganisasjoner i første del av 1920-tallet. På den ene siden sto den relativt liberale og vestligorienterte Foreningen for samtidskunst (ASM). Denne var knyttet til den musikalske modernismen og hadde mye til felles med vestlige organisasjoner for ny musikk som vokste fram i disse årene. På den andre siden sto Den russiske forening for proletarmusikere (RAPM), med røtter i Proletkult. Denne organisasjonen fordømte det dekadente borgerskapets ideologi, slik den kom til uttrykk både gjennom konserttradisjon og modernistiske tendenser. De mente at allsangen og massesangen skulle danne grunnlag for proletariatets musikk.

Konfliktlinjene kom dermed til å gå mellom musikk på musikkens egne, internasjonalt orienterte premisser og agiterende, politisk forherligende musikk som også var folkelig og allment tilgjengelig. Etter hvert oppsto «formalisme» som en nedsettende betegnelse. Uttrykket sto for musikk som var preget av «form uten innhold». Dette kunne gjelde instrumentalmusikk uten tekst eller et klart program, men i særlig grad gjaldt det musikk som ble oppfattet som eksperimentell, vanskelig tilgjengelig og fremmed for folk flest. Etter hvert ble det å være assosiert med «formalisme» farlig for en komponist. I Moskvaprosessenes tid kunne denne type «folkefiendtlighet» resultere i dødsstraff.

Sjostakovitsj fikk et alvorlig møte med stalinregimets kritikk i forbindelse med en framføring av hans opera Lady Macbeth fra Mtsensk (1930–1932/1934) i 1936. Josef Stalin var til stede på forestillingen, og det kom en svært negativ og fordømmende kritikk i avisen Pravda, under tittelen Kaos istedenfor musikk. Her trekkes både det «uforståelige» og «kaotiske» tonespråket og verkets angivelig umoralske innhold fram som forkastelig. Avisinnlegget regnes som et av de tidligste eksemplene på sovjetstatens autoritære inngripen i den kunstneriske utfoldelsen – det er hevdet at det var Stalin selv som sto bak. I kjølvannet av denne hendelsen ble fremføring av komponistens symfoni nr. 4 forbudt. Etter dette ga Sjostakovitsj sin nye, 5. symfoni undertittelen En sovjetisk musikers svar på berettiget kritikk.

Under andre verdenskrig mottok Sjostakovitsj Stalinprisen to ganger, både for sin klaverkvintett i 1941 og for sin 7. symfoni (Leningrad-symfonien) i 1942. I 1946 fikk han også prisen for sin klavertrio. Han ble i disse årene høyt vurdert som både patriot og som en verdig kulturrepresentant for Sovjetunionen.

På tross av sine statlige æresbevisninger ble Sjostakovitsj også utsatt for nok et alvorlig angrep i tiden like etter andre verdenskrig. Andrej Zjdanov var blitt utnevnt til å lede utrenskninger av blant annet kunstnere som ikke fulgte partiets ideologi på en klar nok måte. Både Sjostakovitsj og kjente komponister som Sergej Prokofjev, Aram Khatsjaturjan og Dmitrij Kabalevskij fikk hard medfart, og flere av Sjostakovitsjs komposisjoner ble innlemmet i en liste over «forbudte verker». Sjostakovitsj var kommet i en situasjon der han ikke bare var fordømt som komponist, han sto i reell dødsfare. Han beholdt likevel livet og forble strengt regimetro fram til Stalins død i 1953. Etter dette fortsatte han komposisjonsvirksomheten innenfor friere kunstneriske rammer, og tidligere «forbudte» verker var igjen å finne på konsertrepertoaret.

I 1960 ble Sjostakovitsj medlem av det sovjetiske kommunistpartiet. Den direkte foranledningen var at Stalins etterfølger Nikita Krusjtsjov ønsket å bedre forholdet mellom sovjetledelsen og unionens kunstnere og intelligentsia. I denne forbindelse ble Sjostakovitsj ønsket som leder for republikkens statlige komponistforening. For at så kunne skje, måtte han være registrert som medlem av partiet.

Musikken

Symfoniene

I Sjostakovitsjs musikalske produksjon står symfoniene i en særstilling. Han løfter Gustav Mahler-tradisjonen inn i modernismens tidsalder og videreutvikler en tradisjonelt sett betydningsfull musikalsk form i en tid da denne formen er i ferd med å miste sin posisjon. Sjostakovitsj kom til å komponere 15 symfonier. Den siste ble skrevet i 1971, som siste verk i en rekke som spenner over nesten 50 år.

Symfoni nr. 1, skrevet i de siste studieårene 1924–1925, ble uroppført i 1926. Verket ble en stor suksess både nasjonalt og internasjonalt. Etter suksessen med 1. symfoni kom symfoni nr. 2, Hyllest til oktober (1927), og nr. 3, Første mai (1929), to såkalte korsymfonier. Hvert verk avsluttes med en korsats basert på tekster som støtter opp om den russiske revolusjonens ideer. Symfoni nr. 4 ble skrevet i 1935–1936, i tiden for de såkalte Moskvaprosessene. Sjostakovitsj betegnet selv symfoniene 2–4 som sine «revolusjonssymfonier».

Nr. 5 ble skrevet i 1937, fremdeles under de politiske utrenskningsprosessene og like etter kritikken av Lady Macbeth. Symfonien fikk som nevnt undertittelen En sovjetisk kunstners svar på berettiget kritikk.

Etter symfoni nr. 6 i 1939 kom det Sjostakovitsj betegnet som «krigssymfoniene» 7–9. Her inngår den såkalte Leningrad-symfonien, som sammen med nr. 5 er blant de mest spilte i dag.

Symfoni nr. 10 ble etterfulgt av symfonier som minnes historiske hendelser: nr. 11, Året 1905 (1957), nr. 12, Året 1917 (1961), og nr. 13, Babij Jar (1962). Den sistnevnte har også vokal basstemme og kor.

Symfoni nr. 14 er skrevet for sopran, bass, strykeorkester og slagverk til tekster av Federico García Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher og Rainer Maria Rilke. Disse tekstene er heller uttrykk for allmennmenneskelig erkjennelse enn for politikk og historie.

Sjostakovitsjs siste symfoni, nr. 15, ble uroppført i 1972 under ledelse av komponistens sønn Maksim Sjostakovitsj.

En stor del av Sjostakovitsjs symfonier er programmatiske. På den måten tilføres musikken et ekstramusikalsk innhold, noe som i seg selv er i tråd med sovjetmyndighetenes antiformalistiske påbud. Musikken er utpreget tonal, men til tider beveger den seg i den tradisjonelle dur-/molltonalitetens yttergrenser. Som i svært mye av Sjostakovitsjs musikk settes gjerne det dypt følelsesladede opp mot det humoristiske og satiriske, og lange linjer veksler med partier med sterkt rytmiske preg.

Annen symfonisk musikk, solokonserter og jazzbesetning

Sjostakovitsj diskuterer sin cellokonsert med cellist Mstislav Rostropovich og dirigent Gennady Rozhdestevensky. Leningrad symfoniorkester før en konsert i London, 21. september 1960.
/Getty Images.

I tillegg til sine tidlige orkesterverker skrev Sjostakovitsj også annen symfonisk musikk enn de 15 symfoniene. Hans Festoverture (1954) hører med blant disse, også verker som Overture over russiske og kirgisiske folketemaer (1963) og det symfoniske diktet Oktober (1967)

Sjostakovitsj skrev til sammen seks solokonserter, to for hver av instrumentene piano, cello og fiolin. Pianokonsert nr. 1 (1933) er skrevet for piano, trompet og strykere. Verket har klare neoklassisistiske trekk, og trompetstemmen har sammen med pianoet en solistisk funksjon. Komponisten var selv pianosolist ved førstegangsfremførelsen. Pianokonsert nr. 2 i F-dur (1957), med sine livsglade yttersatser og uttrykksfulle mellomsats, ble skrevet til sønnen Maksim som gave til 19-årsdagen.

Cellokonsert nr. 1 (1959) er kjent for å ha en særdeles krevende cellostemme. Sjostakovitsj sa selv at Prokofjevs Sinfonia Concertante hadde gitt ham impulser til verket. Her, som i flere andre av sine verker, vever han inn motiver basert på tonenavn knyttet til hans eget navn: D, Ess, C, H (Dmitri SCHostakovitsch). Til cellokonsert nr. 2 (1966) hadde Sjostakovitsj flere versjoner og justeringer før han fikk den fasongen på verket som han ønsket. Begge cellokonsertene var skrevet for den russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Fiolinkonsert nr. 1 (1947–1948) ble skrevet i den tiden da sovjetregimet karakteriserte Sjostakovitsj og andre som representanter for «musikalsk formalisme og utilgjengelighet». Konserten ble først framført i 1955, to år etter Stalins død. Fiolinkonsert nr. 2 (1967) ble, slik som nr. 1, skrevet til fiolinisten David Ojstrakh. I Sjostakovitsjs konsertproduksjon kom dette til å bli den siste.

Sjostakovitsjs suiter for jazzorkester, nr. 1 (1934) og nr. 2 (1938), kom til å oppnå stor popularitet. Nr. 2 var skrevet for det nystartede, statlige jazzorkesteret i Moskva Radio. Musikken viser komponistens fortrolighet med samtidens populærmusikk og danseformer, samtidig som den demonstrerer sovjetregimets forsøk på å «kontrollere» tidens internasjonale jazzimpulser.

Kammermusikk, musikk for solo piano og vokalmusikk

I 1938 skrev Sjostakovitsj sin strykekvartett nr. 1, den første av til sammen 15 kvartetter. Sammen med de 15 symfoniene avspeiler disse verkene så vel komponistens samtid som hans kunstneriske utvikling. Som symfoniene viser også kvartettene hans velutviklede formsans, både i verkenes storform og i enkelsatsene. På mange måter viderefører Sjostakovitsjs kvartettproduksjon Ludwig van Beethovens sene strykekvartetter.

På 1920- og 1930-tallet hadde strykekvartetten, med sine røtter i wienerklassisismen, fått fornyet oppmerksomhet – ikke minst på festivalene for ny musikk som begynte å dukke opp i tiden etter første verdenskrig. Strykekvartetten ble oppfattet både som en klar motpol til det store orkesterapparatet og som en nær og intim musikkutøvelse som rettet seg mer mot enkeltmennesket enn mot de store massene. Strykekvartetten var ansett som en musikkform som krevde mye både av komponisten og lytteren.

I Sjostakovitsjs kvartettproduksjon kommer komponistens personlige erfaringer og indre opplevelser enda klarere til uttrykk enn i symfoniene. Den syvende kvartetten (1960) ble skrevet til minne om hans første kone, og de åtte som fulgte, er alle i større eller mindre grad preget av innadvendthet og kontemplasjon.

Den åttende kvartetten (også 1960) ble til etter inntrykk fra et besøk i Dresden, en by som fremdeles var sterkt preget av bombingen i 1944. I dette stykket benytter Sjostakovitsj en rekke sitater fra tidligere verker. I tillegg vever han inn også her motiver basert på D, Ess, C, H. Samlet gjør disse trekkene at kvartetten regnes som det mest selvbiografiske av Sjostakovitsjs verker.

Sjostakovitsj skrev også to pianotrioer. Nr. 2 (1944) er særlig kjent, både for sin emosjonelle dybde og sine referanser til jødisk musikk. Han skrev også tre sonater for strykeinstrument (cello, fiolin og bratsj) og piano.

Pianoproduksjonen omfatter blant annet to pianosonater, 24 preludier (1932–1933) og 24 preludier og fuger (1950–1951). Det sistnevnte verket er inspirert av Bachs Das Wohltemperierte Klavier og viser komponistens overlegne beherskelse av kontrapunktiske komposisjonsprosedyrer.

I Sjostakovitsjs vokalmusikk inngår både korverker og sanger for ulike solostemmer. En del av disse, særlig korverkene, har patriotiske tekster. Blant sangene for solostemme finnes det blant annet tekster av kjente forfattere, særlig russiske, og verker som Seks romanser med tekster av japanske diktere,for tenor og orkester (1928–1932), Fra jødisk folkepoesi (1948), for sopran, kontraalt, tenor og piano, og Spanske sanger, for (mezzo)sopran og piano (1956).

Scenemusikk og filmmusikk

Dmitrij Sjostakovitsj, 1929
Fra øvelser til Kleggen (The Gadfly), 1929. Sjostakovitsj ved pianoet. Ellers ser vi regissør Vsevolod Mejerhold (sittende), og Vladimir Majakovskij og Aleksandr Rodtsjenko, stående.
Dmitrij Sjostakovitsj, 1929
Av /Getty Images.

Sjostakovitsj skrev to operaer. Nesen (1927–1928), «en satirisk opera i tre akter», var basert på Nikolaj Gogols novelle med samme navn. Den populære Lady Macbeth fra Mtsensk (1930–1932, første revisjon i 1934) hadde som tittel og grunnlag en langnovelle skrevet av Nikolaj Leskov. Operaen framstiller et skjebnesvangert trekantdrama. Det var etter en forestilling på Bolsjojteatret i Moskva i januar 1936 at Pravda som nevnt lot sin sterkt fordømmende kritikk av verket komme på trykk. I årene 1956 til 1963 foretok Sjostakovitsj en musikalsk revisjon av operaen. Den nye versjonen fikk tittelen Katerina Izmajlova, etter navnet til hovedpersonen. I tillegg til Nesen og disse to operaversjonene foreligger det fra Sjostakovitsjs hånd også skisser og ufullførte partiturer til fire andre operaer og en operette.

Sjostakovitsj skrev to balletter, Gylne tider (1929–1930), en satire over den europeiske 1920-tallskulturen, og Bolten (1930–1931), en ironisk historie om det ørkesløse livet i en sovjetisk fabrikk. I tillegg dannet noe av musikken i disse verkene også grunnlag for andre ballettprosjekter. Sjostakovitsj skrev musikk til en rekke teaterproduksjoner, både av samtidsforfattere og klassikere som Honoré de Balzac og William Shakespeare. Musikken til Hamlet (1932) ble også samlet til en orkestersuite.

Som andre komponister i hans generasjon så Sjostakovitsj filmen som en betydelig arena for å skape ny musikk for et nytt kunstnerisk medium. I perioden 1928–1970 kom han til å skrive musikk til nær 40 filmer. Musikken til Kleggen (regi Aleksandr Faintsimmer) opus 97 (1955) er i ettertid særlig kjent gjennom suiten med samme navn (engelsk tittel The Gadfly).

Komponist og ettertid

Sjostakovitsj døde 9. august 1975 i Moskva. I komponistens ettertid har hans forhold til sovjetregimet ofte vært debattert. I 1979, fire år etter hans død, skapte musikkforskeren og journalisten Solomon Volkov sensasjon med boken Testimony: the Memoirs of Dmitry Shostakovich as Related to and Edited by Solomon Volkov. Her lar forfatteren det framgå at Sjostakovitsj helt fra midten av 1930-tallet hadde vært misfornøyd med den sovjetiske ledelsen. Autentisiteten i det materialet Volkov framla, har imidlertid vært omdiskutert, og antydninger om at komponisten kan ha forsøkt å omskrive sin egen historie, har også kommet opp. I kjølvannet av slike diskusjoner har ironiske og parodiske trekk i Sjostakovitsjs musikk blitt tolket som eksempler på fordekt regimekritikk.

I realiteten har det så langt ikke vært mulig å finne entydige svar på Sjostakovitsjs forhold til sovjetregimet. Det eneste som kan fastslås med sikkerhet, er at han – uansett politiske holdninger og personlige preferanser –framstår som en av musikkhistoriens store komponister.

Sjostakovitsjs tradisjonelle tonespråk og hans forkjærlighet for etablerte, musikalske former og sjangere har gjort at han fra enkelte hold har blitt karakterisert som konservativ. På tross av slike vurderinger har musikken hans vist seg å ha en både særegen emosjonell styrke og en sterk musikalsk appell. Dette har gitt Sjostakovitsj en både større og fastere plass på ettertidens konsertrepertoar enn det som har vært tilfelle for mange av hans mer modernistisk orienterte kolleger.

Verker i utvalg

Symfonier

Tittel Opus År
Nr. 1 i f-moll 10 1924–1925
Nr. 2 i B-dur, Hyllest til oktober 14 1927
Nr. 3 i Ess-dur, Første mai 20 1929
Nr. 4 i c-moll 42 1935–1936
Nr. 5 i d-moll 47 1937
Nr. 6 i h-moll 54 1939
Nr. 7 i C-dur, Leningrad 60 1941
Nr. 8 i c-moll 65 1943
Nr. 9 i Ess-dur 70 1945
Nr. 10 i e-moll 93 1953
Nr. 11 i g-moll, Året 1905 103 1957
Nr. 12 i d-moll, Året 1917 112 1961
Nr. 13 i b-moll, Babij Jar 113 1962
Nr. 14 for sopran, bass og kammerorkester 135 1969
Nr. 15 i A-dur 141 1971

Konserter

Tittel Opus År
Konsert for piano, trompet og orkester nr. 1 i c-moll 35 1933
Klaverkonsert nr. 2 i F-dur 102 1957
Fiolinkonsert nr. 1 i a-moll 77 1947–1948
Fiolinkonsert nr. 2 i ciss-moll 129 1967
Cellokonsert nr. 1 i Ess-dur 107 1959
Cellokonsert nr. 2 i G-dur 126 1966

Kammermusikk

Tittel Opus År
15 strykekvartetter 1935–1974
2 klavertrioer 8, 67 1923, 1944
Klaverkvintett i g-moll 57 1940
Cellosonate i d-moll 40 1934
Fiolinsonate 134 1968
Bratsjsonate 147 1975

Klaververker

Tittel Opus År
2 klaversonater 12, 61 1926, 1942
24 preludier for klaver 34 1932–1933
24 preludier og fuger for klaver 87 1950–1951

Opera

Tittel Opus År
Nesen 15 1927–1928
Lady Macbeth fra Mtsensk1 29 1930–1932

1Rev. 1934 og som Katerina Ismailova, opus 114, 1956–1963

Annet

Tittel Opus År
Suite for jazzorkester nr. 1 1934
Suite for jazzorkester nr. 2 1938
Sangen fra skogene, oratorium 81 1949
Over vårt hjem skinner solen, kantate 90 1952

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bartlett, Rosamund, red.: Shostakovich in context, 2000
  • Fay, Laurel E.: Shostakovich: A life, 2000
  • Norris, Christopher, red.: Shostakovich: The man and the music, 1982
  • Riley, John: Dmitri Shostakovich: A life in film, 2005
  • Story of a friendship: The letters of Dmitry Shostakovich to Isaak Glikman, 1941-1975, 2001
  • Volkov, Solomon: Testimony: the Memoirs of Dmitry Shostakovich as Related to and Edited by Solomon Volkov, 1979
  • Volkov, Solomon: Shostakovich and Stalin, 2004
  • Wilson, Elizabeth A.M.: Shostakovich: A life remembered, 1994

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg