Faktaboks

Erling Skakke

Erling Ormsson, Erling jarl

Født
1115
Død
19. juni 1179, Trondheim
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Virke
Lendmann, jarl og norsk riksstyrer
Familie

Foreldre: Lendmannen Orm Sveinsson (nevnt i 1120- og 1130-årene) og Ragnhild Sveinkesdatter.

Gift med Kristin Sigurdsdatter (nevnt 1155–1170), datter av kong Sigurd 1. Magnusson Jorsalfare (1090–1130) og dronning Malmfrid Mstislavsdatter (ca. 1100–ca. 1140).

Far til kong Magnus 5. Erlingsson (1156–1184) og Sigurd Jarlsson (1168–1203)

Erling Skakke
Erling Skakke og mennene hans går over elven før det første slaget på Re i 1163. Tegning av Erik Werenskiold.
Av .

Erling Skakke var en norsk stormann, jarl og riksstyrer. Han var far til Magnus Erlingsson, som var norsk konge i perioden 1161–1184.

Erling var en av lederskikkelsene i det som i moderne tid gjerne kalles «lendmannspartiet», en gruppe av lendmenn og andre stormenn som sammen med kirken forsøkte å innføre et enekongedømme i Norge. Sønnen Magnus ble konge bare omkring fem år gammel, og mens sønnen var mindreårig, var Erling Norges reelle riksstyrer. I denne rollen hadde han utvilsomt innvirkning på den viktige institusjonelle utviklingen som det norske høymiddelalderkongedømmet gjennomløp i disse årene.

Erling Skakke falt i slaget på Kalvskinnet i 1179.

Familie

Erling var sønn av lendmannen Orm Sveinsson (Kyrpinge-Orm) på Stødle (nå Støle i Etne kommune) i Sunnhordland. Orm var sønnesønns sønn av lendmannen Erlend fra Gjerde i samme bygd, som hadde vært en av førerne mot kong Olav Haraldsson i slaget på Stiklestad i 1030. På morssiden stammet Erling fra Håkon ladejarl og Arnmødlingene. Erlings mor, Ragnhild, var Kyrpinge-Orms annen hustru. Hun var datter av lendmannen Sveinke Steinarsson fra Ranrike (Båhuslen).

Kyrpinge-Orm var fosterfar til kong Harald Gilles yngste sønn, Magnus, som døde tidlig. Orms sønn i første ekteskap, Ogmund Denger, var en av de andre Haraldssønnenes formyndere og rådgivere.

Erlings forfedre hadde etter alt å dømme bygd opp en tett samling av jordeiendommer omkring Gjerde, men selv hadde Erling sete på Støle lenger opp fra sjøen, kanskje en forlening han fikk som kongens lendmann. Her lot han trolig bygge den steinkirken som ennå står. Senere, i sønnen Magnus’ tidlige kongsår, ser det ut til at han skjenket bort Gjerde-komplekset til kirkelige institusjoner: Halsnøy kloster, som han etter alt dømme grunnla, og domkapitlet i Bergen.

Tidlig voksenliv

De innbyrdes beslektede kongesagaene (Ágrip, Orkneyinga saga, Morkinskinna, Fagrskinna, Heimskringla) som forteller om Erlings liv frem til den eldre beretningen i Sverres saga overtar i 1177, vil vite at han stod i skyggen av den eldre halvbroren Ogmund så lenge begge levde. Det store vendepunktet i Erlings liv var den korsferden han foretok i årene 1153–1155 sammen med sin frende, orknøyjarlen Ragnvald Kolsson. Her viste han både klokskap og djervskap i strid, blant annet da han under bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia fikk det hugget i halsen som gjorde at han senere bar hodet litt på skjeve og ble kalt Erling «Skakke». På korsferden lærte han ikke bare å kjenne Det hellige land, men også deler av Frankrike og Spania på sørturen, og på hjemveien blant annet Konstantinopel og Roma.

Etter hjemkomsten ble Erling regnet for en mye større mann enn før. Her ble han hjulpet fram av det giftet han kanskje hadde fått allerede før korsferden, gjennom sitt nære forhold til kong Inge Haraldsson: Kristin Sigurdsdatter. Kristin var datter av kong Sigurd Jorsalfare. Gjennom moren, dronning Malmfrid, var hun søskenbarn til danskekongen Valdemar 1. den store.

Lendmannspartiet

Erling Skakke
Erling og mennene hans, slik Wilhelm Wetlesen forestilte seg det i 1899.
Av /Nasjonalmuseet.
Lisens: CC BY 4.0

På midten av 1100-tallet foregikk det mange innbyrdes kamper mellom ulike norske konger og tilhengerne deres. Etter Harald Gilles død i 1136 dannet det seg ulike «partier» rundt Haralds tre sønner, Inge Haraldsson («Krokrygg»), Sigurd Munn og Øystein Haraldsson. I konflikten mellom Haraldssønnene stod Erling på kong Inges side.

Som kong Inges rådgiver og lendmann satt Erling mye i Bergen. Til tross for sin betrodde stilling kom han likevel noe i bakgrunnen for Gregorius Dagsson fra Bratsberg ved Skien, som stod kong Inge aller nærmest. Gregorius arbeidet med Erlings støtte for å bygge opp et «parti» av lendmenn fra Vestlandet og Viken til støtte for Inge i drakampen med brødrene og samkongene Sigurd og Øystein. Konflikten endte med deres fall i henholdsvis 1155 og 1157.

Under den følgende striden med det motpartiet som reiste seg med Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som kongsemne, gjorde det seg gjeldende en økende rivalisering mellom Gregorius og Erling. Sagaene setter dem virkningsfullt opp mot hverandre: Gregorius åpen og praktglad, rask i beslutningene og pågående til det dumdristige i strid; Erling lukket og klokt beregnende, en mann som så langt frem og skjønte seg på militær strategi. Det ulmet en motsetning mellom dem under striden mot Håkon Herdebreis flokk i Göta älv i 1159. Da kong Inge samlet styrkene sine i Bergen neste sommer, sprakk det. Krangel og slagsmål mellom vikværinger og vestlendinger endte med at Gregorius og Erling stod mot hverandre, og folk ble drept på begge sider. Kong Inge fikk dem med nød forlikt, men det var bare Gregorius som fulgte ham østover mot Håkon Herdebrei.

Etter at både Gregorius og kong Inge var falt i januar-februar 1161, ble Håkon Herdebrei hyllet som enekonge på Øyrating i Trondheim. Men hans maktstilling ble kortvarig. Det Gregorius ikke helt hadde greid å fullføre, maktet Erling etter hans fall – å samle landets fremste stormenn om én kongetrone. I dette ble han godt hjulpet av sin hustru, Kristin kongsdatter. Erling stevnet i 1161 til seg kong Inges tidligere venner blant stormennene, resten av hirden hans og huskarene til Gregorius. De ble enig om å holde flokken samlet under Erlings ledelse og utpekte hans sønn med Kristin, den fem år gamle Magnus, som den best ættbårne til kongedømmet i Norge. Magnus ble så tatt til konge på et byting i Bergen.

Magnus Erlingssons kongedømme

Magnus Erlingsson

Erlings sønn Magnus ble kronet til norsk konge i 1163, 7 år gammel. Bildet viser kroningen slik Erik Werenskiold forestilte seg den i den illustrerte utgaven av Heimskringla som ble utgitt i 1899.

Av .

Utpekelsen av Magnus Erlingsson til konge var i strid med den gamle rettsoppfatningen om at bare virkelige kongssønner hadde rett til tronen. Håkon Herdebrei, som Erlings motstandere støttet, hadde derfor i utgangspunktet et mer legitimt krav på tronen enn Magnus. Erling stod ikke sterkere enn at han fant det nødvendig å søke støtte mot Håkon Herdebrei i Danmark, der Kristins søskenbarn, kong Valdemar, for lengst var blitt enekonge. Valdemar hadde ambisjoner om å gjenopprette det tidligere danske overherredømmet over Viken. Kildene spriker i omtalen av dette besøket. Det er mulig, men ikke sikkert, at Erling der gjorde avtale om militær støtte fra danskekongen, og at han også fikk støtte derfra. Sagaene forteller at Valdemar krevde herredømme over Viken for å støtte Erling i hans kamp for å legge Norge under sønnens kongedømme.

Erling vendte tilbake til Norge i 1161. Året etter kom han overraskende på sine fiender i slaget ved Sekken i Romsdalen. Der ble Håkon Herdebrei hugd ned i slagtummelen. Erling tok Magnus med seg til Trøndelag etter seieren og fikk ham kongehylletØyrating.

Verken nå eller senere kunne Erling stole på trønderne, som hadde støttet kongene Sigurd og Øystein i det spente forholdet til broren kong Inge og senere villig gav hjelp til etterkommere av de to. Det var på Vestlandet og i de sentrale delene av Viken Erling kunne regne med oppslutning om sønnens kongedømme. Nye motkonger etter Håkon Herdebrei hadde lett for å skaffe seg tilhengere ikke bare i Trøndelag, men også på Opplandene og lengst sørøst i landet, på Marker og i Elve-området.

Det bidro til gjentatte reisninger mot Magnus’ kongedømme at Erling var en hard og hensynsløs mann. Han vek ikke tilbake for å drepe overvunne stormenn og drev andre fra landet i stedet for å forlike seg med dem. Følgelig kom de lett tilbake i nye opprørsflokker.

Forholdet til kirken

Men sagaene gir også Erling attest for å være en klok, dyktig og erfaren riksstyrer for sin unge sønn. Det viste seg særlig i det samarbeidet med kirken han tok initiativ til for å styrke sønnens rettsstilling som konge. Dette ble avgjørende for den institusjonelle utviklingen av det norske høymiddelalderkongedømmet. Mot angivelig å akseptere at erkebiskop Øystein Erlendsson krevde inn kirkelige bøter i sitt bispedømme etter full sølvkurs på mynten – det dobbelte av den gangbare myntens verdi, fikk Erling erkebiskopen til å salve og krone sønnen til konge i Bergen i 1163 eller 1164, den første kongevigselen av dette slaget i Norden.

Erkebiskop Øystein er med god grunn utpekt som hovedmannen bak den nyskapende ideologiske og rettslige utformingen som det norske kongedømmet nå fikk, og som for ham må ha vært vel så avgjørende som økte bøteinntekter. I viktige statsrettslige dokumenter ble kongedømmet fremstilt som et guddommelig embete der kirken gjennom kroningen innsatte kongen på Guds vegne.

Det er likevel ingen grunn til å regne Erling Skakke for passiv i forhold til erkebiskopen. Han hadde sett og erfart nok til å innse de fordelene den rettslige og ideologiske omformingen av kongedømmet innebar. Han så åpenbart kirkelig støtte som så viktig at han var villig til å innrømme kirkelederne både rettslige nyvinninger og økt politisk innflytelse. Sønnens kongedømme stod svært svakt etter eldre tronfølgerett. For Erling var det derfor avgjørende at kongekroningen kunne bøte på den store mangelen ved sønnens rettsgrunnlag: at han ikke var kongssønn, slik den sedvanemessige norske tronfølgeordningen krevde.

Erling gikk nå inn for en tronfølgelov som brøt sterkt med tidligere tronfølgerett. Den nye tronfølgeloven fra 1163/1164 forutsatte uttrykkelig at Magnus var den lovlige, kronte konge. Lovens prinsipp om enekongedømme var et rettslig vern mot tronrivaler, og bann og fredløshet truet den som lot seg ta til konge mot lovens regler. Denne nye loven stilte krav om at en tronfølger skulle være «skikket» (=rex justus), og gav biskopene med erkebiskopen i spissen en viktig rolle ved kongevalg. Med sine krav om enekongedømme og ektefødthet var denne første ordentlige norske tronfølgeloven samtidig et ideologisk forsvar for Magnus.

Erlings samarbeid med erkebiskop Øystein kulminerte med det kirkelige privilegiebrevet kong Magnus utstedte, trolig en tid etter kroningen. Her overgav han symbolsk sitt rike til Gud og St. Olav, og lovte å styre det som helgenkongens lenstaker og i hans rettferdige ånd. Som tegn på dette ofret han sin krone på alteret i Kristkirken i Trondheim.

Forholdet til danskekongen

Erling trengte all støtte alliansen med kirken kunne gi. Gjennom størsteparten av 1160- og 1170-årene hadde han hendene fulle med å forsvare sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. I 1160-årene vevde hjemlige reisninger seg sammen med et farlig motsetningsforhold til Danmark. Reisningene ble slått ned, men i forholdet til Danmark måtte Erling gi etter.

Erling søkte i det lengste å unngå å oppfylle avtalen med kong Valdemar om dansk overherredømme over Viken. Det førte til at Valdemar søkte kontakt med Erlings motstandere i Trøndelag og dro med stor hær og flåte mot Viken i 1165. Der lot Valdemar seg kongehylle på Borgarting, men oppnådde ellers lite. Erling søkte på sin side samarbeid med den danske tronkreveren Buris Henriksson mot Valdemar, og foretok i 1167 et tokt mot Danmark. Valdemar svarte med et nytt hærtog mot Norge i 1168, uten at det kom til avgjørende kamphandlinger.

Erling fant det nå rådelig å søke forlik. Hustruen Kristin dro til Danmark, der hun ble vel mottatt av sin frende kong Valdemar. I Danmark forberedte hun tydeligvis den fredsslutningen som kom i stand 1170, etter mellomkomst av erkebiskopen av Uppsala og den utvalgte biskopen av Oslo. Erling anerkjente nå danskekongen som overherre over Viken, mot å få overlatt det direkte styret der som jarl med militær tjenesteplikt.

Ifølge den danske historieskriveren Saxo skal Erling også ha lovt å fostre Valdemars sønn av samme navn og gjøre ham til norsk jarl eller hertug (dux) og dertil riksarving dersom kong Magnus døde uten ektefødte barn. Etter dette ser det ut til at Erling i praksis styrte Viken uten dansk inngripen. Den norske historikeren P. A. Munch tenkte seg muligheten av at Erling på forhånd også bar norsk jarletittel som riksstyrer for sin sønn, men sagaene ville neppe ha forbigått en norsk jarleutnevning i taushet.

Konflikter og opprør

Den biskoppelige opptreden på Erlings vegne i fredsforhandlingene i Danmark i 1170 viser at han fortsatt kunne regne med kirkelig støtte i sitt forsvar for sønnens kongedømme. Etter hver kan det ha oppstått friksjon i forholdet mellom Erling og den norske kirken, blant annet fordi han krevde rett til å samtykke før kirken foretok bispevalg. Sverres saga forteller også at erkebiskop Øystein hadde et bedre forhold til kong Magnus enn til hans maktglade far. Det er likevel ikke noe som tyder på at det grunnleggende samarbeidet mellom kongedømme og kirke ble brutt så lenge Erling levde.

Under kampene mot den birkebeinerflokken som reiste seg i de indre østlandsområdene i 1174, stod kirkens ledere fortsatt på Erlings og Magnus’ side. Da Sverre Sigurdsson kom til Norge, var det hans inntrykk at kongen og jarlen hadde stor støtte av de fremste menn i landet og av folket ellers, selv om jarlen på grunn av sin harde fremferd også hadde fiender, særlig i Trøndelag.

Erling var nå begynt å dra på årene, og satt i Bergen da kong Magnus på egen hånd beseiret birkebeinerne i slaget på Re ved Tønsberg i 1177. Da restene av birkebeinerflokken fant seg et nytt kongsemne i Sverre Sigurdsson i Värmland samme år, lå Erling likevel ikke på latsiden. Han tok forbitret opp kampen mot «djevelspresten» Sverre som ville sette seg i sønnens sted, men alderen og en langvarig maktstilling hadde tydeligvis gjort ham mindre varsom og mer envis enn før. Drikkfeldighet kan ha forsterket dette.

Slaget på Kalvskinnet

Da Erling og Magnus lå i Trondheim med stor hær og flåte sommeren 1179, oppsatt på et endelig oppgjør med Sverre, var Erling trygg på at birkebeinerne ikke ville våge å gå på dem i byen. Utover kvelden og natten 18. juni ble det drukket nokså tett, og tross advarsler slurvet Erling med beredskap og vakthold. Da Sverre og birkebeinerne angrep overraskende neste morgen, valgte han å kjempe med redusert styrke i stedet for å legge ut fra byen med skipene. Det ble hans bane.

På åkeren Kalvskinnet utenfor byen ble «gamlingen», som svingte sverdet med åpen platebrynje, rammet av et dødelig spydstikk i livet. Kong Magnus og hæren ble tvunget på flukt, mens den døde jarlen lå igjen på slagmarken. Kong Sverre lot ham gravlegge på sørsiden av Kristkirken, men gjennom den senere utvidelsen av kirken kom graven til å ligge innenfor veggene.

Personlighet, ekteskap og etterkommere

Heimskringla beskriver Erling som som en høy og kraftig bygd mann med et langt og skarpt ansikt. Han var opprinnelig lys i håret, men ble på sine eldre dager svært grå. Hans fremtreden var rolig og verdig, til tross for det hallende hodet, og klesdrakten konservativ.

Selv om Erling dro politiske fordeler av sitt ekteskap med Kristin kongsdatter, må det personlige forholdet mellom dem ha vært problematisk. Mangel på presis kronologi gjør det umulig å trenge til bunns i det. Men sagaene mener å vite at Kristin, kanskje mens Erling var fraværende på korsferden, fikk en sønn med sitt søskenbarn kong Sigurd Munn, noe som i så fall var alvorlig blodskam etter kirkens lære, og at Erling senere brutalt lot gutten henrette. Det endte med at Kristin forlot ham, uten at vi vet når. Hun skal ha reist fra landet sammen med en Grim Rusle; de oppholdt seg en tid i Kontantinopel og fikk noen barn sammen, forteller Heimskringla. Selv søkte Erling seng med andre enn hustruen. Med tre forskjellige kvinner, iallfall en av dem en fastere frille, Åsa den lyse, hadde han fire sønner. En av dem var øyskjegg- og baglerhøvdingen Sigurd Jarlsson.

Erlings dyktighet som partifører og kriger er ubestridelig, men det kongedømmet han hadde grunnlagt måtte vike for Sverres da sønnen Magnus ble slått og falt i slaget ved Fimreite i Sogn i 1184.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg