Faktaboks

Erik Solheim
Født
18. januar 1955, Oslo
Virke
Politiker
Familie

Foreldre: Forlagskonsulent Bjørn Elling Solheim (1921–2007) og justissekretær Sophie Grindstad (1924–).

Gift 1) 11.2.1989 med Sissel Bugge (12.3.1952–), ekteskapet oppløst 1998; 2) 2004 med Gry Høeg Ulverud (1971–).

Erik Solheim

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Erik Solheim er en norsk diplomat og tidligere politiker for Sosialistisk Venstreparti (SV) som både har vært statsråd i Norge og har holdt en rekke internasjonale toppverv. Fra 2019 er Solheim medlem av Miljøpartiet De Grønne.

Solheim er utdannet cand.mag. og var leder av Sosialistisk Ungdom fra 1977 til 1980 og deretter partisekretær i SV fra 1981 til 1985. I 1987 ble han valg til leder i SV – et verv han hadde i ti år. Han var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag fra 1989 til 1993 og for Oslo fra 1993 til 2001.

Fra 2000 til 2005 var Solheim spesialrådgiver i Utenriksdepartementet med spesielt ansvar for fredsprosessen på Sri Lanka. Senere var han utviklingsminister og også miljøminister i Stoltenberg-regjeringen frem til 2012.

I perioden 2016–2018 ledet Solheim FNs miljøprogram UNEP, men måtte gå av etter sterk kritikk mot ledergruppens reisekostnader.

Oppvekst

Solheim vokste opp i Oslo og tok examen artiumOslo katedralskole i 1973. Deretter studerte han historie og samfunnsfag ved Universitetet i Oslo og ble cand.mag. i 1980. Han var ansatt som konsulent i Norges Handikapforbund 1985–1987, men ellers har han viet det meste av sitt voksne liv til politisk arbeid på heltid. Han var leder i Sosialistisk Ungdom 1977–1980 og landsmøtevalgt partisekretær i SV i perioden 1981–1985. To år etter at han fratrådte som partisekretær, ble han etter anbefaling fra Hanna Kvanmo valgt som partileder, 32 år gammel.

Politisk karriere

SV-leder

Erik Solheim og Trygve Bull
SVs leder Erik Solheim spiser tappert Trygve Bulls hatt. Bull holder tallerkenen og ser at alt går rett for seg. Solheim lovet på valgnatten at han skulle spise hatten til Trygve Bull dersom regjeringen Syse holdt i mer enn fire måneder. Det gjorde den, og SV-lederen oppfylte dermed sitt løfte.
Erik Solheim og Trygve Bull
Av /NTB.

Høsten 1987 satt den nybakte partilederen Solheim og fortalte at SV skulle opp i 12 prosents velgeroppslutning. Tilstedeværende pressefolk smilte oppgitt over hans ambisjoner, men partiets gjennombrudd kom allerede ved stortingsvalget to år senere. Da kunne Solheim vise til en fremgang fra 5,7 til over 10 prosent. Ved det samme valget ble han valgt som stortingsrepresentant. Han ble nominert i Sør-Trøndelag fordi topplassene i hans eget hjemfylke var «opptatt» av den tidligere partilederen Theo Koritzinsky og partiets kvinnepolitiske sekretær, Kristin Halvorsen. I 1993 ble Solheim valgt inn som SVs toppkandidat i Oslo og satt i to perioder.

Solheims lederstil var preget av åpenhet overfor andre partier og vilje til å se saker fra flere sider. I det politiske miljø har mange av hans motstandere satt pris på hans uvilje mot de fastlåste standpunkters politikk. Men nedover i partirekkene skapte hans egenrådige lederstil usikkerhet og utrygghet. Typisk var det at han etter folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994 fortalte at han aldri følte seg bekvem med svart/hvitt-tenkningen. For SV ble det et problem at partilederen kunne skimte nyanser der partifellene bare så det svarte og hvite. Mange av hans partifeller benektet at Erik Solheim kunne være venstresosialist, men det var aldri tvil om hans ideologiske orientering til venstre for Arbeiderpartiet. Hans problem var at han var mer opptatt av politiske resultater på et tidspunkt hvor andre i partiet var opptatt av å demonstrere sosialistisk rettroenhet. Det er først etter Solheim at SV er blitt et parti som søker makt og er opptatt av å inngå kompromisser. Den interne partikritikken mot Solheim ble forsterket da han i selvbiografien Nærmere, som utkom to år etter at han hadde gått av som partileder, omtalte enkelte partifeller i alt annet enn respektfulle ytringer. Hanna Kvanmo reagerte mot boken ved å fortelle at hun angret på at hun var med på å gjøre den «illojale» Erik Solheim til partiformann.

Fredsmegler

Solheim ble permittert fra sitt stortingsverv da utenriksminister Thorbjørn Jagland i 2000 utnevnte ham til spesialrådgiver i Utenriksdepartementet med oppdrag å megle i borgerkrigen mellom regjeringen i Sri Lanka og de tamilske opprørerne. Som megler i den 20 år lange, blodige konflikten måtte Solheim innse at det var langt frem. Han fikk imidlertid parter som ikke hadde vært på talefot i årevis, til å sette seg ned ved samme bord for å drøfte mulighetene for en fredelig løsning. Utfallet ble likevel ikke en fredsavtale, men at sentralmyndighetene nedkjempet de Tamiltigrene på ødeleggende vis.

Statsråd

Erik Solheim
Utviklingsminister Erik Solheim taler i FN, 2011.
Av /Norges FN-delegasjon.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Det er typisk for den utradisjonelle politikeren Solheim at da han sa nei til gjenvalg foran stortingsvalget 2001, under henvisning til sin rolle som fredsmegler, tok han samtidig et oppgjør med partifeller som etter hans mening holdt fast på løsninger som var tilpasset en annen tid. Ifølge Solheim betydde ikke hans innsats som embetsmann i Utenriksdepartementet at han sa nei til politisk virksomhet for godt, og høsten 2005 ble han utnevnt til utviklingsminister i Stoltenbergs rødgrønne regjering og samtidig utenriksministerens stedfortreder. Solheims portefølje ble etter hvert utvidet til også å omfatte miljøfeltet. Han ble byttet ut som minister i 2012 mot sin vilje.

Internasjonale toppverv

I 2013 ble Erik Solheim ansatt som leder for OECDs samarbeidsforum for bistand, Development Assistance Committee (DAC). I 2016 gikk han over til stillingen som direktør i FNs miljøprogram UNEP. Høsten 2018 ble Solheim og resten av hans ledergruppe i UNEP anklaget for økonomisk rot og pengesløsing av FNs revisor.

De mente blant annet at ledergruppen hadde altfor høye reisekostnader. De første 22 månedene i jobben som UNEP-direktør hadde Solheim til sammen 529 reisedøgn og reiseutgifter på totalt 4,1 millioner kroner. Solheim mente revisjonsrapporten med anklagene inneholdt feil, mangler og usannheter. 20. november 2018 kunngjorde Solheim likevel at han trakk seg fra direktørstillingen.

Erik Solheim har blant annet utgitt Den store samtalen (1995) og selvbiografien Nærmere (1999). I 2013 kom memoarboken Politikk er å ville.

Verk

Erik Solheim
I 2013 ga Erik Solheim ut boken Politikk er å ville.
Erik Solheim
Av /NTB.
  • Red. Oppgjør med AKP, 1978
  • Kinas utenrikspolitikk (sm.m. J. O. Johansen og S. Allern), 1979
  • Den sterkestes rett. Et oppgjør med Fremskrittspartiet (sm.m. T. Lorentzen), 1988
  • Den store samtalen, 1995
  • Nærmere, 1999
  • Den store samtalen (1995)

  • Nærmere. Selvbiografi (1999).
  • Politikk er å ville (2013)

Les mer i Store norske leksikon

Kilder og litteratur

  • Lars Hellberg: Norsk biografisk leksikon 2
  • N. C. Geelmuyden: Trykket stemning. 26 portretter, 1991
  • B. Jønsson: Bak masken. Seks politikerportretter, 1993

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg